Av Olav M. Kvalheim
Styreleder Klimarealistene
Jeg har i noen tiår vært en trofast leser av Teknisk Ukeblad (TU). I løpet av denne tiden har jeg også kunne følge bladets utvikling i klimadebatten fra å være et blad for meningsutveksling til å bli et mikrofonstativ for Klimakirken. For 15-20 år siden var det sågar mulig å få inn innlegg som talte de selvoppnevnte klimapavene midt imot. Men gradvis endret dette karakter, og spesielt etter avsløringen av Climategate-skandalen i 2009, ble sensuren merkelig nok mer og mer åpenbar. I dag kan man kun diskutere klima i kommentarfeltene, og selv denne begrensede ytringsrommet blir mer og mer innskrenket med automatisert forhåndsmoderering som er programmert for å sensurere kommentarer som tolkes å være i strid med Klimakirkens teser.
For noen uker siden fikk jeg melding med rød skrift og advarsel om moderering og mulig fjerning av denne kommentaren til et innlegg i TU:
«Sikker tilgang på energi til en konkurransedyktig pris er nøkkelen til å gjenreise konkurransekraften til Europa. Vekk med ikke-regulerbar sol og vind og inn med gass, kull og kjernekraft. Klimapolitikken til EU har vært og er en hemsko for industriell utvikling. Knapt 15% av CO2-utslipp skjer i land som har mål om kutt i utslipp. Og halvparten av dette er i Europa. Så resten av verden med Kina i spissen har ingen problemer med å utkonkurrere Europa.»
Grunnen til reaksjonen var ifølge den automatiske moderator at min kommentar hadde et innhold som muligens kunne klassifiseres som hatefull ytring. Etter en tid ble likevel kommentaren publisert, men jeg syntes klassifikasjonen som mulig hatefull ytring var så pass oppsiktsvekkende at jeg skrev en e-post til redaktør Tormod Haugstad med spørsmål om hva det var som kunne tolkes som hatefull ytring i min kommentar. Jeg fikk svar om at dette skulle han undersøke, men hørte ingenting. Etter purring fikk jeg en e-post om at jeg kunne kontakte redaktør Tor Nondal. Det gjorde jeg for en måned siden, men uten at han har svart.
Jeg har spurt andre utenfor TUs redaksjon om de kan finne noe som er hatefullt i min kommentar. Ingen har klart å koble dette til hatefullt innhold.
Ut fra dette har jeg konkludert med at det må være ord eller fraser som den automatiske forhåndsmodereringen til TU reagerer på. Kanskje er det ordet kull som er bannlyst i TU?
Det dette viser er hvor langt redaktører i våre mest utbredte medier er villig til å gå når det gjelder å holde ute korrigerende informasjon til den politisk korrekte klima-alarmismen som de selv formidler ved en hver tenkelig og utenkelig anledning. Likevel er det spesielt alvorlig at et så velrenommert tidsskrift som TU en gang var, er blitt så ekstremt opptatt av å holde motforestillinger borte fra leserne. TU eies 50% av Tekna og NITO og muligens har TUs ensidige klimabudskap en delvis sammenheng med at en tidligere president i Tekna i mange år har vært en sterk propagandist for Klimakirken i Tekna og diverse offentlige utvalg. I sin professorstilling på NTNU har vedkommende også hatt stor nytte av skremslene om en pågående og truende klimakrise i innsatsen for å karre til seg og NTNU statlig finansiering til diverse klimaprosjekter knyttet til CO2-fangst og lagring.
Det er dessverre lite håp om TU vil åpne seg for en reell klimadebatt. Tvert imot har de nylig publisert innlegg fra to såkalte spaltister som argumenterte for å opprette stillinger for statlig ansatte faktasjekkere med målsetting om ytterligere styrking av undertrykkelsen av en åpen og fri klimadebatt. Det fremstår som smør på flesk siden undertrykkelsen allerede er total i alle hovedsstrømsmedia, ikke minst klimakanalen NRK som aldri slipper til motstemmer verken i diskusjonsprogrammet Dagsnytt 18 eller i nyhetssendingene.
Framhevet bilde:
Foto: Joseph Mucria,
Pixabay
Ja, hva er man redd for mon tro..? Sannheten?
I dagens politiske nytale er hatefull et synonym for kritisk eller opposisjonell. Tilsvarende er hat et synonym for kritikk eller opposisjon. Man setter da merkelappen emosjonelt utbrudd på et begrunnet utsagn.
Hat kan betegnes som en negativ holdning, og kan brukes strategisk for å styre samfunnsdebatten.
Dersom hat-anklagene i tillegg knyttes til budskap som fremstår som negative ved at de inneholder kritikk og anklager om urettmessigheter, kan slike hat-merkelapper bli spesielt effektive i sin karakterisering av en gruppe politisk opposisjonelle, gjerne som ledd i en splitt-og-hersk taktikk.
Den som anklager en annen for en ugjerning, risikerer at ugjerningens karakter smitter over på budbæreren, om ikke annet fordi han tar de kritiske beskrivelsene i sin munn og slik målbærer dem. Å forstå at han likevel tar avstand fra dem krever mer enn kun en følelsesmessig tilnærming, så dette er en utfordring for enklere sjeler, dvs. den såkalte kompakte majoritet – de politisk korrekte som reagerer på rent instikt og sjelden noe mer. De tar alltid mannen og aldri ballen.
Hat-anklager i politiske debatter er i de aller fleste tilfeller brutal takling som fortjener rødt kort.
Men hva skal man gjøre når det er dommeren som fremmer dem? Da har man et problem, nærmere bestemt et fiskeproblem. For fisk råtner jo som kjent fra hodet og ned.