For tidlig å spå om El Nino
Det går et nytt klimaspøkelse i Europa. Denne gang er det en spådom en kraftig El Nino neste høst og vinter som gleder mediene som kan komme med flere katastrofevarsler om været. Det er et europeisk værvarslingssenter som som har kjørt en modell som i motsetning til andre institutter viser at El Nino vinteren 2027 blir veldig kraftig. Ikke bare er dette en enslig spådom, det er også en spådom som kommer for tidlig til å være særlig treffsikker. Først i juli er det mulig å komme med mer treffsikre anslag for størrelsen på El Nino.
Norske Meteorologiske institutt er ivrig med på katastrofevarslene. Rasmus Benestad derfra hevder til og med at El Nino, et værfenomen som har eksistert lenge før menneskenes tid, nå også er menneskeskapt.
Arild Fridstrøm:
Super El Niño neste høst og vinter? Tja
Under den dramatiske overskriften «Kan bli tidenes kraftigste El Nino – Går nesten ut av skalaen» refererer VG 01.04.2026 en artikkel fra E24 om klimamodeller som spår en forestående super El Nino, og maler ut med bred pensel om alle de ulykker vi nå kan vente oss. Og naturligvis støtter man seg på en rekke «eksperter» herunder Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt, som presterer å knytte El Nino til CO2-utslipp, en påstand som er mildt sagt ytterst tvilsom, og det vet han. ENSO (El Niño Southern Oscillation = svingningene mellom El Nino, LaNina og nøytral havtemperatur i deler av Stillehavet) er et naturlig værfenomen som påvirker temperaturer og nedbørsmønstre i store deler av verden i korte perioder, men kan ikke knyttes til økning av CO2 i atmosfæren.
VG og E24 og andre medier både i Norge og internasjonalt har kommet med den samme spådommen om kommende super El Nino. Så hvor kommer denne spådommen fra og kan man ha tiltro til den? Jo, den kommer fra ECMWFs (European Centre for Medium-Range Weather Forecasts) prognose 1.april 2026. Dette er kun en av de tidlige prognosene. Alle de andre gir langt lavere prognoser for neste El Nino.
Clifford Mass, amerikansk professor i atmosfærevitenskap ved University of Washington, har en skarp kritikk av medienes voldsomme dramatisering av den kommende El Nino på sin Cliff Mass Weather Blog gjengitt på Whattsupwiththat.
For det første peker han på at tidlige prognoser (mars/april) erfaringsmessig har lav treffsikkerhet, og at først i juli vil slike prognoser for neste vinter bli mer pålitelige.
For det andre viser han til at prognosen som er grunnlaget medienes kriseoverskrifter kommer fra ECMWFs modellkjøringer som avviker sterkt fra de fleste andre. Grafen nedenfor (hentet fra artikkelen i Whattsupwiththat) viser at snittet av de dynamiske værmodellene angir mulighet for en moderat El Nino (rød tykk linje). Den grønne tykke linjen angir gjennomsnittet av de statistiske modellene.
På bakgrunn av ovenstående blir det rimelig spesielt, men aldeles ikke overraskende at medier i Norge og internasjonalt dramatiserer et tidligvarsel om en kommende El Nino og spår død og djevler over oss alle om vi ikke vender om fra synden (bruk av fossile brensler). Det likner veldig på religiøs fanatisme full av apokalyptiske forestillinger, og her med mediene i rollen som presteskap.
Eller litt mer spøkefullt: Det minner om sketsjen til Trond Kirkevaag som stående bak et tre skriker «Bø!!» til en forbipasserende og deretter kommenterer med et smil: «Vart du skremt no?»
Eg er alltid skeptisk til prognoser datert 1. april.
Det är ett bra inlägg ur många synpunkter! El Niño är ett fenomen helt utanför koldioxidens påverkan. Om så skulle vara en härledd företeelse, måste logiskt La Niña också vara det; således ovetenskapligt fysikaliskt trams, men väl i linje med den klimathysteri som blivit följden av IPCCs rapporter. Ett par kommentarer kring El Niño;
• Enligt tidiga, för mer än 25 år sedan välformulerade studier av bl.a. Dr. Theodor Landscheidt kan, med hög statistisk sannolikhet uteslutande slumpen, konstateras att El Niño (och La Niña) på visst bestämt sätt följer förändringen i det angulära momentum som är en sammanhängande egenskap hos solens rörelser kring solsystemets barycenter.
• När vi följer dessa samband är det uppenbart att det omkting 2025 skulle uppstå en tillfällig uppgång i mer aktiv El Niño. Samma samband ger vid handen att företeelsen El Niño efterhand dyker ner till ett minimum i frekvens och amplitud fram till 2044, varefter successiv uppgång i dessa faktorer kommer att ske till omkring 2080, då nytt maximum sker.
• År 2080 hänger samman med början av en ny s.k. lång solcykel sker, om ca 179 år. Detta moment har historiskt omkring åren 1723 och 1901, varit förknippade med mycket starka El Niño effekter. Så möjligt sannolikt också vid detta kommande tillfälle.
• Under tiden från 2016 med stark El Niño visar PDO index i negativa trend fortsatt negativ utveckling, sannolikt verksam under längre tid framåt enligt historiska datalikheter. Den negativa utvecklingen av PDO var relativt opåverkad av de tillfälliga Hunga Tonga plus El Niño effekterna i perioden 2023-24 plus 2025.
• Min egen uppfattning är att lågfrekvent El Niño med svagare amplituder och PDO i längre negativ fas följer varandra. Praktiskt betyder det att ett kallare klimat efterhand mest troligt utvecklas fram till omkring 2044, innan en temperaturuppgång från låg nivå skulle kunna ske.
• Alla klimatvariationer handlar om solens varierande forcing (inte koldioxidens som är non-existent), via termiskt kontrollerande förhållanden, inkluderande havens inertia verkande över längre tid, samt storskaliga jordmagnetiska/seismiska/geotermiska förändringar.
Vi kan nu och för all framtid bortse från koldioxidhalter i atmosfären. Objektiv fysikalisk vetenskap borde endast handla om solens forcing i det sammanhang som anges i kommentarens sista punkt.
Gøran,
du avslutter din interessante kommentar med en bastant kritikk av CO2-hypotesen, sitat:
«Vi kan nu och för all framtid bortse från koldioxidhalter i atmosfären. Objektiv fysikalisk vetenskap borde endast handla om solens forcing i det sammanhang som anges i kommentarens sista punkt.» Du står ikke akkurat faglig alene her, for stadig mer empirisk forskning støtter avvisningen av CO2-hypotesen, jeg kan nevne en fersk studie (og et drøss flere om det kreves):
Studien «Time-varying global energy budget since 1880 from a reconstruction of ocean warming» (Wu et al. 2025) viser gjennom en langsiktig energibudsjettanalyse det forkastelige i dagens åpenbart taktiske klimanarrativ med å systematisk nedtone klimabildet før 1979 for å unngå å vise tidligere varmeperioder på mye lavere CO2-nivåer enn nå.
Hvorfor? Jo, fordi et motsatt mønster framkommer straks man sammenholder mot tidligere klimabilder, f.eks. allerede den varme mellomkrigstiden (på lave CO2-nivåer) med de 30 påfølgende kalde etterkrigsårene – som skjedde på stigende CO2-nivåer!
Resultat: CO2-hypotesen tåler ikke å bli sammenholdt mot en langsiktig energibudsjettanalyse
Studien viser med all mulig tydelighet at CO2-hypotesen feiler om man sammenholder antakelsene bak dens prognoser om alarmerende, CO2-indusert global oppvarming i de kommende tiårene mot en langsiktig energibudsjettanalyse. For da får man nemlig disse resultatene:
– Fra 1910 til 1945 forble menneskelige CO2-utslipp relativt flate på ~1 GtC/år, men deretter økte utslippene til ~6 GtC/år i 1990 og til nesten 10 GtC/år på 2010-tallet.
– Til tross for denne dramatiske økningen i den antatte strålingspåvirkningen fra CO2-utslipp, var varmeopptaket, termisk ekspansjon og havnivåstigningen nesten like markante i 1910–1945 som de var fra 1980–2010.
– Faktisk var det en nedgang i varmeopptak, termisk ekspansjon og havnivåstigning fra 1945 til 1975, til tross for den samtidige kraftige økningen i CO2-utslipp i denne perioden. Her skriver forskerne (min oversettelse) at:
«Vi finner to distinkte faser i det globale energibudsjettet. I 1880–1980 fulgte jordens energiubalanse tett den radiative påvirkningen. Etter 1980 økte imidlertid Jordens energiubalanse i et langsommere tempo enn (CO2-hypotesens) antatte pådriv skulle tilsi; i 2000–2020 utgjorde ubalansen mindre enn 50 % av (antatt) pådriv.»
På godt norsk: Jordens energibalanse ble langt mindre påvirket av atmosfærens CO2-innhold enn CO2-hypotesen hevder. Her ser vi dermed tydelig rasjonalet bak CO2-hypoteseforsvarernes taktiske insistering på å ikke se lenger tilbake enn 1979, og i alle fall ikke legge ut faktiske observasjonsdata (ikke remodellerte og manipulerte!) som altfor tydelig viser at de varme mellomkrigsårene (på lave CO2-nivåer) ble etterfulgt av 30 kalde etterkrigsår – på økte CO2-nivåer! Ved å utelate denne forhistorien ser ikke publikum så lett at slutten av 1970-tallet bare var starten på en ny 30-årig varmeperiode på omtrent samme nivå som man observerte i mellomkrigstiden, og som altså toppet ut i 1998 («pausen») og deretter trendmessig fra rundt 2006.
Kritikk mot å tone ned langtidsdata og overfokusere på tiden etter 1979 rettferdiggjøres som kjent med at først da kom satelittdataene og «før dette hadde vi ikke tilfredsstillende data». Wu et al 2025 viser imidlertid med harde data hvor uredelig og uholdbart dette narrativet bak CO2-hypotesen er.
Lenke: https://www.pnas.org/doi/pdf/10.1073/pnas.2408839122
Et langtidseksempel: 3 mill. år gamle iskjerneprøver fra Antarktis ødelegger også CO2-narrativet
Om vi i stedet vil se på lange klimalinjer som imøtegår CO2-narrativet kan vi trekke fram en fersk Nature-studie med iskjerneresultater fra Antarktis. For første gang har nemlig antarktiske iskjerneteam fått tak i is som er 3 millioner år gammel, og resultatene har «forvirret» klimaforskningen. Hvorfor?
Her er det empiriske bakteppet som ødelegger for CO2-aktivistene:
– For tre millioner år siden var verden varmere, og i ferd med å kjøle seg ned gjennom voldsomme istidssykluser.
– Iht rådende teori for iskjerner forventet man også her å bekrefte at CO2-nivåene var rundt 400 ppm som andre studier har hevdet, og at deres egne klimagassfunn derfor ville vise fall og føre til nedkjølingsskiftet.
– Men i stedet for at CO2 var på 400 ppm og deretter ledet avkjølingen, viste CO2-nivået fanget i isen bare 250 ppm og dette holdt seg konstant gjennom viktige temperatursvingninger.
– Sjokket: CO2 så ikke ut til å ha noen rolle i å forårsake varmen som var, eller kjølingen som fulgte. Og det gjorde heller ikke metan.
Disse funnene krever at hellige (CO-2) kyr må ofres, for den vitenskapelige konsekvens av funnene er åpenbar så sant man ikke igjen prøver å sno seg rundt Poppers falsifiseringsprinsipp:
– Enten er ikke CO2 en hovedårsak til klimaendringer, eller så tar iskjernene feil (eller begge deler!).
Lenke: Marks-Peterson, J., Shackleton, S., Higgins, J. et al. Broadly stable atmospheric CO2 and CH4 levels over the past 3 million years. Nature 651, 647–652 (2026).
https://doi.org/10.1038/s41586-025-10032-y