Utdrag fra FNs klimapanel, IPCC, 6. rapport, kap. 12, side 1856.
Oppsummering: Mange av de faktorene som skal være tegn på klimaendringer, basert på meteorologiske data og klimamodeller, kan ikke påvises å ha hatt noen endringstrend ut over naturlige variasjoner, og mange vil heller ikke vise noen endringstrend gjennom resten av det 21. århundret selv i det høyst usannsynlige scenariet RCP 8.5 (ledende forskere innenfor IPCC har karakterisert RCP8.5 som helt urealistisk).
Arild Fridstrøm:
Klimabeskrivelsen i norske regjeringsdokumenter.
Finner den støtte i IPCCs AR6 WG 1 The physical science basis?
Regjeringens klimastatus og -plan for 2026 har en innledning om klimaendringer som vel er representativ for hele det politiske spekteret i Norge. Også blant dem som stiller spørsmålstegn ved nytten og kostnaden ved ulike klimatiltak:
«Klimaendringer fører allerede til ødeleggelser for mennesker og natur og utgjør en trussel både mot livsgrunnlaget vårt og planetens tilstand. Vi vet at all videre økning i global oppvarming vil gjøre at hendelser med ekstremvær skjer oftere og blir mer intense.»
Slike beskrivelser betegnes gjerne med begrepet «klimakrise» i overensstemmelse med det totalt dominerende narrativet i mediene, og det hevdes å ha vitenskapelig grunnlag i IPCCs rapporter. Og det finnes en rekke formuleringer i den siste rapporten, AR6, som kan støtte en slik oppsummering, blant annet i Summary for Policy Makers (SPM), Oppsummering for politikere, for arbeidsgruppe 1 som behandler det fysisk vitenskaplige grunnlaget. Her er ett eksempel:
Klimaendringer fremkalt av menneskelig aktivitet påvirker allerede vær- og klimaekstremer i alle regioner i verden. Observerte endringer i ekstremer som hetebølger, styrtregn, tørke og tropiske sykloner … … … … har styrket seg siden AR5 (SPM, innledning til avsnitt A3, min oversettelse).
Arild Fridstrøm. Foto: Privat.
Likevel er det slik at Arbeidsgruppe 1 er langt mer tilbakeholden andre steder i rapporten, mer i overensstemmelse med hva IPCC har gjort tidligere, ikke minst i spesialrapporten om ekstremvær fra 2013 (SREX 2013). Dette kommer særlig til uttrykk i AR6 WG1 kapittel 12 hvor den oppsummerende tabell 12.12 (vist nedenfor) klart viser at mange av de faktorene som skal være tegn på klimaendringer, basert på meteorologiske data og klimamodeller, ikke kan påvises å ha hatt noen endringstrend ut over naturlige variasjoner, og mange vil heller ikke vise noen endringstrend gjennom resten av det 21. århundret selv i det høyst usannsynlige scenariet (RCP 8.5) (ledende forskere innenfor IPCC har karakterisert RCP8.5 som helt urealistisk).
I tabellen brukes begrepet Climate Impact Drivers (CID) om en lang rekke fenomener knyttet til vær og klima. Begrepet viser til to forhold: Endring over tid som avviker fra naturlige variasjoner og hvilken påvirkning eventuell endring vil ha for samfunnet. Å kunne fastslå hva som er grensene for naturlige variasjoner er imidlertid problematisk. Mange av dataseriene som brukes, vil bare strekke seg tilbake til 1950-tallet, noe som må anses som rimelig kort tid i klimahistorisk sammenheng. Eksempelvis vil pålitelige temperaturdata fra USA gjennom hele det 20. århundret motsi konklusjonen i tabellen om økning i hetebølger. I USA var største registrerte hetebølgeperiode i 1930 årene. Generelt vil det heller ikke være uproblematisk å knytte endringer til antropogene faktorer.
I tabellen er det også brukt en såkalt konfidensskala som skal uttrykke hvor pålitelige forskningsfunnene er basert på type, mengde, kvalitet og konsistens av tilgjengelige data( kan
også inkludere modellberegninger) og graden av enighet blant eksperter.
Først noen ord om begrepet Climatic Impact Drivers (CID). I avsnitt 12.5.2 forklares det slik:
Det første som slår en ved lesning av tabellen er alle de hvite cellene som angir lav konfidens (troverdighet) for endringer ut over naturlige variasjoner både hva gjelder dagens klima og i simuleringer av klima gjennom resten av det 21. århundret. Påfallende er det at observerte endringer i styrtregn, tørke og tropiske sykloner som nevnes spesielt i SPM, i denne tabellen ikke vurderes til å gå ut over naturlige variasjoner og at det heller ikke antas å ville inntreffe i løpet av det 21. århundret, bortsett fra styrtregn, som antas å inntreffe i Nord-Europa, Nord- og Øst-Asia mot slutten av århundret basert på det totalt urealistiske RCP 8.5 og ikke lavere scenarier. Heller ikke gjennomsnittlig nedbør viser endring utover naturlige variasjoner, men IPCC antar slik endring fra 2050.
Et godt eksempel på hvor svakt det globale datagrunnlaget er for å trekke bastante slutninger om klimautvikling er det de skriver om styrtregn. Her er det å bemerke at 26 av de 45 områdene IPCC har delt inn verden i mht. klima mangler data til å trekke pålitelige konklusjoner, og av 7293 meteorologiske stasjoner i de 19 øvrige områdene viser 663 signifikant økning og 150 signifikant minskning. Dette betyr at 89 % av alle stasjonene ikke viser noen statistisk signifikant trend. Av utdraget nedenfor fra figur 3 i SPM med tittelen «Klimaendringene påvirker allerede alle bebodde regioner i verden med menneskelig påvirkning på mange av de observerte endringene i vær- og klimaekstremer», fremgår det at kun i Nord-Europa (høy konfidens) og i Sentral Nord-Amerika (middels konfidens) blir økningen i sterk nedbør knyttet til menneskelig påvirkning. I de 17 andre områdene konkluderer de med lav konfidens (troverdighet).
Det kan forøvrig hevdes at denne figuren gir et noe misvisende bilde av de 19 områdene som skal vise økning av styrtregn, da det av stasjonene med ikke-signifikant endring er 4146 som viser en positiv trend og 2334 som viser en negativ trend (AR6 WG1 fig 11.13).
Heller ikke relativt havnivå, springflo, kysterosjon, marine hetebølger eller havforsuring viser noen endring ut over naturlige variasjoner. Når det gjelder relativt havnivå antar IPCC økning fra 2050 (middels konfidens), men da basert på scenariet RCP 8.5.
Av de 33 klimaendringsfaktorene (CID) i tabell 12.12 er det 24 som ikke har vist noen endring ut over naturlige variasjoner til nå, herunder alle faktorene under Vått og tørt og vind.
Konklusjon:
Ut fra ovenstående må det være rimelig å hevde at regjeringens dramatiske klimabeskrivelse stemmer dårlig med hva IPCC sier i AR6 WG1. Det kan neppe være noe grunnlag for å erklære klimakrise slik det tidt gjøres i medier og politikk når de viktigste klimaendringsfaktorene ikke viser noen endring av betydning ifølge IPCC. Sunn fornuft skulle da tilsi at man avblåser hastverket med å sette stadig høyere klimamål og igangsette ulike klimatiltak uten grundige kostnadsberegninger.
Oppdatert 28.04.2026 kl 21.48
Støtt oss ved å dele:
3 kommentarer
Desværre kan vi nok ikke glæde os over IPCC’s fornuft særligt meget længere. Til den nye Vurderingsrapport, AR7, har man udpeget Friederike Otto som ledende forfatter på kapitlet om klimaforandringer og ekstremvejr. Hun står jo bag World Weather Attribution, hvor man sammenkæder enhver orkan, tørke eller oversvømmelse med den menneskeskabte globale opvarmning. Videnskab er det ikke…
Søren Hansen,
din kommentar om Ottos ståsted er dessverre sørgelig relevant, jfr. boken Angry Weather som hun fikk utgitt i 2020. Med den talende tilleggstittelen «Heat Waves, Floods, Storms, and the New Science of Climate Change» som viser akkurat det boka gjør og som du beskriver ganske så eksakt: «…sammenkæder enhver orkan, tørke eller oversvømmelse med den menneskeskabte globale opvarmning».
Som utgiver selv skriver i bokens vaskeseddel:
«Angry Weather tells the compelling, day-by-day story of the World Weather Attribution unit—a team of scientists that studies extreme weather events while they’re happening—and their race to track the connection between the hurricane and climate change. As the hurricane unfolds, Otto reveals how attribution science works in real time, and determines that Harvey’s terrifying floods were three times more likely to occur due to human-induced climate change.»
I de seks årene som har gått siden disse klassiske alarmistpåstandene ble slengt ut – bl.a «three times more likely to occur due to human-induced climate change» – er det ikke framlagt oppfølgende dokumentasjon for noen av disse koblingene, tvert i mot er det kommet flere studier som avkrefter påstandene. Noen også omtalt her hos Klimarealistene.
Fridstrøm,
du tar opp et spesielt viktig forhold her, at «mange av de faktorene som skal være tegn på klimaendringer, basert på meteorologiske data og klimamodeller, ikke kan påvises å ha hatt noen endringstrend ut over naturlige variasjoner, og mange vil heller ikke vise noen endringstrend gjennom resten av det 21. århundret selv i det høyst usannsynlige scenariet (RCP 8.5) (ledende forskere innenfor IPCC har karakterisert RCP8.5 som helt urealistisk).»
Nå har dr. John Christy akkurat levert en studie for USA samlet som understøtter din kritikk fullstendig, når han viser at ekstreme varmerekorder, hetebølger og ekstreme kulderekorder har gått ned over hele USA siden 1899. Og Christy er ikke lett å motsi, han bruker de beste datasettene; det sammenhengende USA (CONUS) som har de mest pålitelige og omfattende langsiktige daglige maksimums- og minimumstemperaturregistrene, med over 1 200 stasjoner som har registrert disse dataene siden slutten av 1800-tallet.
Det rapporteres ofte både fra klimaforskerhold og medier at ekstreme temperaturer, både varme og kalde – og spesielt hetebølger – har økt både i frekvens og intensitet de siste tiårene som følge av økende konsentrasjoner av klimagasser. For å underbygge disse påstandene starter man typisk argumentasjonen på et datagrunnlag fra 1950-tallet eller senere.
Christy viser at data før 1954 «ødelegger» dette alarmismenarrativet
Pålitelige data fra temperaturstasjoner over hele USA indikerer nemlig at ekstrem varme, ekstrem kulde og hetebølgelengden og intensiteten har gått ned siden 1899, hovedsakelig på grunn av de mye høyere ekstreme temperaturene registrert i perioden 1925–1954.
Christy viser med bakgrunn i disse dataene at:
– De siste tiårene er slett ikke «ekstreme»; både såkalte ekstreme varme- (og kulde-) rekorder i CONUS ligger her godt innenfor området for naturlig variasjon som vist i data over lengre tidsspenn.
Sagt på en annen måte: Christy har med harde data igjen vist hvordan det rådende klimanarrativ er avhengig av cherrypickede data og perioder for å legitimere påstander om nye nivåer for «ekstremvær». Hør bare Christys konsise oppsummering av dette:
«Målene for ekstrem sommervarme, f.eks. varmeste verdier, antall hetebølgedager osv., viser moderate negative trender siden 1899. Ekstreme temperaturmålinger indikerer også en nedgang i forekomsten av disse arter, spesielt siden 1990-tallet. Oppsummert har forekomstene av både hot og cold extreme metrikker gått ned siden 1899.»
«De varmeekstremene som forekommer i CONUS i dag ligger godt innenfor det området som naturlig variasjon allerede gir.»
«Det er ingen økning i forekomsten av 95°F (35°C) dager i CONUS, og faktisk har CONUS opplevd en nedgang på 8,3 % siden 1899. Ingen av de siste 10-årige totalene [2015-2025] er blant de ti beste verdiene.»
Desværre kan vi nok ikke glæde os over IPCC’s fornuft særligt meget længere. Til den nye Vurderingsrapport, AR7, har man udpeget Friederike Otto som ledende forfatter på kapitlet om klimaforandringer og ekstremvejr. Hun står jo bag World Weather Attribution, hvor man sammenkæder enhver orkan, tørke eller oversvømmelse med den menneskeskabte globale opvarmning. Videnskab er det ikke…
Søren Hansen,
din kommentar om Ottos ståsted er dessverre sørgelig relevant, jfr. boken Angry Weather som hun fikk utgitt i 2020. Med den talende tilleggstittelen «Heat Waves, Floods, Storms, and the New Science of Climate Change» som viser akkurat det boka gjør og som du beskriver ganske så eksakt: «…sammenkæder enhver orkan, tørke eller oversvømmelse med den menneskeskabte globale opvarmning».
Som utgiver selv skriver i bokens vaskeseddel:
«Angry Weather tells the compelling, day-by-day story of the World Weather Attribution unit—a team of scientists that studies extreme weather events while they’re happening—and their race to track the connection between the hurricane and climate change. As the hurricane unfolds, Otto reveals how attribution science works in real time, and determines that Harvey’s terrifying floods were three times more likely to occur due to human-induced climate change.»
I de seks årene som har gått siden disse klassiske alarmistpåstandene ble slengt ut – bl.a «three times more likely to occur due to human-induced climate change» – er det ikke framlagt oppfølgende dokumentasjon for noen av disse koblingene, tvert i mot er det kommet flere studier som avkrefter påstandene. Noen også omtalt her hos Klimarealistene.
Fridstrøm,
du tar opp et spesielt viktig forhold her, at «mange av de faktorene som skal være tegn på klimaendringer, basert på meteorologiske data og klimamodeller, ikke kan påvises å ha hatt noen endringstrend ut over naturlige variasjoner, og mange vil heller ikke vise noen endringstrend gjennom resten av det 21. århundret selv i det høyst usannsynlige scenariet (RCP 8.5) (ledende forskere innenfor IPCC har karakterisert RCP8.5 som helt urealistisk).»
Nå har dr. John Christy akkurat levert en studie for USA samlet som understøtter din kritikk fullstendig, når han viser at ekstreme varmerekorder, hetebølger og ekstreme kulderekorder har gått ned over hele USA siden 1899. Og Christy er ikke lett å motsi, han bruker de beste datasettene; det sammenhengende USA (CONUS) som har de mest pålitelige og omfattende langsiktige daglige maksimums- og minimumstemperaturregistrene, med over 1 200 stasjoner som har registrert disse dataene siden slutten av 1800-tallet.
Det rapporteres ofte både fra klimaforskerhold og medier at ekstreme temperaturer, både varme og kalde – og spesielt hetebølger – har økt både i frekvens og intensitet de siste tiårene som følge av økende konsentrasjoner av klimagasser. For å underbygge disse påstandene starter man typisk argumentasjonen på et datagrunnlag fra 1950-tallet eller senere.
Christy viser at data før 1954 «ødelegger» dette alarmismenarrativet
Pålitelige data fra temperaturstasjoner over hele USA indikerer nemlig at ekstrem varme, ekstrem kulde og hetebølgelengden og intensiteten har gått ned siden 1899, hovedsakelig på grunn av de mye høyere ekstreme temperaturene registrert i perioden 1925–1954.
Christy viser med bakgrunn i disse dataene at:
– De siste tiårene er slett ikke «ekstreme»; både såkalte ekstreme varme- (og kulde-) rekorder i CONUS ligger her godt innenfor området for naturlig variasjon som vist i data over lengre tidsspenn.
Sagt på en annen måte: Christy har med harde data igjen vist hvordan det rådende klimanarrativ er avhengig av cherrypickede data og perioder for å legitimere påstander om nye nivåer for «ekstremvær». Hør bare Christys konsise oppsummering av dette:
«Målene for ekstrem sommervarme, f.eks. varmeste verdier, antall hetebølgedager osv., viser moderate negative trender siden 1899. Ekstreme temperaturmålinger indikerer også en nedgang i forekomsten av disse arter, spesielt siden 1990-tallet. Oppsummert har forekomstene av både hot og cold extreme metrikker gått ned siden 1899.»
«De varmeekstremene som forekommer i CONUS i dag ligger godt innenfor det området som naturlig variasjon allerede gir.»
«Det er ingen økning i forekomsten av 95°F (35°C) dager i CONUS, og faktisk har CONUS opplevd en nedgang på 8,3 % siden 1899. Ingen av de siste 10-årige totalene [2015-2025] er blant de ti beste verdiene.»
Går man inn i selve rapporten (lenke nedenfor) vil man se grafer som med all mulig tydelighet viser Christys poenger:
https://www.researchgate.net/publication/403950523_Declines_in_hot_and_cold_daily_temperature_extremes_in_the_conterminous_US_1899-2025