FNs klimapanel mot regjeringen:
Ingen endring av betydning av klimaet

Oppsummering:
Mange av de faktorene som skal være tegn på klimaendringer, basert på meteorologiske data og klimamodeller, kan ikke påvises å ha hatt noen endringstrend ut over naturlige variasjoner, og mange vil heller ikke vise noen endringstrend gjennom resten av det 21. århundret selv i det høyst usannsynlige scenariet RCP 8.5 (ledende forskere innenfor IPCC har karakterisert RCP8.5 som helt urealistisk).

Regjeringens klimastatus og -plan for 2026 har en innledning om klimaendringer som vel er representativ for hele det politiske spekteret i Norge. Også blant dem som stiller spørsmålstegn ved nytten og kostnaden ved ulike klimatiltak:

Slike beskrivelser betegnes gjerne med begrepet «klimakrise» i overensstemmelse med det totalt dominerende narrativet i mediene, og det hevdes å ha vitenskapelig grunnlag i IPCCs rapporter. Og det finnes en rekke formuleringer i den siste rapporten, AR6, som kan støtte en slik oppsummering, blant annet i Summary for Policy Makers (SPM), Oppsummering for politikere, for arbeidsgruppe 1 som behandler det fysisk vitenskaplige grunnlaget. Her er ett eksempel:

Likevel er det slik at Arbeidsgruppe 1 er langt mer tilbakeholden andre steder i rapporten, mer i overensstemmelse med hva IPCC har gjort tidligere, ikke minst i spesialrapporten om ekstremvær fra 2013 (SREX 2013). Dette kommer særlig til uttrykk i AR6 WG1 kapittel 12 hvor den oppsummerende tabell 12.12 (vist nedenfor) klart viser at mange av de faktorene som skal være tegn på klimaendringer, basert på meteorologiske data og klimamodeller, ikke kan påvises å ha hatt noen endringstrend ut over naturlige variasjoner, og mange vil heller ikke vise noen endringstrend gjennom resten av det 21. århundret selv i det høyst usannsynlige scenariet (RCP 8.5) (ledende forskere innenfor IPCC har karakterisert RCP8.5 som helt urealistisk).

Først noen ord om begrepet Climatic Impact Drivers (CID). I avsnitt 12.5.2 forklares det slik:

Uten å skulle gå nærmere inn på denne definisjonen, kan det være grunn til å påpeke at det er svært vanskelig å skille antropogene drivkrefter fra naturlige variasjoner. Det skyldes ikke minst at for de fleste av disse CIDene vil perioden med det IPCC anser som pålitelige observasjoner ikke strekke seg tilbake lenger enn til 1950-tallet, en tidsperiode som må anses som rimelig kort i klimasammenheng.

I tabellen er det også brukt en såkalt konfidensskala som skal uttrykke validiteten til forskningsfunn basert på type, rikelighet, kvalitet og konsistens av tilgjengelige data (kan også inkludere modellberegninger) og graden av enighet blant eksperter.

Det første som slår en ved lesning av tabellen er alle de hvite cellene som angir lav konfidens (troverdighet) for endringer ut over naturlige variasjoner både hva gjelder dagens klima og i simuleringer av klima gjennom resten av det 21. århundret. Påfallende er det at observerte endringer i styrtregn, tørke og tropiske sykloner som nevnes spesielt i SPM, i denne tabellen ikke vurderes til å gå ut over naturlige variasjoner og at det heller ikke antas å ville inntreffe i løpet av det 21. århundret, bortsett fra styrtregn, som antas å inntreffe i Nord-Europa, Nord- og Øst-Asia mot slutten av århundret basert på det totalt urealistiske RCP 8.5 og ikke lavere scenarier. Heller ikke gjennomsnittlig nedbør viser endring utover naturlige variasjoner, men IPCC antar slik endring fra 2050.

Et godt eksempel på hvor svakt det globale datagrunnlaget er for å trekke bastante slutninger om klimautvikling er det de skriver om styrtregn. Her er det å bemerke at 26 av de 45 områdene IPCC har delt inn verden i mht. klima mangler data til å trekke pålitelige konklusjoner, og av 7293 meteorologiske stasjoner i de 19 øvrige områdene viser 663 signifikant økning og 150 signifikant minskning. Dette betyr at 89 % av alle stasjonene ikke viser noen statistisk signifikant trend. Av utdraget nedenfor fra figur 3 i SPM med tittelen «Klimaendringene påvirker allerede alle bebodde regioner i verden med menneskelig påvirkning på mange av de observerte endringene i vær- og klimaekstremer», fremgår det at kun i Nord-Europa (høy konfidens) og i Sentral Nord-Amerika (middels konfidens) blir økningen i sterk nedbør knyttet til menneskelig påvirkning. I de 17 andre områdene konkluderer de med lav konfidens (troverdighet).

Det kan for øvrig hevdes at denne figuren gir et noe misvisende bilde av de 19 områdene som skal vise økning av styrtregn, da det av stasjonene med ikke-signifikant endring er 4146 som viser en positiv trend og 2334 som viser en negativ trend. Heller ikke relativt havnivå, springflo, kysterosjon, marine hetebølger eller havforsuring viser noen endring ut over naturlige variasjoner. Når det gjelder relativt havnivå antar IPCC økning fra 2050 (middels konfidens), men da basert på scenariet RCP 8.5. Av de 33 klimaendringsfaktorene (CID) i tabell 12.12 er det 24 som ikke har vist noen endring ut over naturlige variasjoner til nå, herunder alle faktorene under Vått og tørt og vind.

Ut fra ovenstående må det være rimelig å hevde at regjeringens dramatiske klimabeskrivelse stemmer dårlig med hva IPCC sier i AR6 WG1. Det kan neppe være noe grunnlag for å erklære klimakrise slik det tidt gjøres i medier og politikk når de viktigste klimaendringsfaktorene ikke viser noen endring av betydning ifølge IPCC. Sunn fornuft skulle da tilsi at man avblåser hastverket med å sette stadig høyere klimamål og igangsette ulike klimatiltak uten grundige kostnadsberegninger.