EU innrømmer: Strategisk feil energipolitikk!
Som nok et tegn på lyspunkt for en realistisk tilnærming til alle spørsmål som har med klima å gjøre, kommer her selveste EU-kommisjonens president med en innrømmelse om en feilslått energipolitikk i EU. På møtet Nuclear Energy Summit 2026 i Paris 10. mars 2026. Der tok hun for seg reduksjonen av atomkraft i EU. I innledningen på møtet sa hun:
Europas strømpriser er strukturelt for høye. Vi er ikke olje- eller gassprodusenter. Likevel har vi valgt å redusere andelen atomkraft i vår elektrisitetsproduksjon. Fra rundt en tredjedel i 1990 til nær 15 prosent i dag. Dette var et valg. Jeg mener det var en strategisk feil for Europa å snu ryggen til en pålitelig, rimelig kilde til lavutslippskraft.
Av redaksjonen, Klimarealistene
Interessant nok skjedde det i Tyskland da hun satt i Merkels regjering og var arbeids- og sosialminister. Nå sier hun at «Vi ser en global atomkraftrenessanse. Og Europa vil være med på den. Europa var pioner innen atomkraftteknologi. Og vi kan lede igjen.» Hun fortsetter:
Neste generasjons reaktorer kan bli en europeisk høyteknologi-eksport med høy verdi. Og det er derfor vi er samlet her i Paris i dag. Derfor lanserer vi i dag en ny europeisk strategi for små modulære reaktorer som kommisjon. Målet vårt er veldig enkelt. Vi vil at denne nye teknologien skal være i drift i Europa tidlig på 2030-tallet.
EU-kommisjonen oppretter en samlet garantiramme på 200 millioner euro (ca 2,3 milliarder norske kroner) til å støtte deler av prosjekter. Pengene tas fra overskuddet av kvotehandelen med klimagasser, særlig CO2. Ursula von der Leyen viser til at det skjer en global atomkraftrenessanse. Europa var en pioner innen atomkraftteknologien, og Europa kan lede den igjen. Hun avsluttet talen sånn:
Atomkraft og fornybar energi sammen har en nøkkelrolle i å gi oss hjemmeprodusert, lavutslippsenergi. Det vil gi oss energiuavhengighet, rimelig strøm og industriell konkurranseevne.
Poenget med å nevne von der Leyens tale og det strategiskiftet som hun har tatt initiativ til, er ikke fra Klimarealistene ment verken å støtte eller motarbeide atomkraft spesielt. Men å framheve at behovet for sikring av stabile energikilder sakte, men sikkert begynner å sige inn hos statslederne. Når det innrømmes at strategiske feil er vedtatt, åpner det for at vi kan vente flere realistiske vedtak.
Hvordan kunne nasjoner med en mengde flinke folk på alle områder, begå denne enorme feilen?
Ble kritikere kalt konspirasjons teoretikere og mobbet til taushet, eller slapp de ikke til i nyhetsbildet?
Det blir kan hende for mye for dem å «snakke» med Kina om deres utvikling av Thorium kraftverk?
Norge har jo reserver for mange tiår. Bör vi undersöke Thorium kraftverk?
Eller blir alt bedre etter 2030?
Når det er snakk om energi. Når kjöper EU igjen gass fra Russland? Og olje?
Om da Russland vil selge til oss, «fienden»?
Det stod først at von der Leyen var forsvarsminister da Tysklands regjering vedtok å legge ned atomkraften. Men da var hun arbeids- og sosialminister. Forsvarsminister ble hun i 2013. Feilen er rettet opp.
En ting er de politiske retrettøvelsene som nå har begynt i EU, en åpenbar innrømmelse av den dysfunksjonelle fornybarsatsingens bidrag til nedbryting av Europas næringsliv og økonomi. Langt mer alvorlig for klimamakta er at de virkelig tunge internasjonale analyse- og finansaktørene som Barclays PLC begynner å gi beskjed om at fornybar-narrativet rakner.
Barclays PLC er en av de største globale analyse- og finanstjenesteleverandørene og opererer i Europa, USA, Asia og Afrika, og de lyttes til. Forrige uke slapp de et bombe-whitepaper med tittelen «Transition Realism: A Stranded Asset Perspective on the Energy Transition».
Rapporten sier at klimaetablissementet må snu på sitt narrativ, og peker på at verden i årevis har blitt forelest om at fossile brensler er de essensielle «stranded assets» (strandede eiendelene) der billioner i olje-, gass- og kullreserver er dømt til å forbli ubrukt under jorden mens verden raser mot netto null. Begrepet «strandede eiendeler» – investeringer som lider av uforutsette eller for tidlige nedskrivninger, devalueringer eller konvertering til forpliktelser – har slik blitt en fast del av det klimapolitiske narrativ og diskurs.
Men den energitekniske virkeligheten har forlengst innhentet dette narrativet – og må snus på hodet: Barclays-analytikerne påpeker at de reelle risikoene nå gjelder fornybarsektoren, og advarer: «Risikoen for strandede eiendeler blir systemomfattende».
Og mens det rådende klimanarrativ historisk har forbundet «stranding» med kullkraftverk er det i dag stadig mer tydelig at det er fornybar energi, som står overfor flerårige sammenkoblingskøer, reduksjon og trengsel, som vil bli svekket.
Barclays bruker et talende bilde på å fortsette å piske fram dagens fornybarløsninger: «Det er blitt som å piske på hesten da bilene kom». Barclays viser med dette til at dagens fornybarløsninger ikke kan erstatte mer funksjonell fossil energi. De peker på at «i en tid preget av geopolitisk omveltning, energiusikkerhet, vedvarende inflasjon og AIs umettelige maktsult, dukker fornybar energi — som en gang var yndlingene i ESG-porteføljer — nå frem som de nye vognpiskene i en bilalder».
Barclays-artikkelen kunne ikke vært mer aktuell.
Den hevder at energiomstillinger er «additive, ikke erstattende» med nye kilder som vind og sol som stables oppå fossile brensler i stedet for å fortrenge dem, etter som globalt primærenergiforbruk når rekordhøye nivåer. Barclays slår brutalt fast at fornybar energi bare er et tynt lag oppå de energiløsningene som er stabile og funksjonelle nok for moderne energikrevende industrisamfunn. Se graf s. 4 i vedlagte lenke:
https://home.barclays/content/dam/home-barclays/documents/news/Insights/Barclays%20Transition%20Realism%20White%20Paper%20February%202026.pdf
Jeg har foran kommentert på at det store analyse- og finansselskapet Barclays PLC har gått ut med en katastrofal virkelighetsrevisjon av fornybar energi (vind og sol) som «stranded assets»; erfaringene viser at dette er løsninger som ikke duger i moderne industrisamfunn. Vind og sol streiker både på kapaistet; stabilitet iht. de skiftende døgn- og værforhold som i praksis krever 100% backup (typisk fra fossilkraft…) for å unngå dramatiske sammenbrudd i spredningsnettet; på kostnadseffektivitet; og medfører ofte større natur- og ressursbelastninger enn fossilkraften.
Nå har European Institute for Climate & Energy (EIKE) sett kritisk på påstandene om at batteriparker vil være gjennomførbare for å fullt ut sikre Tysklands væravhengige kraftproduksjon fra vind og sol. Og har endt med å lever en minst like brutal avkledning som Barclays PLC har gjort av fornybarkraft som sådan: EIKEs artikkel viser med harde tall hvordan store batteribanker ikke er i nærheten av å være realistisk stabilitets- og backupstøtte.
Batterifantasiene kles kort og godt ned til brutal natur- og miljøselvskading uten den minste energitekniske verdi:
1. Å lagre grønn energi for å bistå Tyskland i 10 dager ville kreve et batteri på 60 millioner tonn.
Tyskland har for tiden en batterikapasitet på omtrent 26 gigawattimer (GWh), hvorav det meste (ca. 20 GWh) består av private hjemmelagringssystemer. Kun storskala lagringssystemer (ca. 4,3 GWh) regnes som virkelig «nettbetjenende». For øyeblikket kan disse dekke bare omtrent 5 % av sommerens strømforbruk i 1,5 timer.
2. «Tyskland-batteriet»: Hva ville være nødvendig?
Energiekspert Staffan Reveman har presentert en plausibilitetsberegning for å gjøre Tyskland selvforsynt (uten fossile kraftverk eller import). Resultatene er sjokkerende.
2.1. 10-timers buffer
For å oppnå bare 10 timer buffer vil det kreves en kapasitet på 600 GWh – 24 ganger dagens beholdning og tilsvarende en materialvekt på ca. 3 millioner tonn.
2.2. 10 dager med buffer
For å bygge bro over en ti-dagers «Dunkelflaute» (mørke og stille vær) om vinteren med en belastning på 50 GW, ville 12 000 GWh være nødvendig. Dette er 470 ganger dagens totale kapasitet og 2 800 ganger dagens storskala lagring. Et slikt batteri ville veie 60 millioner tonn. En moderne fabrikk (som CATL i Thüringen) ville teoretisk trenge 857 år for å produsere denne mengden.
2.3. Konstant utskifting
En sentral ulempe er batterienes begrensede holdbarhet (ca. 10–15 år). For å drive et system på 12000 GWh permanent, måtte batteriene byttes kontinuerlig. Reveman beregner at omtrent 57 megafabrikker må produsere kontinuerlig bare for å opprettholde dette lageret.
2.4. Astronomiske kostnader
En simulering for Traunstein-distriktet viste at selvforsynt forsyning via vind, sol og batterier ville øke engroskostnadene for strøm fra 6 cent til 217 cent per kWh.
I tillegg ville et 240-timers batteri (12 000 GWh) kreve et område på omtrent 600 kvadratkilometer (omtrent to tredjedeler av Berlins størrelse).
Konklusjon
EIKE-studien konkluderer med at batterier alene ikke kan garantere en sikker strømforsyning. Selv under massive utvidelsesscenarier for 2030 gjenstår det hull (spesielt om vinteren) som strengt tatt krever en fleksibel kraftverksreserve (f.eks. gassfyrte anlegg) eller import.
Videre nevnes mangel på gitterstabilitet (manglende roterende masse) som en betydelig teknisk hindring.
Men ikke engang disse knallharde realitetene vil vel få slutt på klimafantastenes batterisatsinger, herunder stanse enda flere offentlige pengeødinger på dette? Klimapolitikk har som kjent for lengst forlatt virkelighetens verden, og endt som rene ideologiske besvergelser som får faktiske energikyndige til å gråte stille i putetrekket – når strømmen går igjen…
Lenke: https://eike-klima-energie.eu/2026/03/13/wie-viel-batterieparks-sind-noetig-um-deutschland-mit-strom-zu-versorgen/