Energi- og politikkskifte i verden

Av Vijay Jayaraj¹
30.11.2024

Dette er en artikkel av Vijay Jayaraj med overskrift Novembers energijordskjelv: En verden i endring i politikk, makt og pragmatisme. Her viser Jayaraj at handlingene i verden ikke går på mer fanging av CO₂, men på prioritering av eget lands velferd med bruk av den mest effektive og billigste energien, den fossile.
Innlegget ble først publisert på Town Hall 30. november 2024. Det er gjengitt her med Jayarajs tillatelse. Oversetting av Klimarealistene.
Red.

Vijay Jayaraj:

Den antatt enhetlige, vestlig-ledede marsjen mot avkarbonisering har veket plassen for en mer kompleks virkelighet med økende forbruk av fossilt brensel, drevet av økonomisk og samfunnsmessig press for å skape velstand i utviklingsland.

Etter hvert som støvet legger seg, begynner konturene av en ny energiorden å avtegne seg – en orden som er preget av pragmatisme, regionale allianser og en erkjennelse av dommedagskultens forfall.

Mens det globale energilandskapet snur seg i skyggen av den jordskjelvliknende politiske utviklinga i november 2024 befinner verden seg i et komplekst nett av geopolitikk, markedsmanøvrer og miljødebatter.

De siste ukene har vi sett klimaskeptikeren Donald Trump vende tilbake til verdens lederskap, og viktige ledere har glimret med sitt fravær på det årlige toppmøtet for «grønn» energi, COP29. Dette føyer seg inn i rekken av nyvalgte handlingsalternativer i Afrika, Asia og Latin-Amerika, som tydelig signaliserer at energisikkerhet og nasjonal suverenitet nå har blitt det som prioriteres.

Framtida til verdens største oljeprodusent

Donald Trumps valgseier har nok en gang fått mange land til å revurdere sin nåværende klimapolitikk. Han har blant annet planer om å utvide offshore-boring, gjenåpne kullgruvedrift og avvikle unødvendig og kostbar føderal støtte til uregelmessige og upålitelige energikilder som vind- og solkraft.

Hans utnevnelse av Chris Wright til å lede energidepartementet (DOE) understreker administrasjonens dreining mot hydrokarboner som en sentral del av USAs energisikkerhet. Det er faktisk første gang en person fra energisektoren utnevnes til leder for DOE, noe som gjør det enda tydeligere hvilken retning USAs politikk vil ta fra og med januar.

COP29: Protester mot klimareligionen

FNs årlige klimasirkus COP29, som ble arrangert i Baku i Aserbajdsjan, ble viralt populært på grunn av hvem som manglet eller dro tidlig. Ledere fra Kina, India og Russland — noen av verdens største energiforbrukere — valgte å prioritere andre plattformer, som den BRICS-ledede Kazan-erklæringen, som la vekt på energisikkerhet framfor reduksjon i bruken av fossil energi.

Mens enkelte vestlige land fortsetter å klamre seg religiøst til en hydrokarbonfiendtlighet basert på pseudovitenskap, har utviklingslandenes frafall fra klimatroen blitt mer høylytt. Land som India kritiserer hykleriet til rikere nasjoner som krever «avkarbonisering» uten å tilby levedyktige alternativer til kull, olje og naturgass.

Aserbajdsjans president, Ilham Aliyev, erklærte at fossilt brensel er «en gave fra Gud», selv om han var vertskap for COP29 i sin egen hovedstad, der sol- og vindenergi skulle hylles. Denne uttalelsen, kombinert med Aserbajdsjans planer om å utvide naturgassproduksjonen, understreket det ironiske i at en oljestat er vertskap for et klimatoppmøte som tar sikte på å fase ut fossile brensler.

Argentinas president Javier Milei trakk sin 80 personer store delegasjon fra COP29 mindre enn en tredjedel ut i det 11 dager lange arrangementet.

Alt i alt så det ut til at arrangementet var på vei mot en dyster fiasko, og man kan lure på om den siste spikeren i den klimaindustrielle kista ville bli slått inn under årets arrangement. Samtidig ble et dusin energislukende land på BRICS-toppmøtet i Kazan i Russland enige om å sikre en pålitelig forsyning av fossilt brensel.

Fossilt brensel i Asia, Afrika og Sør-Amerika

Ja, Kina og India sluker kull, og de kommer ikke til å slutte med det med det første. Men mediene legger sjelden merke til hvor mye fossilt brensel som produseres og forbrukes i andre utviklingsland.

Japan har for eksempel satset alt på å sikre nye markeder for import av naturgass, og landet kan skilte med verdens største lagringsanlegg for innkommende gass. Også Indonesia planlegger å øke bruken og produksjonen av kull.

Pågående letevirksomhet i Surinam og Guyana får nå selskap av flere olje- og gassfunn i Ecuador. Skiferboomen i Argentinas Río Negro-provins, den store oljeproduksjonen i Colombias Llanos-basseng og Petrobras’ forventede nettofortjeneste på mer enn 5 milliarder dollar i Brasil i tredje kvartal vitner om et ustoppelig momentum for Sør-Amerikas olje- og gassektor.

Afrika er i ferd med å bli et fokusområde for ny olje- og gassutvikling. Sør-Afrikas energiminister innrømmet åpent på African Energy Week at fossilt brensel er nødvendig for energisikkerheten, noe som gjenspeiler en bredere afrikansk fortelling. Nye olje- og gassfelt over hele kontinentet – fra Orange Basin i Namibia til Tilenga- og Kingfisher-feltene i Uganda – tyder på at økonomisk utvikling prioriteres høyere enn klimahensyn.

Mens europeiske land dobler sine klimamål, prioriterer store deler av utviklingslandene økonomisk vekst ved hjelp av fossilt brensel. Disse endringene avslører en splittelse i det som alltid har vært en vaklende global enighet om klimatiltak, og understreker hydrokarbonenes vedvarende rolle i verdens energiforsyning.

Etter hvert som støvet legger seg, begynner konturene av en ny internasjonal energipolitikk å bli tydeligere. Vi ser tegn på en ny energipolitikk som er preget av pragmatisme, regionale allianser samtidig som dommedagskulturen står for fall.

Framheva bilde: 
Velstandsutvikling
med bruk av fossil energi
Nick_the_Photographer fra Pixabay

Denne kommentaren ble først publisert på Town Hall 30. november 2024.

1. Vijay Jayaraj er vitenskapelig medarbeider ved CO2 Coalition i Arlington, Virginia. Han har en mastergrad i miljøvitenskap fra University of East Anglia og en doktorgrad i energiledelse fra Robert Gordon University, begge i Storbritannia, samt en bachelorgrad i ingeniørfag fra Anna University i India. ↩︎