Den amerikanske statsviteren og klimaforskeren Roger Pielke jr. foreslår å gjøre energispørsmålet til hovedtemaet i klimadebatten. For han hevder at dommedagsvarslerne har tapt fordi det ikke er noen klimakrise i verden. Bør ikke diskusjonen da endres til spørsmålet om energi — om tilgangen på «rikelig energi som er rimelig, tilgjengelig, sikker og ren»?
Fremtidsscenariene om klimakatastrofer, RCP 8.5 og RCP 7.0, som nå FNs klimapanel har trukket tilbake, har Roger Pielke jr vært en pådriver for å få trukket tilbake. De har ikke vitenskapelig grunnlag.
I Norge har dommedagsperspektivet fortsatt stor makt.
Roger Pielke jr. står for en strategi med åpen diskusjon om klimaspørsmål, derfor er Pielkes åpne dialog i samsvar med Klimarealistenes mål.
Pielke er imot holdninger som er den  grunnleggende politiske holdningen i Norge, nærmest som et lovpåbud:  Aldri snakk med noen med motforestillinger til «oss».
Redaksjonen.

Roger Pielke jr.:
En rapport fra Nederland

Tidligere denne uka hadde jeg muligheten til å holde foredrag i Driebergen i Nederland, på et arrangement i regi av Clintel — som oppsummerer sitt syn slik:

Clintels hovedbudskap er: Det er ingen klimakrise.

Jeg har kjent Clintels direktør, Marcel Crok, i nesten 20 år og er glad for å kunne kalle ham en venn. Lørdag tok Marcel meg med på en Ajax-kamp, som var kjempegøy — min første Eredivisie-kamp, en fuktig 1-1-kamp mot NEC.

Dagen etter var det en fornøyelse å få snakke til og med mer enn 200 Clintel-tilhengere. Samtalene våre kunne ha fortsatt i mange timer til.

Diskusjonen etter mine to foredrag og på mottakelsen etterpå var livlig. Mange uttrykte både enighet og uenighet, delte sine perspektiver, stilte spørsmål ved mine — og det hele foregikk i en vennlig atmosfære.

I sitt e-postnyhetsbrev fra Clintel i går erkjente Crok at mitt foredrag kan ha vært provoserende — og pekte eksplisitt på bildet under, der min første lysbilde står side om side med Clintel-plakaten som uttrykker deres kjerneoppfatning. Marcel erkjente en spenning:

Det er alltid interessant å se og høre hvordan folk reagerer på slike foredrag. Vi tolker alle det vi hører gjennom linsen av våre egne synspunkter, og vi har en tendens til å lete etter bekreftelse. Når vi ikke finner det, kan vi bli skuffet. Bildet over ble tatt under søndagens arrangement; det viser Pielke ved siden av et Clintel-banner. På sin egen X-konto la han ut et annet bilde, av et lysbilde som sier at klimaendringene er reelle og alvorlige.

Mange av deltakerne jeg snakket med etter arrangementet identifiserte seg åpent som klimaskeptikere (en karakteristikk som klart nok ikke hadde én felles forståelse). Flere sa at de var uenige i mitt åpningslysbilde, som du ser over.

Vi hadde så en diskusjon, delte våre ulike syn, ble enige og/eller uenige, og forhåpentligvis oppnådde vi meningsfull kommunikasjon.

I motsetning til den digitale verdenen kalte ingen hverandre stygge ting eller blokkerte noen fra å engasjere seg. Det var forfriskende — og helt normalt. Det er den typen samhandling jeg mener vi trenger mye mer av i vår polariserte tid.

Jeg hører ofte fra folk — typisk svært nettaktive klimamennesker — som lurer på hvorfor jeg engasjerer meg med selverklærte skeptikere. Noen, inkludert enkelte fremtredende klimaforskere, hevder at hvis jeg snakker med klimaskeptikere, må jeg selv være klimaskeptiker, tilsynelatende i et forsøk på å diskreditere slikt engasjement gjennom offentlig skam og å få andre til å nekte å engasjere seg med meg.

Tross alt, hvorfor skulle noen engasjere seg med folk de kanskje er uenige med? (Ironi.).

Jeg avviser ønsket om ekkokamre eller forsøk på å skamme folk til ikke å engasjere seg gjennom nettkrav om politisk renhet.

Jeg er glad for å engasjere meg med nesten hvem som helst, og særlig folk jeg kan være uenig med. Som politikkforsker hjelper slikt engasjement meg til bedre å forstå komplekse og omstridte politiske dynamikker som involverer ekte mennesker ute i den virkelige verden. Ideelt sett vil slik innsikt hjelpe meg og mine kolleger til å utvikle politikkforslag som er mer robuste overfor polarisering og ulike syn på vitenskap.

Engasjement handler for meg ikke om å vinne en debatt eller til og med om å endre noens mening, men om bedre å forstå hvorfor uenighet finnes og hvordan man kan snu uenighet til kompromiss. Målet med politikk er alltid å nå et felles perspektiv på felles interesser og politiske alternativer som er forenlige med disse interessene.

Jeg har lenge ment at det å oppnå et slikt felles perspektiv ikke krever at alle ser på vitenskap — eller fakta mer generelt — på nøyaktig samme måte.

Derfor hører du ofte meg parafrasere Walter Lippmann (Public Opinion, 1922) om politikkens formål:

Målet med politikk er ikke å få alle til å tenke likt, men å få folk som tenker forskjellig til å handle likt.

Så når noen forteller meg at de ikke tror karbondioksid påvirker klimaet, eller alternativt at de tror karbondioksid vil forårsake apokalypsen — svarer jeg på samme måte: Jeg er glad for å dele mitt syn på klimavitenskapen, men jeg er også glad for å være enige om å være uenige.

Deretter snur jeg over til energipolitikk: Liker du rimelig, sikker, tilgjengelig og ren energi? To av de fire? Tre av de fire? Hvis ja, la oss snakke, for sunn fornuft-basert energipolitikk som oppfyller alle fire av disse målene er utfordrende, men ikke umulig.

Noen dager etter mine foredrag i Driebergen hadde Marcel og jeg en samtale i et studio — som snart kommer på YouTube — der vi diskuterte våre ulike perspektiver på klimavitenskap og politikk. Marcel er kunnskapsrik og gjennomtenkt, og vi var både enige og uenige. Viktigst av alt: Jeg tror vi kommuniserte med hverandre. Jeg er takknemlig for muligheten og for at vi snart kan dele den bredere.

Det viste seg, med Marcels ord — med henvisning til de ulike perspektivene i bildet over — at gjennom samtalen vår:«……ble det klart at synspunktene våre er mye nærmere hverandre enn de to bildene kunne tyde på.»

Jeg er enig.

Enighet om pragmatisk, fornuftig energipolitikk krever ikke at alle synger fra samme sangbok om klimavitenskap.

Marcel karakteriserte min lesning av IPCC-perspektivet, som ikke inneholder noe som tyder på en krise, apokalypse eller eksistensiell trussel:

Pielke sa til og med at debatten
om hvorvidt det er en klimakrise er over
— og vunnet av dem som avviser krisevinklinga.
Det er på tide å gå videre fra klima til energi.

Marcel uttrykte også en viss undring:

Man kan lure på hvorfor han fortsatt er så kontroversiell. Synspunktene hans er i stor grad i tråd med IPCC og dermed med mainstream-vitenskap.

I spørsmålsrunden etter foredraget mitt ga jeg Clintel noe uoppfordret råd:

• Debatten om en «klimakrise» er over. Bare se på hvordan politikere handler over hele verden;
• Jeg anbefaler en ny og positiv framing for deres kjerneoppfatning, noe i retning av: verden (og Nederland) trenger rikelig energi som er rimelig, tilgjengelig, sikker og ren; [Uthevet av reed. Klimarealistene]
• Å argumentere mot noe er lett (bare spør selverklærte klimaaktivister), men å argumentere for noe praktisk er langt mer produktivt.

For min egen del vil jeg fortsette å engasjere meg aktivt med dem som kan være uenige i mitt arbeid eller mine synspunkter. Kanskje er det lettere for meg fordi jeg er ganske sikker på at når det gjelder klimaspørsmål, kan nesten alle finne noe å være uenig med meg i!

Og det er greit — vi har alle godt av å komme oss ut av ekkokamre, engasjere oss med et mangfold av mennesker og utsette ideene våre for offentlig gransking. Ideelt sett skjerper vi alle tenkningen vår underveis og klarere ser hvordan politikk og politikk kan fremme våre felles interesser.

Faktum er at den globale økonomien har dekarbonisert konsekvent i mer enn 60 år, noe som indikerer at det finnes bred støtte for dekarbonisering — selv om det ofte er som et dårlig forstått resultat og ikke som et primært motiverende mål. Det finnes mange gode grunner til å fortsette å dekarbonisere og å akselerere tempoet, uavhengig av ens syn på detaljene i klimavitenskapen.

Dagen etter at jeg snakket hos Clintel, hadde jeg gleden av å holde foredrag ved det nederlandske miljøvurderingsbyrået (PBL) i Haag. Jeg holdt stort sett det samme foredraget der som i Driebergen (mitt andre foredrag der om scenarioer), men det var betydelig mer teknisk for publikumet av verdensledende eksperter på scenarioer og integrert vurderingsmodellering.

Også der hadde vi en fantastisk diskusjon, med områder av enighet og uenighet i et sunt miljø av respekt og kollegialitet — igjen det som burde være helt normalt. Jeg dro derfra med en bedre forståelse av deres synspunkter og håper det motsatte også ble oppnådd. Det viste seg at det var langt mer enighet enn uenighet.

Takk igjen til Marcel, PBL og alle i Nederland som ønsket meg velkommen til å engasjere, debattere og dele litt fotball, vin og øl — Jeg ser fram til neste gang!