Bare Norge, med 0,1 % utslipp,
betaler skjorta for utslipp

Forslag til statsbudsjettet er merket med gult bånd forsiden, og er derfor ofte kalt «Gul bok». I fire år har nå regjeringen utgitt et nytt dokument, et hefte, kalt «Grønn bok». For å fortelle hvordan det går med det grønne skiftet; med offisiell tittel «Regjeringens klimastatus og -plan for 2026.».
Er det samsvar mellom det som står i budsjettet, det som det foreslåes at staten skal bruke penger på i det neste året, og det som står i den grønne boka? Samfunnsøkonomen Øystein Sjølie har på oppdrag fra tidsskriftet Samfunnsøkonomen skrevet en sammenlikning av de bøkene og konkludert med at det ikke er samsvar mellom forslaget til pengebruk og målene i Grønn bok. Overskriften i Sjølies artikkel er «Når Gul Bok og Grønn Bok er uenige».

Sjølies artikkel er en kritisk gjennomgang av regjeringens Grønn Bok (klimapolitikk-dokumentet som følger statsbudsjettet) sett opp mot Nasjonalbudsjettet (Gul Bok) og økonomisk teori.

Sjølies utgangspunkt er at både politikk for utslippskutt og tiltak for klimatiltak koster penger. Men hvor mye koster begge tiltakene, og er begge nødvendige? Hvis ingen andre, og særlig de landene som betyr noe for verdens utslipp, ikke driver med utslippskutt, hva er da vitsen med at vi som har ubetydelige utslippskutt skal betale enorme beløp til ingen nytte? Tiltak mot det som påstås å være klimaendringer, vil vi jo få uansett hvis vi skal ta vare på landet vårt. Sjølie skriver: «Slik politikken føres nå, får Norge både kostnadene ved klimapolitikk, og ved klimaendringer.»

Sjølies mening om gul og grønn bok
Norge betaler en svært høy pris for en symbolpolitikk som verken redder klimaet eller inspirerer andre, samtidig som man unngår å bruke det klart beste og billigste virkemiddelet (høy, ensartet CO₂-avgift). Grønn Bok viser stor styringsoptimisme, men liten vilje til å vise hva det faktisk koster.

Sjølie hevder at Norge ikke har en klimapolitikk. «Vi har en utslippspolitikk, siden vår politikk og våre utslipp er så små at de ikke kan påvirke klimaet, i alle fall ikke direkte.» Sjølie skriver videre, at til tross for tilslutninga til Parisavtalen, er det «de færreste land [som] har særlig med klimatiltak for å begrense utslippene. Temperaturøkningen vil etter alt å dømme bli betydelig over 2 grader.» Og så det som gir det norske samfunnet problemer i følge Sjølie: «Stortinget vedtar likevel jevnlig stadig mer ambisiøse norske utslippsmål. Det siste vedtaket var i juni i år, hvor det ble bestemt at norske utslipp skal kuttes med 70 prosent fra 1990 til 2035.»

Av redaksjonen, Klimarealistene

Hele artikkelen til Sjølie  anbefales. Med hjelp av kunstig intelligens gjengir Klimarealistene denne oppsummeringen av Øystein Sjølies artikkel i Samfunnsøkonomen:

Hovedtese:
Norsk klimapolitikk er langt mer ambisiøs og detaljert enn det som er rasjonelt eller nødvendig, og den mangler grundige kostnadsanalyser. Grønn Bok foreslår betydelig sterkere tiltak enn det FN/IPCC og Nasjonalbudsjettet sier er tilstrekkelig og lønnsomt.

Viktigste punkter:

1. Norske mål er ekstreme
   • Norge skal kutte 70 % av utslippene fra 1990-nivå innen 2035 (fra 50 til 15 mill. tonn CO_2e).
   • Dette er vedtatt selv om Norges utslipp er 0,1 % av verdens totale (ca. 1 % hvis man inkluderer eksportert olje/gass).
2. To vanlige begrunnelser – begge svake ifølge Sjølie:
   • «Norge som foregangsland» – det er ikke empirisk støtte for at andre følger Norges eksempel.
   • «Eksistensiell trussel» – klimaendringer bremser vekst, men fører ikke til fattigdom eller katastrofe (refererer bl.a. til World Bank og Richard Tol).
3. FN sier det er billig å kutte
   • IPCC: En global CO₂-avgift på 1 000–2 000 kr/tonn holder oppvarmingen under 2 °C til lav kostnad.
   • Norge øker likevel avgiften til 3 400 kr/tonn i 2035 og bruker i tillegg masse reguleringer, forbud og subsidier.
4. Avgift er beste virkemiddel – men Norge bruker det for lite
   • Økonomer (Pigou, 99 av 99) er enige: En ensartet CO₂-avgift er mest effektivt og billigst.
   • Norge velger i stedet dyre alternativer (subsidier, påbud, forbud) fordi man ikke tør å øke avgiften nok (pga. skjev fordelingsvirkning).
5. Eksempler på dyre tiltak uten kostnadsanalyse i Grønn Bok
   • Elbiler: Samfunnsøkonomisk kostnad anslått til ca. 6 000 kr/tonn redusert CO₂ (Lasse Fridstrøm), altså mange ganger høyere enn IPCCs anbefalte avgift.
   • Biodrivstoff: Ca. 5 000 kr/tonn + risiko for naturtap, avskoging og svindel med importert drivstoff.
   • Mange detaljerte reguleringer (nullutslippssoner, klimakrav til brønnbåter osv.) uten dokumentert nytte.
6. Mangler i Grønn Bok
   • Svært få eksplisitte kostnadsberegninger – leseren henvises til andre dokumenter.
   • Ignorerer paradokset: Målene krever mye dyrere tiltak enn det IPCC sier er nødvendig.
   • Tvilsomme tall om norske forbruksbaserte utslipp (77 mill. tonn – høyere enn andre kilder).
7. Forfatterens oppfordringer
   • Drøft hvorfor Norge ikke følger en «tit-for-tat»-strategi, gjøre det samme som de andre, i det globale klimaspillet om å fordele byrdene og godene.
   • Gjør grundige, samlede kostnadsanalyser av hele klimapolitikken – både eksisterende og ny.
   • Hold deg i hovedsak til ensartet CO₂-avgift framfor detaljstyring og subsidier.