Alt du trenger å vite om klimakonferansen

VI tar en liten kikk på hva som egentlig foregår på en klimakonferanse. Det som skjer i Paris nå har skjedd på alle de andre konferansene. Denne bemerkelseverdige formen for omreisende konferanse har nå vært avholdt 21 ganger, Cancun, Bali, Lima, Durban, København og en rekke andre steder med tilstrekkelig luksuriøse fasiliteter for deltagerne som gjerne ankommer i sine egne privatfly og etterlater seg et solid karbonfotavtrykk.

Paris – et sysselsettingstiltak?
Deltagerne er gjerne de grønneste politikerne fra et lands herskende parti, lederne innenfor klimabyråkratiet og en voksende mengde forskere som livnærer seg på bevilgninger fra de klimakåte politikerne som soler seg i glansen fra slike konferanser. Denne typen samrøre omtales gjerne generelt i USA som jerntrianglet. Spesielt for konferanser om klimaet er de mange troende klimatistene som henger med, gjerne tilknyttet den lite bærekraftige grønne armeen av sjarlataner, fra udemokratiske og voldelige miljøstiftelser til besteforeldreaksjoner og annet rart som utelukkende apellerer til følelser eller til den nye religionen.
For enhver leder i offentlig sektor er det stor prestisje i det å ha mange byråkrater under seg, og dersom det jevnlig foregår internasjonale konferanser, så er dette en gylden mulighet for å få seg selv profilert i media og ikke minst, man kan tilrive seg større bevilgninger på bekostning av konkurrentene. En klimakrise som er en trussel for hele menneskehetens eksistens er dermed perfekt. Alt som trengs for å holde det gående er nok penger til de øvrige aktørene og mekanismer som sørger for å holde det gående.

Klimakonferansene har vokst ut fra FNs miljøkonferanser, her er en video fra en av de første i 1972 i Stockholm. Også den gangen var det krise, mennesket var synderen, den onde kapitalismen var ansvarlig og bevisene var selvsagt helt overveldende. Fattige land krevde pussig nok erstatning fra de rike landene. Absolutt alt er som i dag.

Paris – den eneste rette tro?
Mens klimasirkuset i Paris med sin strøm av meningsløs propaganda langsomt sykner hen i den endeløse rekken av klimakonferanser som ikke har noen målbar effekt på klimaet, så foregår det mer interessante ting andre steder, som i klimahøringen i senatet i USA hvor klimaforsker Judith Curry vitnet under ed (fotoet til venstre):
Hun beskrev her det enorme presset for å underordne seg den eneste rette tro. This state of affairs, she says, “risks destroying science’s reputation for honesty and objectivity.”

Hovedtrusselen mot konferanser som denne er om det slipper til vitenskapsmenn som sier klart ifra at keiseren ikke har klær. Det finnes tusenvis av disse, men i det strengt regisserte klimasirkuset er manesjen kjemisk rensket for forskere med kjetterske meninger og politikerne som styrer dette skipet er selvsagt ikke interessert i noe som senker Titanic. Det sier seg selv at et miljø hvor dissens ikke tolereres er å anse som anti-vitenskapelig, men klimapanelet sa farvel til det meste av vitenskap allerede i 1995 og mange av de gjenværende er faglige lettvektere.

I år har man vært ekstra nervøse, kjettere er nektet adgang, og utvalgte som mistenkes for å ha avvikende meninger trakasseres. Falske etterlysningsplakater ble hengt opp i Paris nylig av lobbyisten Avaaz, og på forrige møte i Lima gjorde aktivister fra Greenpeace hærverk på Nasca, et av Perus eldste og fremste kulturarvmonumenter for å få oppmerksomhet, før de måtte be om unnskyldning. Vi får håpe de grønne ekstremistene lar severdighetene i Paris stå i fred i år.

Paris – endelig klimaavtale?
Det siste de aller fleste aktørene i Paris ønsker seg er en endelig klimaavtale, da blir det jo slutt på å reise verden rundt i sus og dus for andres penger. Her er en del av aktørene fotografert på en luksusmiddag i L’ Ambroise, hvor en helt vanlig middag koster et par tusen kroner. Det som trengs er en konstruksjon som dekker vertskapets behov for prestisje og aktørenes ønsker om å fortsette konferansesirkuset. Utgående politikere fra store land har selvsagt et ekstra markeringsbehov og Obama har utrolig nok valgt klimaavtalen med stor K som en del av sitt ettermæle. Lykke til med det.

Det er velkjent at Frankrike i år med sin særdeles svake og upopulære regjering ønsker seg en suksess nå, til tross for at et uvanlig stort flertall av velgerne av ulike grunner har ønsket hele gjengen dit peppern gror. Hollande har på forhånd definert suksess som en bindende avtale, men alternativt hva som helst det er enighet om. Obama har definert suksess som noe som både sikrer hans ettermæle og er tilstrekkelig ikke-bindende til at det kan lures gjennom i Washington. Med andre ord, både USA og EU med lille Norge på slep tror på klimajulenissen.

John Kerry: «kloden har et problem, hvordan vil dere løse det alene?»

Siden ledende land som India og Kina nekter å spille med og binde seg til en håpløs klimaavtale som begrenser deres økonomiske vekst – de har  simpelthen blånektet siden de ikke har samme naive tro som i vest på at klimadommedag er her. Blånektingen har tatt form av et krav om penger eller såkalte klimaerstatninger for vestlig forurensning av atmosfæren med CO₂, og dette kravet som også formuleres som «carbon space» holdt sist natt på å forårsake at USA forlot hele klimakonferansen. Kravet fra Asia og de andre som ikke trenger noen klimaavtale er at 100% av alle klimatiltak som resten av verden belastes med må betales av vesten. Edit: Det har vært krasse diskusjoner bak lukkede dører ifølge Der Spiegel, her er det mye under gulvteppet.

Avtaledokumentet som gjør alle til lags har en tekst deltagerne er enige om. Det betyr at 80-90% av teksten erstattes med tomme floskler etter at propagandistene har fått «noe» de kan vifte med som handfast bevis på suksess. Alt annet er flyttet til neste generasjon av forhandlere eller helt ut i det blå – for eksempel er allerede bestemmelsene om hvor mye som skal kutttes når erstattet med det intetsigende «mest mulig snarest mulig» og en ullen formulering om klimanøytralitet en gang mellom 2051 og 2099. Voila, dermed kan Laurent Fabius etter planen uansett vifte med et papir lørdag kl 1130 som selges som en historisk klimaavtale – og det er samtidig duket for flere års klimakonferanser.

Hvis de da ikke trenger enda mer tid for å bli ferdige….

Paris – beviset på sukesess er 1,5 gradersgnålet
Alle deltagerne ønsker et bevis på at de offisielt tar klimakrisen seriøst og jobber aktivt for å redde verden, men bare vesten har malt seg inn i et håpløst hjørne hvor de «må ha» en avtale. Det perfekte beviset på suksess i år er det nye og enda mer meningsløse 1,5 gradersmålet (eller et annet hestehandlet kompromisstall) som nå vil bli det dominerende temaet frem til neste klimakonferanse. Siden det nye målet er enda lavere enn det forrige så haster alt selvsagt mye, mye mere til tross for at all signifikant global oppvarming forlengst har opphørt.

Forbered dere på enda mer meningsløst gnål fra medier som NRK, NTB, Aftenposten og alle de andre propagandistene. Et annet bevis på suksess – og fortatt sysselsetting for klimabyråkratiet  – er bestemmelsen om at landenes nasjonale mål (INDC) skal oppdateres dvs skjerpes i form av nye forhandlingsmøter hvert 5 år.

Effekten på klimaet fra alt dette er tilnærmet lik null. Noen optimister mener det er snakk om hele 0,017 grader C i år 2100, med mindre noen jukser med kullet eller termometeret før den tid.