Av Professor Emeritus Richard Lindzen (MIT), medlem av Det Norske Vitenskapsakademi
Vi bringer i dag et synopsis av det kommende foredraget Prof.Lindzen skal holde i Oslo mandag 18.mai kl.1900 i Gamle Festsal, Urbygningen i Karl Johans Gate, UiO. Hvis du bare skal høre på ett klimarelatert foredrag i sitt liv, så er det dette foredraget du skal ha med deg.
Global oppvarming er intet vitenskapelig problem.
Selv om oppvarming skulle være i overensstemmelse med klimaforskning, finnes det knapt nok noe grunnlag for å hevde at vi står overfor en alvorlig trussel i så måte. Tvert om, mye tyder på at advarslene er gale. Hensikten med disse har vært å engasjere den delen av befolkningen som ønsker å bruke faresignaler til å fremme sine interesser og ambisjoner om kontroll. De baserer sin virkelighetsforståelse på en oppkonstruert historie og velger fritt den fortelling som er i samklang med deres politiske overbevisning. Under slike omstendigheter vil en diskusjon uvegerlig bære preg av rot og forvirring.
Klimakrisen ligner Dreyfus-affæren
En lignende situasjon inntraff på slutten av 1800-tallet med Dreyfus-affæren. Selv om det ikke fantes bevis for Dreyfus’ skyld, delte saken det franske samfunnet i to med betydningsfulle personer på begge sider. Identifisering med en av partene umuliggjorde en objektiv behandling av saken. Selv blant forskere synes gruppetilhørighet å trumfe vitenskap.
Dagens klimapolitikk fører til global krise
Politikken som er foreslått for å hanskes med global oppvarming får alvorlige konsekvenser. Den vil blant annet begrense 1,3 milliarder mennesker som nå er uten elektrisitet, tilgang til denne og medføre økt fattigdom for milliarder av andre. Europas avhengighet av energi fra Russland vil få betydning for land som Ukraina. Vi har altså en global krise, men den har ikke oppstått som følge av naturvitenskap og teknikk. Den er snarere en konsekvens av politikken. Det bør undersøkes om vitenskapen kan forebygge denne krisen, men det er tvilsomt om løsningen består i bevilgninger til forskning. For vitenskapen står imidlertid mye på spill. Dens eksistensberettigelse som vårt mest effektive verktøy for objektive vurderinger er i ferd med å skusles bort og med det også grunnlaget for offentlig tillit og støtte .
I et forsøk for å forstå min samtid prøver jeg å se fenomener som kan forklare de dominerende stemmer. At klimaalarmismen er en slik stemme er overbevisende.
I sentrum av støyen syntes bilen, denne allestedsnærværende tekno som opptar alt og alle. Bilhaterne er ofte også alarmister og «grønne». Det syntes en oppfatning at om bilen blir eliminert kan «Den vidunderlige nye verden» realiseres. At det er mennesker i bilene syntes ikke å affisere.
Jeg undres på om hele klimaredselen er en fordekt og nevrotisk reaksjon på overbefolkning og et skinn angrep på menneskeheten generelt, en ny variant av » Den endelige løsning»?
Framvekst av det kollektive «mauermenneske» med hyper urbanisering og køliv for massene kan vanskelig fortrenges.
Massevolden og kaoset i Midtøsten indikerer Malthus sine dystopier i utvikling.
KLIMASTØYEN ER BARE ET FØRSTE STEG.