Tysk energipolitikk:
Realisme eller eventyrfortelling?

Tysk energipolitikk: I spagat mellom realisme og eventyrfortelling.
CDU/CSU som sitter i regjering sammen med SPD, er for tiden i strid med seg selv om forståelsen av Energiwende (politikken for å basere all strømproduksjon vind- og solkraft, og innen 2045 dekarbonisere all tysk energibruk). På den ene siden peker kansler Friedrich Merz og nærings -og energiminister, Katherina Reiche, begge fra CDU, på at Energiwende har blitt altfor dyrt og har en rekke dysfunkjsjonelle mekanismer. På den andre siden fortsetter de sammen med SPD å gå videre med den samme katastrofale energipolitikken, og til og med å forsterke den.
Av Arild Fridstrøm, redaksjonen

I Fritz Vahrenholts månedlige spalte i KlimaNachrichten den 06.04.2026 kan vi lese under tittelen «Forbundsregjeringen sløser bort enda flere milliarder på det grønne Energiwende» :
Fire dager før landdagsvalget i Rheinland-Pfalz uttalte forbundskansler Friedrich Merz følgende ord: Dette Energiwende tar knekken på oss om vi ikke nå korrigerer det. Det har blitt altfor dyrt. Vi er på feil vei. Man kan ikke drive alt med sol og vind.
Vahrenholt kommenterer: “Du store min! Det har jeg skrevet i femten år. Men hvorfor lar da kansleren alt gå videre på samme vis?»
For to uker etter kanslerens uttalelse vedtok forbundsregjeringen Klimatiltaksprogrammet 2026. Miljøminister Schneider fra SPD kunne stolt fortelle at 8 mrd € ville bli bevilget for å spare 25 millioner tonn CO2 i 2030. Det gir en kostnad på 320 € per tonn (ca 3 525 norske kr ), mens CO2 prisen i EU i dag ligger på 72,60 €. Som om ikke Tyskland har økonomiske problemer nok, kommenterer Vahrenholt. Han sier videre at kostnadene for programmet egentlig er dramatisk mye høyere fordi følgekostnadene av fortsatt subsidiering av vind -og sol ikke er tatt med. Det veldige spriket mellom kanslerens ord og regjeringens handlinger illustreres godt av miljøministerens bemerkning om vedtaket: «Det har lykkes oss som Forbundsregjering å utarbeide dette programmet uten større motsetninger.»
Nærings- og energiminister Katherina Reiches kritikk er langt mer detaljert enn kanslerens. I et innlegg bak betalingsmur i Frankfurter Allgemeine Zeitung 07.04.2026 lister hun opp en rekke problemer med Energiwende. Hun mener at målsettingene om 80 % fornybar strømproduksjon i 2030 og klimanøytralitet i 2045 har vært en sovepute. For i mellomtiden har strømprisene eksplodert. Tyske husholdninger betaler 0,37 € (ca 4,4 kr) per kWh, mer enn 9 cent over EUs gjennomsnitt. Industrien blør og avindustrialiseringen akselererer. Selv om vind og sol ikke koster noe er systemkostnadene på 36 milliarder €, 430 € per innbygger. I 2035 ventes disse kostnadene å stige til 90 milliarder €. Hun påpeker at Energiewende preges av massive, politisk drevne nettinvesteringer og et markedssystem som ignorerer virkeligheten og slår fast: «Et Energiewende som ignorerer systemkostnadene vil ruinere landet».
Men så kommer motsigelsen tydelig frem hos nærings- og energiministeren:
Jeg står inne for Energiewende. Fornybar kommer til å være ryggraden i vår elektrisitetsforsyning….Men jeg er også realist. Klimatiltak som ikke er betalbare er ikke politisk bærekraftig. Og klimatiltak uten forsyningssikkerhet er strategisk blindhet. Vi skal avkarbonisere – men ikke med avindustrialisering. Vi skal modernisere – men ikke ved å overbelaste husholdninger og bedrifter.
Med den fortsatt voldsomme satsingen på vind og sol og høye karbonavgifter i Klimatiltaksprogrammet 2026 ser dette ut som sirkelens kvadratur. Riktignok peker hun på det urimelige i garantiprisene til sol og vind der produsentene til og med får betalt for ikke å produsere. Avtaler som går over 20 år. Og hun slår fast at Tyskland fortsatt vil trenge store mengder gass. Vel og bra, men knapt tilstrekkelig til å berge Tyskland ut av energikrisen de er i. Og ifølge Fritz Vahrenholt fortsetter landet ufortrødent med sin dysfunksjonelle energipolitikk. Ifølge Klimatiltaksprogrammet 2026 skal det nå satses på utbygging av vindkraft i Bayern, Baden-Württemberg, Südhessen og sørlige Rheinland-Pfalz hvor det blåser så lite at garantiprisen er planlagt økt kraftig for å få til utbygging.
Vahrenholt karakteriserer tiltaket slik: «Slik gjør molboene det: Vindkraftanlegg der det ikke blåser.» Og: «Der hvor det er lite vind er vindenergi spesielt uøkonomisk og derfor får skattebetalerne betale mer.»
Vahrenholt peker på fire tiltak som raskt ville kunne forbedre Tysklands energisituasjon, men som regjeringen på ingen måte ser ut til å ville iverksette:
- Utsette økning av CO2 skatten
- Straks oppheve frackingforbudet(Tyskland har betydelige gassressurser
- Oppheve kjernekraftforbudet
- Avslutte nedleggingen av de 27 store kullkraftverkene som fremdeles drives.
Til det siste punktet kommenterer han at selv om kansler Merz flørter med tanken om å utsette nedlegging av resterende kullkraftverk, ønsker hans partikollega, ministerpresident (statsminister) Hendrik Wüst i Nordrhein-Westfalen, å fylle brunkullgruvene ved Rhinen med vann og dermed for all fremtid ødelegge energiressurser tilstrekkelig for hundre år fremover.
Vahrenholt avslutter slik:
Vi har altfor mange grønne skadegjørere med partibok i CDU og SPD ved girspakene i politikken. Det er opp til oss, borgerne i dette landet, også i valglokalene, å si ifra at vi ikke godtar denne politikken.
Så får vi håpe at den riktige kritikken av Energiewende fra ledende krefter i CDU etter hvert vil utkrystallisere seg i handling. Med den omfattende økonomiske forbindelsen det er mellom Norge og Tyskland er det som skjer der også viktig for oss.
