Richard S. Lindzen, Professor Emeritus (meteorologi) ved MIT og Norgesaktuell i mai, avfeier i et intervju den diskrediterte klimaalarmismen som en religiøs vekkelse hvor medlemmene blir stadig mer hysteriske etter hvert som vitenskapen fremskaffer bevis som motsier deres tro. Her i Norge ser man dette særdeles tydelig både i Aftenposten og i NRK men flere andre medier konkurrerer hardt om å ha den mest religiøse klimavinklingen. Lindzen som også er medlem i DNVA (Det Norske Vitenskapsakademi) er Norgesaktuell i mai med en foredragsturne på universitetene våre arrangert av Klimarealistene.
Lindzen påpeker at dette fungerer akkurat som med enhver annen menighet, straks mytologien faller fra hverandre så blir de bare mer og mer fanatiske, istedet for å innrømme at de tok feil. Nå blir du fortalt at du får tilgivelse dersom du passer på ditt karbonfotavtrykk. Det gir frelse.
Tidligere har Lindzen trukket paralleller mellom klimaalarmismen og eugenikken/lysenkoismen. Han ser en gruppe forskere som formulerer meningsløsheter om klimaendringer, disse oversettes til skremsler av klimaindustrien, som resulterer i at politikerne drysser mer penger over disse forskerne.
Lindzen som i hele sin karriere har vært «Alfred P. Sloan Professor of Meteorology, Department of Earth, Atmospheric and Planetary Sciences at the Massachusetts Institute of Technology», fnyser i en alder av 74 over oppstyret rundt 2014 som det varmeste året, et oppstyr som er produsert av aktører i offentlig sektor eller med penger som kommer fra disse aktørene.
Det er en usikkerhet i temperaturmålingene på opptil en halv grad Celsius, og det er tynt med gode målinger over havet. Alle som lager oppstyr rundt en rekord på 2 hundredeler gjør ikke annet enn å hausse opp en nullitet.
Fra istid til kokende verdenshav
I sin lange karriere ved et av verdens mest prestisjefylte institusjoner har Lindzen opplevd at 1970-årenes klimahysteri over den kommende istid gradvis forvandlet seg til et tilsvarende hysteri grunnet trusselen fra global oppvarming. Som forsker legger han godt merke til noe de fleste politikere og journalister aldri får vite eller later som de ikke vet: det har de siste årene kommet en veritabel syndeflod av klimaforskning som er drepende for Klimapanelet. Noe av dette har Lindzen produsert selv, du kan se hans publiserte forskning her.
Lindzen som er en av verdens mest prominente klimaforskere, er en fast deltager når parlamentarikere holder høringer om klimaet. Senest i fjor var han i London og benyttet sjansen til å fortelle at det er de minst smarte studentene som blir klimaforskere, de smarteste studerer klassiske realfag. Lite tyder på at britene tok poenget hans, nemlig at alt for mye av klimaforskningen er av for lav kvalitet.
Lindzens kritikk av klimapanelet over lang tid er saklig konsistent men drepende. Han påpeker at man historisk har omtalt perioder med ekstra varme som klimaoptimum fordi man selvfølgelig er klar over fordelene, men plutselig er denne varmen noe man skal skremmes med. Alarmistenes endelige løsning er å redusere levestandarden for det meste av menneskeheten. Lindzen forstår hvorfor utviklende land som Kina og India nekter å underskrive klimaavtaler som hemmer veksten i disse landene.
Ser du forskjellen?
Tidligere har Dr. Lindzen vist frem denne dobbeltgrafen i situasjoner hvor han blir konfrontert med påstanden at oppvarmingen akselrerer og er sterkere enn før. Grafen viser de to siste varmeperiodene sentrert rundt de varme 1930-årene da man skrev om klimaforbedringen her i Skandinavia, og de nesten like varme 1980-årene. Lindzens spørsmål til de tilstedeværende er om noen kan se hvilken av grafene som tilhører den nyeste varmeperioden. Som man ser lett er disse varmeperiodene svært like og det er null substans i den vanlige påstanden om at temperaturen nå akselrerer.
Vi kommer tilbake med mer informasjon om Norgesturneen til Professor Lindzen ved en senere anledning.
IPCC’s klimahypotese har mange parraleller til religiøs tro. Det er helt sikkert. Men slik tro kan i like stor grad relateres til politiske fenomener. De fleste politiske ideologier er avhengig av å ha noe «å slå folk i hodet med». Det å kunne «slå sine motstandere i hodet» har ofte vært en viktig drivkraft for ideologer og politiske ledere for å skremme folk over på sin egen banehalvdel. Hva man faktisk velger å slå motstanderne i hodet med betyr langt mindre enn det å kunne slå sine motstandere. Og motsanderne trenger heller ikke være reelle. De kan være hvem som helst som kan fylle «de rettroendes» behov for å «straffe fiender». Slik f.eks Hitler valgte jødene og kommunistene valgte vesten.
Dette er elementær menneskelig psykologi. Mange tenker bare ikke over at de som karrer til seg makten også er helt vanlige mennesker.