Nødvendig klimakonferanse

Klimakonferansen på Gardermoen 30.-31. august ble en vellykket konferanse med mange deltakere og med svært kunnskapsrike innledere med Nobelprisvinner i fysikk 2022 som kom helt fra California. Hovedstrømsmediene, godt informert om konferansen og dens innhold, glimret stolt med sitt fravær i håp om ha holdt innledernes budskap skjult, i samsvar med regjeringens kampanje om å hindre «desinformasjon».
Det var Klimarealistenes leder, professor em. Olav Martin Kvalheim, som holdt innledningsfordraget om konferansens ramme. Innledningen vil bli gjengitt i tre deler her. Første del om klimarealistenes kamp i «klimakrigen».

Av Olav Martin Kvalheim
Institutt for kjemi, Universitetet i Bergen
Leder i Klimarealistene

Hvorfor er denne konferansen nødvendig?
Motivasjonen for å arrangere denne konferansen er den pågående klimakampen på to sammenkoblede slagmarker:

i) den vitenskapelige kontroversen om årsaken til det observerte økende nivået av atmosfærisk CO₂ og dens mulige innvirkning på klimaet, og

ii) troen på at menneskeskapte CO2-utslipp er hovedgrunnen til global oppvarming, og at reduksjon av menneskeskapte CO2-utslipp representerer løsningen på en kommende klimakrise. 

Nesten alle menneskelige aktiviteter fører til CO₂-utslipp, men energiproduksjon fra fossile brensler er den dominerende kilden til menneskeskapte utslipp. På grunn av den avgjørende rollen tilgjengelig energi har for menneskers liv, har «klimapolitikk» for å kutte CO₂ direkte konsekvenser for nesten alle sider av samfunnet. Den positive korrelasjonen mellom ubegrenset tilgang til rimelig energi og et samfunns velstand er udiskutabel. Det er nettopp derfor fossile brensler har vært, og fortsatt er, avgjørende for vår velferd. I tillegg utfordrer ikke-dogmatisk klimavitenskap ideen om at CO₂ er hovedgrunnen til klimaendringer og fortellingen om en pågående klimakrise forårsaket av CO₂. Så hvorfor ikke bare tilpasse seg klimaendringer, slik mennesker alltid har gjort, i stedet for å tvinge frem en såkalt grønn energiomstilling for å redusere CO₂-utslipp, som fører til energifattigdom og ustabil energi med fatale konsekvenser for menneskelig velstand og velferd?

Hva kjemper vi, klimarealistene, for og imot i «klimakrigen»?
Vi krever en nøktern klimadebatt der grunnleggende vitenskapelige spørsmål granskes ved hjelp av den vitenskapelige metoden, og resultatene gjennomgås og formidles uten sensur basert på argumentet om at «vitenskapen er avgjort» eller ved å brennemerke motstandere som «klimafornektere», et begrep som kan være relevant i en religiøs kontekst, men ikke i diskusjoner mellom forskere med ulike synspunkter. 

Konsensusargumentet brukes ikke bare til å stenge ute forskere som opponerer i vitenskapelige tidsskrifter kontrollert av forskere som fremmer paradigmet om CO₂ avgjørende rolle for global oppvarming, men også til å kansellere motstridende synspunkter både innen klimavitenskap og klimapolitikk i hovedstrømsmedia. Faktisk virker det vanskeligere å få informasjon eller synspunkter som motsier fortellingen til FNs klimapanel (IPCCs), gjennom brannmuren som omgir hovedstrømsmedia, enn for en kamel å gå gjennom nåløyet, for å sitere et velkjent bibelsk uttrykk. De eneste arenaene som ikke er stengt for «klimafornektere», er sosiale medier. Men disse kanalene er under angrep fra både statlige myndigheter, som den norske kulturministeren Lubna Jaffrey, og andre IPCC-tilhengere i samfunnet som insisterer på at det bør oppnevnes «faktasjekkere» betalt over offentlige budsjetter.

Deres offisielle begrunnelse for et slikt krav er at det er nødvendig for å forhindre spredning av desinformasjon som potensielt kan villede offentligheten og dermed skade støtten til kostbar og upopulær klimapolitikk «for å redde planeten». Vår grunnlov (§ 100) forbyr statlig forhåndssensur og krever at begrensninger i ytringsfriheten kun kan gjennomføres ved lov og må begrunnes i tungtveiende argumenter. IPCC sitt modellbaserte narrativ om en kommende klimakrise oppfyller ikke dette kriteriet.