Klimadebatten – vitenskap mot demagogi

Norges eneste populærvitenskapelige geomagasin «GEO» har i siste utgave intervjuet professor Ole Humlum og gjort en sammenligning med uttalelser fra kronikken til professor Per Arne Bjørkum (vitenskapsteori og etikk) og ymse mer eller mindre rare uttalelser fra den mørke siden. VI refererer og tolker her innholdet fra GEO som på mange steder er så akademisk dannet at folk flest ikke nødvendigvis får med seg essensen.

Ole Humlum:  Klimaendringene er i hovedsak naturlige
Den blide og sindige dansken blir sikrere og sikrere for hver dag: CO₂-effekten drukner i de naturlige variasjonene.
Humlum er selvfølgelig ikke enig med dommedagsprofetene. Et viktig poeng i hans kritikk av «klimateorien» (den CO₂-drevne globale oppvarming, red.anm) er at den globale temperaturen ikke har økt de siste 15-20 årene, og det til tross for at utslippene av CO₂ til atmosfæren har økt raskere enn noen gang i denne perioden.

Jeg trekker derfor den empiriske konklusjonen at effekten av CO₂ på klimaet ikke kan være voldsomt stor.

Humlum markerer her at CO₂ er en svak drivhusgass som kan ha en effekt på klimaet som er for liten til at den er observerbar ute i naturen. Han utdyper hvordan varmen skulle ha manifestert seg i troposfæren uten at det skjedde, men hopper høflig over det opplagte faktum at denne observasjonen i enhver naturvitenskapelig sammenheng ville vært tilstrekkelig til å falsifisere klimateorien. Humlum nevner heller ikke den forrige varmepausen fra 1943-76 som utgjør enda en falsifikasjon. Men klimavitenskap er ikke som annen vitenskap, spesielt ikke så lenge mange av våre politikere forventer eller forlanger at vi skal ha en CO₂-drevet klimakrise.

Hva er klimateorien?
Bjørkum påpeker i Aftenposten at klimateorien ikke er eksakt, den er faglig upresis og han påpeker at teorien blir «opprettholdt av dem som beundrer den, for eksempel ved å innføre nye hensiktsmessige antagelser, eller ved å retolke teorien med den hensikt å redde den fra falsifisering». Dermed reduserer man teoriens vitenskapelighet og beveger seg i retning mot kvasivitenskapen hvor ingenting falsifiserer en teori, dvs man er over i det religiøse dogmet som er ufeilbarlig eller man opptrer som demagog. Bjørkum etterlyser at teoriens tilhengere klargjør hvilke observasjoner i naturen som vil være i strid med teorien.

Klimateorien forklart av en forsvarer
Bjørn Samset ved Cicero, senter for klimapolitikk klimaforskning kom i sitt tilsvar i Aftenposten 26.august med en slik retolket teori, hvor han pussig nok lanserer CO₂ som en egen energikilde og underslår at maksimalt 4% av CO₂-en er menneskeskapt. Han forsterker sitt kvasivitenskapelige ståsted ved å hevde at klimaforskerne «ikke er overrasket over at temperaturen ved overflaten står stille en stund. Snarere ville noe annet vært ganske alarmerende».
Samset unngår her å identifisere seg med den mest politiserte fraksjonen i klimaforskningen, gruppen som støtter seg til juksterte temperaturdata for så å hevde at det ikke eksisterer noen pause i den globale oppvarmingen. Sistnevnte gruppe boltrer seg uimotsagt i Aftenposten, vernet av en redaksjon som er 100% allergisk mot fakta.

CO₂-konsentrasjonen har økt, og det er vårt CO₂. CO₂ sammen med en rekke andre faktorer, har ført til en forsterket drivhuseffekt. Den ekstra energien fra denne økningen fordeler seg gjennom hele klimasystemet – deriblant, over tid, en økning av temperaturen ved overflaten.

Temperaturen styrer CO₂-nivået – ikke omvendt
Humlum er hovedforfatter av en mye lest klimastudie, hvor forøvrig de to andre forfatterne også er medlemmer av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd: «The phase relation between atmospheric carbon dioxide and global temperature», omtalt her, hvor han støttet av entydige data konkluderer med at motparten har snudd problematikken på hodet. Dataene viser at temperaturen øker først, og at CO₂-nivået følger etter. Det er det motsatte av hva «klimateorien» hevder. Forskerne ser rett og slett bort fra disse dataene.

Årets underdrivelse
Humlum kommer i siste setning i avsnittet over med årets mest diplomatiske formulering, her uformelt oversatt. Man har lenge konstatert i mange sektorer at det er svært vanskelig å overbevise noen om at de tar feil fordi deres lønn er avhengig av at de ikke innrømmer dette. Cicero er opprettet for å lete frem bevis for klimaendringer som forutsettes å være både reelle og menneskeskapte. Man starter altså med konklusjonen og pinlige fakta må ties ihjel eller bortforklares av de Cicero-ansatte, siden de ellers bidrar til å avskaffe egen arbeidsplass. Cicero har som resten av klimakriseindustrien gjort seg avhengige av offentlige midler fra politikere hvor enkelte ønsker en CO₂-drevet klimakrise og noen diskret besørger en terminering av karrieren til de fleste som våger å opponere.

Rasmus Benestad som demagog
Rasmus Benestad er en forsker ved Meteorologisk institutt som tilbringer så mye av dagen med å formidle oppspinn om klimaet i mediene at han ifølge vittige sjeler vanskelig kan holde seg oppdatert innen eget fag. Hans kolleger og overordnede gremmes men nøyer seg med å konstatere offentlig at også Benestad har ytringsfrihet. I Norge er han mest kjent for sitt ihuga forsvar for det uforsvarbare, hockeykøllesvindelen til Dr. Mann. Benestad har ved dette markert seg som med et etisk underskudd og er blitt en aktør man ikke kan stole på i klimadebatten.

GEO påpeker at Benestad hevder 20.august at «Nå er kunnskapen om global oppvarming omtrent like etablert som kunnskapen om tyngdekraften. Man har sluttet å lete etter målinger for å forsøke å falsifisere den fordi man ikke tror at slike målinger finnes».
«Med det melder han seg ut av forskningen og blir demagog», påpeker Bjørkum. Humlum er selvsagt enig med Bjørkum og utdyper: «Klimamodellenes største mangel er at de ikke tar med velkjente, naturlige periodiske svingninger, annet enn gjennom døgnet og året. Selv ikke den velkjente effekten av 18,6 års-variasjonen av
månens tyngdefelt inngår».
Med manglende forståelse for modellenes utilstrekkelighet og fraværende ydmykhet for kompleksiteten av klimaet får vi ifølge Humlum

«unyanserte uttalelser forleder naturligvis folk flest – herunder journalister og politikere – til å tro at klimaforskerne nå er helt sikre i sin sak. Intet kan være mer feil. I takt med at flere og flere innser at CO₂-hypotesen er feil, vil forskningens anseelse lide ubotelig skade.»

Klimatiltak – det går ganske enkelt ikke
«Ved å fokusere oppmerksomheten på politisk utsiktsløse CO₂-mål oppnår de mest miljøforurensende og naturødeleggende nasjoner å få fjernet fokus fra de sosiale, medisinske og utdannelsesmessige problemer som de ikke vil eller evner å gjøre noe ved. Dette er det aller mest tragiske ved vår tids malplasserte fokus på CO₂, avslutter professor Ole Humlum.»