Iskanten på vei sørover?

VI skal i dag til geoforskning.no hvor noen kjente og kjære størrelser fra naturvitenskapen har analysert iskanten i Barentshavet. Man ser på ulike data fra 1580 til 2015 og spør deretter: Kan en svakere sol de neste tiårene føre til at iskanten i Barentshavet vandrer sørover? Stig Falck-Petersen er professor ved UiT med spesiale marin og arktisk biologi, mens Ole Humlum og Jan-Erik Solheim er med i Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.

Iskanten vandrer naturlig
Først får vi en gjennomgang av dataene, og det levnes ingen tvil om at iskanten vandrer, nordligste og sydligste observasjon er henholdsvis:

«Estimert beliggenhet av iskanten var 82,5N i 1690. Denne rekorden ble ikke slått før i 2013 da iskanten ble beregnet å ligge på 83,4N. I 1881 rapporteres det at iskanten var 10 kilometer nord for Øst-Finnmark og det strandet isfjell på kysten av Troms (Eng 2012).»
Falck-Petersen, Humlum og Solheim

Sydligste observasjon er mindre koselig, bortsett fra for medier som liker å skremme med at man i Syd-Norge i 2050 kan eller vil få løver i hagen og hvithai lurkende i vannkanten på badestrendene. Data for sydlig iskant indikerer mulighet for å få isbjørn i hagen og spekkhogger på stranda, her er det sjanse for mer kreativ journalistikk både for Oles klode, NRK og Dagbladet. Vi beroliger våre lesere med at det her er snakk om en svært lav sannsynlighet for isbjørn i  hagen, adskillig lavere enn sannsynligheten for at de tre nevnte medier skal henfalle til redelig klimajournalistikk.

Forfatterne er for høflige til å peke på at dataene viser tydelig at iskanten ikke innfinner seg der Stortinget eller de troende grønne ønsker den skal være til enhver tid. De peker derimot opp mot himmelen, på noe som våre politikere mener står opp hver morgen fordi hanen galer og som ifølge de samme politikere ikke har noen vesentlig innflytelse på klimaet vårt.

Maleriet her viser hollandsk hvalfangst ved Svalbard før 1708. Det ble bedrevet en omfattende nedslaktning av hval grunnet behovet for hvalolje til belysning. Bare innovativ bruk av fossil energi (og noen få steder, vannkraft) til belysning i moderne tid reddet flere hvalbestander fra artsutryddelse.

Forfatterne peker på en mengde andre relevante observasjoner og vi henviser til geoforskning.no for disse. Denne observasjonen (fra Ole Humlums rikholdige klimahistoriske arkiv) er relevant som er konkret eksempel på at skipsfart i Nordøstpassasjen ikke er av ny dato: «I siste del av 1930-årene er det relativt lite is og den tyske hjelpekrysseren Komet går i 1940 gjennom Nordøstpassasjen».

Redaksjonen kan tilføye følgende: Kaperskipet Komet på 7500 tonn seilte gjennom Nordøstpassasjen i August 1940 etter å ha blitt utstyrt med forsterket baugparti og propeller egnet for navigasjon i islagte farvann. Skipet ble på reisen assistert av den Sovjetiske isbryteren «Lenin», som del av en hemmelig avtale om assistert passasje for 26 skip. Sovjeterne tok seg godt betalt, med 950.000 Riksmark. Underveis fikk imidlertid Josef Stalin kalde føtter på grunn av frykten for britiske represalier på denne uvanlige typen nøytralitet, og isbryteren forlot da Komet før reisen var fullført. Det var så lite is i Nordøstpassasjen at Komet greide å fullføre passasjen på egen hånd uten problemer. Fotoet til venstre viser «Lenin» og er tatt underveis fra dekket av Komet.

Også de påfølgende årene var det så lite is i Nordøstpassasjen at Sovjetunionen hadde en betydelig skipstrafikk der.

En kjølende sol og et kaldere hav
Forfatterne ser på sol og hav og skriver: «Det som først og fremst setter grense for hvor mye is vi får i Arktis er varmt vann som kommer med Den norske atlanterhavsstrømmen nordover. Hvor mye varme som strømmen tar med seg avhenger av soloppvarmingen på lavere breddegrader. Vi kan tenke oss at det kan være en sammenheng mellom total solinnstråling (TSI) og beliggenheten av iskanten»

Etter en analyse som viser at det ikke er noen tegn til at våre utslipp har påvirket iskantens posisjon, vises det til flere observasjoner:
Målinger av varmeinnholdet i havet fra 0 – 700 meter dybde i en sektor av Nord-atlanteren er vist i figur 10 (vist her). Vi finner at det har blitt betydelig kaldere siden 2006. Dette er også dokumentert i et temperatursnitt langs 59N … Langs denne breddegraden har temperaturen i havet sunket 0,8 °C siden 2006. Siden Den norske atlanterhavsstrømmen bringer dette kaldere vannet nordover, er det høyst sannsynlig at det om noen år vil få innvirkning på iskanten i Barentshavet, som da vil trekke seg sørover.
Det er nå mange tegn på at solens aktivitet, slik den beskrives ved solflekker og solinnstråling, er for nedadgående.
…..
Det er uklart hvor svakere mye den blir. Mest sannsynlig er at vi kan få et minimum som kan minne om perioden 1790-1820, også kaldt Dalton minimum. Det er også forskere som hevder at vi kan få noe tilsvarende Maunder Minimum som fant sted i perioden 1640-1710. I begge disse perioder vandret sommeriskanten sørover til 76N. Den langsomme oppvarmingen på grunn av jordbanens dreining vil antakelig holde den nord for 75N.

Takk til de tre forfatterne for en utmerket presentasjon av denne problematikken. Resten av detaljene finne dere på forskning.no