IPCCs havtemperaturmålinger ubrukelige

Kjernen i IPCCs klimavurderinger utfordret. Målingene av havtemperaturer bryter med grunnleggende fysikk og den vitenskapelige metode, noe som gjør dem upålitelige for  politiske beslutninger.
IPCCs vurdering av Jordens energiubalanse bygger på fysisk ugyldige beregninger av global havtemperatur basert på Argobøyene En banebrytende artikkel av Jonathan Cohler (Massachusetts Institute of Technology), David Legates (University of Delaware, pensjonert), Kesten Green (Adelaide University), Ole Humlum (Universitetet i Oslo), Franklin Soon (Marblehead High School) og Willie Soon (Institute of Earth Physics and Space Science)  utfordrer kjernen i FNs klimapanel IPCCs klimavurderinger.
Artikkelen er en videreføring av  nobelprisvinner John Clausers sterke kritikk av IPCCs estimat for Jordas Energiubalanse (EEI  Earth Energy Imbalance), 0,7 ± 0,2 W/m². Clauser kaller dette estimatet «the bad penny» fordi det brukes uholdbare antakelser og altfor lite usikkerhetsspenn. I sin kritikk peker Clauser også på at CERES dataene for  jordas strålingsbalanse har blitt justert etter havtemperaturmålinger.
Denne artikkelen viser at temperaturestimatene for endring av havtemperaturer basert på målinger med Argobøyene gir et altfor upålitelig bilde av varmeopptaket i havet til å bidra til et plausibelt bilde av EEI. Artikkelens konklusjon er at IPCC AR6s EEI-verdi er statistisk umulig å skille fra  0 W/m², identisk med Clausers konklusjon.
Sammendrag av redaksjonen.

Clintels sammendrag oversatt av Klimarealistene:

Artikkelen  peker på at FNs klimapanel (Intergovernmental Panel on Climate Change – IPCC) baserer sine påstander om at Jorden fanger ekstra varme fra menneskelig aktivitet, på fundamentalt feilaktige og termodynamisk meningsløse beregninger som bygger på data fra Argobøyene som skal måle havtemperatur. Artikkelen er publisert i Science of Climate Change (vol. 6.1, 2026), og viser at disse målingene bryter med grunnleggende fysikk og den vitenskapelige metode, noe som gjør dem upålitelige for  politiske beslutninger.

Kjernen i problemet:
Ugyldig metodikk for måling av endringer i havtemperaturer.

IPCC hevder at havene absorberer rundt 90 % av den energien som angivelig «fanges» av menneskeskapte drivhusgasser. Denne konklusjonen hviler hovedsakelig på data fra Argobøyene. Disse enhetene dykker ned til 2000 meter, måler temperatur, saltholdighet og trykk, og stiger opp til overflaten én gang hver tiende dag for å sende dataene til satellitter.

Vår analyse avdekker imidlertid flere alvorlige svakheter:

  • Mer enn halvparten av havet er utelatt: Argobøyene dekker bare den øvre halvdelen av havets dybde og volum, og utelater flere andre områder. Dyphavet under 2000 meter inneholder halvparten av den termiske energien, men har svært begrenset med temperaturdata, og de få «Deep Argo»bøyene er helt utilstrekkelige.
  • Gjetting dominerer: Bøyene er vanligvis plassert 200–500 kilometer fra hverandre. Det
  • betyr at store deler av havet ikke har noen bøyer som tar målinger x . For å lage komplette globale kart eller rutenett over x temperatur og saltholdighet, må forskerne gjette / fylle inn hullene mellom bøyene(dette kalles interpolering). Men disse gjetningene tar ikke hensyn til mindre skala-trekk i havet, som:
    • x virvler og malstrømmer som er 10–100 km brede),
    • turbulent blanding, og
    •  smale strømmer.

Disse mindre, energirike bevegelsene er svært viktige i det virkelige havet, fordi de transporterer varme, salt, næringsstoffer osv., men den store avstanden mellom målepunktene og  utfylling der data mangler overser eller jevner dem ut. Som følge av dette viser de endelige globale kartene ofte x mønstre som gir et feilaktig bilde av hva som   faktisk skjer i havet. X Kort sagt: datapunktene er for spredte til å fange havets virkelige kaos på liten til middels skala, så de datagenererte kartene ser jevnere og renere ut enn virkeligheten, og noen ganger oppfinner de trekk som rett og slett ikke finnes.

  • Anomalier er fysisk meningsløse: IPCC bruker «anomalier», som er dagens målinger minus vilkårlige basis- / referanseperiode-målinger. Temperatur er en intensiv egenskap og ikke additiv over ikke-likevektssystemer som havet. Og gjennomsnittlig temperaturer fra ulike steder og tider produserer beregningsmessig fiksjon, ikke reelle temperatur- eller energiforandringer, i direkte brudd med termodynamikkens 150 år gamle, uendrede lover (Essex et al., 2007; Cohler, 2025).
  • Unøyaktig sporing: Mens de er under vann, driver bøyene med strømmene helt ukontrollert, men alle data samlet inn under hver oppstigning tildeles den ene posisjonen der de dukker opp etter ti dager, noe som innfører betydelige rom- og tidsfeil i dataene.

Sirkulær resonnering og enorme skjulte usikkerheter

Verdien IPCC AR6 rapporterte for «Jordens energiubalanse» (Earth’s Energy Imbalance, EEI) på 0,7 ± 0,2 W/m², er beregnet ved å justere målinger fra satellitter for å matche disse ugyldige havtemperaturestimatene– en sirkulær prosess. Artikkelen kvantifiserer alle disse oversette usikkerhetene: mesoskala-variabilitet (±0,9 W/m²), uvitenhet om det dype havet (±0,35 W/m²), uoverensstemmelser i havnivå (±0,33 W/m²), for få prøver i polare områder (±0,1 W/m²), aliasing og mer. Den totale usikkerheten er godt over ±1 W/m² ved 95 % konfidens, altså en størrelsesorden større enn de ±0,2 W/m² IPCC AR6 hevder, noe som gjør deres EEI-verdi statistisk umulig å skille fra 0 W/m².

Sannheten er enda verre

Disse estimatene for endring i havtemperatur (OHC) og jordas energiubalanse (EEI) er ikke bare usikre – de er fysisk ugyldige, basert på de 150 år gamle mest grunnleggende prinsippene i termodynamikken (energistrømmens vitenskap). Ved bruk av en standardisert test basert på den vitenskapelige metodes prinsipper, faller disse estimatene gjennom og må derfor forkastes. Reelle trender for havoppvarming forblir ukvantifiserbare med dagens Argo-teknologi. Artikkelen påpeker til slutt hvordan IPCCs vurderinger fremmer ubegrunnet alarmisme, som driver politikk til flere billioner dollar basert på pseudovitenskap.

Klikk her for å lese hele artikkelen

https://doi.org/10.5281/zenodo.18936064

Støtt oss ved å dele:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Innlegg skal være saklig argumenterende. Nedsettende personkarakteristikker av andre godtas ikke.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.