Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Norge og mange andre land begynte med kjøp av utslippskvoter i andre land for å slippe å gjennomføre dyre og upopulære tiltak i eget land. Kvotekjøp i utviklingsland er god forretning. Som en del av kvotekjøpet gis det nå hjelp til fattige mennesker i utviklingsland for å lokke dem tilbake til en fattigere livsform. Som Hannesson skriver i dette innlegget: «Før i tiden kom misjonærene i kjølvannet av kolonimaktene og fikk urinnbyggerne til å ta på seg bukser. Nå kommer utviklingshjelpsideologene og prøver å få buksene av.»
Red. Klimarealistene.
Rögnvaldur Hannesson,
professor emeritus, Norges Handelshøyskole
medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd og
styremedlem i Klimarealistene:
Stortingets ambisiøse klimapolitikk:
Mer penger til utviklingsland?
Våren 2025 vedtok Stortinget et nytt mål om reduksjon i utslipp av klimagasser; de skal i 2035 være redusert med 70 – 75 prosent i forhold til referansenivået i 1990. Det er et drastisk brudd med utviklingen de siste årene. Figur 1 viser hvordan utslippene av klimagasser har vært de siste 35 årene. De økte nesten uavbrutt fra 1990 frem til toppen i 2007, falt derefter moderat frem til 2015, og har siden falt med ca. 1 million tonn CO2-ekvivalenter i året. Det nye målet for 2035 tilsier at utslippene må falle med bortimot 3 millioner tonn pr. år, hvis de i sin helhet skal tas hjemme, tre ganger så raskt som de siste 10 årene. Man må spørre hva som skal bli så fundamentalt annerledes de nærmeste 10 årene enn i de foregående 10?
Figur 1. Norske utslipp.
Har stortingsrepresentantene sovet i timen? Man må gå ut fra at de har satt seg inn i sentrale dokumenter som vedrører saken, og da ikke minst det spesielle vedlegget Regjeringens klimastatus og -plan som fulgte med Statsbudsjettet som ble lagt frem i fjor høst (Stortingsproposisjon 1; 2024-25). I dette vedlegget legges det frem prognoser for de nærmeste fem årenes utslippsbaner for Norge (figur 4.2, s. 115). I 2030 forventes de å være ca. 37 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en reduksjon på 1.3 mill. tonn pr. år fra 2024. Med den farten skulle utslippene bli 30 millioner tonn i 2035, eller 40 prosent mindre enn de var i 1990. Det ligger høyt over Stortingets vedtak.
Men saken er ikke fullt så enkel. De norske utslippene forteller ikke hele historien om hvorvidt Norge har nådd sine «klimamål» eller ikke. Allerede da Kyotoprotokollen ble undertegnet, innså de rike land at de ville få problemer med å innfri sitt løfte om reduksjon i utslipp av klimagasser med 5 prosent i 2012 i forhold til nivået i 1990. For å sukre pillen for seg selv og blidgjøre utviklingslandene, som ikke påtok seg noen forpliktelser i Kyoto-protokollen, ble det tillatt å kjøpe klimakvoter fra andre land for å innfri egne forpliktelser. Ikke desto mindre trakk flere land seg fra Kyotoprotokollen, deriblant USA. Norge og mange andre land begynte med kjøp av utslippskvoter for å slippe å gjennomføre dyre og upopulære tiltak på hjemmebane.
I 2012 ble Kyoto-forpliktelsene innskjerpet; i 2020 skulle Norge ha redusert sine utslipp med 16 prosent av 1990-nivået (prosentsatsen varierte noe fra land til land). Kvotekjøp fra andre land skjøt fart. Den horisontale linjen i figur 1 viser Norges utslipp 2013-20 efter at kjøpte kvoter er trukket fra (Statusrapporten”, Tabell A3-11, s. 329, se nedenfor). De ligger på et stabilt nivå på 85 prosent av utslippene i 1990. Kvotehandelen har åpenbart truffet blink år efter år.
Er det denne virksomheten som skal sikre oppfyllelsen av Stortingets ambisiøse mål? Én ting er sikker; disse kvotene er ikke gratis. Hva staten og norske bedrifter spanderer på kvotekjøp i utlandet er imidlertid ikke lett å finne ut. I statsbudsjettet finner vi diverse tall om klimapolitiske utgifter som går til utlandet, men alt det er ikke kjøp av verifiserte eller verifiserbare klimakvoter; mye er generell støtte til klimapolitiske formål. Noe går til internasjonale klimafond som utviklingslandene har kranglet seg til på de årlige klimakonferanser rundtomkring i verden (Conference of the Parties). De har for lengst forstått at endog uforpliktende klimaløfter kan selges til rike land med dårlig samvittighet.
Norges klimapolitikk i utviklingslandene
For noen år siden sendte Klima- og energidepartementet en statusrapport til FN om norsk klimapolitikk og oppnåelsen av de norske klimamålene. Den har tittelen «Status report as of December 2022, resubmitted in March 2023: Norway’s Eighth National Communication Under the Framework Convention on Climate Change», herefter kalt Statusrapporten. I den finner vi interessante tall og andre opplysninger om Norges overføringer til utviklingsland med klimapolitiske formål. Der finner vi følgende tall for direkte klimarelatert støtte (mdr. kroner, tabell 7.1, s. 227):
2019 2020
6,5 6,6
Hvor meget av dette som har gått til ting som kan identifiseres som kjøp av klimakvoter er det umulig å si, men av omtalen av disse postene er det klart at langt fra alt kan identifiseres som utgifter for konkrete klimakvoter.
Statusrapporten omtaler også klimapolitisk motivert støtte til internasjonale organisasjoner. Denne type støtte kan definitivt ikke karakteriseres som betaling for klimakvoter, men er en del av klimapolitikkens kostnader, gitt den høye profil Norge har valgt å ha denne saken. Disse var som følger i 2019 og 2020 (Statusrapporten, tabell 7.4 og 7.5, s. 232-235, mdr. kroner):
2019 2020
1,3 2,0
Samlet er vi da oppe i 7,8 hhv. 8,6 mdr. kroner for 2019 og 2020.
Store tall gir ikke så meget mening hvis man ikke relaterer dem til noen andre for å gi perspektiv. I statens regnskap for 2023 finner vi f.eks. følgende poster (mrd. kroner):
Investeringer i flere og raskere tog 10,7
Transport i byområder 6,9
Bompengefinansiering på riksvei 14,2
Oslofjordforbindelsen trinn 2 (kostnadsprognose) 7,2
Staten spanderer altså mer på klimapolitikk under fjerne himmelstrøk enn den gjør på bytransport her hjemme eller på trinn 2 i Oslofjordforbindelsen og litt mindre enn på investeringer i flere og raskere tog eller bompengefinansiert riksvei.
Hvilke land går disse pengene til? Statusrapporten (tabell A3-23, s. 355-6) gir en oversikt over norsk utviklingshjelp, hvorav klimapengene er en del. Utviklingshjelpen beløp seg til 5,1 hhv. 4,6 mdr. kroner i 2019 og 2020. Klimapolitikken nevnes ingen steder, men vi kan gå ut fra at den finnes under poster som støtte til energi, særlig fornybar sådan, skogstiltak, og miljøvern i alminnelighet («general environmental protection»). Her finner vi mottakere som Indonesia, Brasil, Colombia, Ecuador, den demokratiske republikken Kongo, Guyana, Honduras og Liberia. Noen av disse samarbeidslandene er blant de mest korrupte i verden, så det er bare å ønske lykke til med oppfølgningen av at de gjør som de har lovet. En annen sak er at tiltak som mindre avskoging eller sågar skogplantning fort kan reverseres; dette skjedde jo under Bolsonaro i Brasil, og under hans regime gikk samarbeidet med Brasil på sparebluss.
Noen av kvotene som kjøpes med klimapengene er antakelig billige. Statusrapporten nevner prosjekter som er blitt stoppet p.g.a. mangel på finansiering, men hvor Norge trår til med den ekstrafinansiering som må til for å fullføre dem. Ett eksempel er gass fra et bossdeponi i São Paulo hvor gassen fra avfallet blir benyttet til å drive et kraftverk på 29,4 MW istedenfor å brennes av. Dette skal gi Norge klimakvoter på 6 millioner CO2, men det nevnes ikke for hvor lang tid (s. 332).
Et hyggelig lite prosjekt finner vi beskrevet i Statusrapporten (s. 333). Det går ut på å distribuere enkle aggregater fyrt med ved eller andre tradisjonelle brensler hvor varmen fra ilden brukes til å drive en liten dynamo som produserer strøm til å pumpe surstoff inn i aggregatet og derved eliminere røyken som ellers ville blitt produsert. Det blir strøm til overs for å lade en mobiltelefon og holde liv i et LED-lys for en kveld. Man spør seg hvor følsomt dette utstyret er for profesjonelt vedlikehold og sikker tilgang på reservedeler; dette utstyret er åpenbart ment for de minst bemidlete. Dette programmet skal gi Norge klimakvoter på 1,75 millioner CO2, men om tidshorisonten sies det ingenting.
Statusrapporten nevner noen konkrete eksempler på pengestøtte til utviklingsland som har resultert i klimakvoteoverføringer til Norge (s. 363-4).
Statusrapporten nevner noen konkrete eksempler på pengestøtte til utviklingsland som har resultert i klimakvoteoverføringer til Norge (s. 363-4). I 2019 betalte Norge 10 mill. USD til Colombia for 1,9 mill. tonn CO2, 45,5 mill. USD til Guyana for 10,9 mill. tonn CO2, og 12,8 mill. USD til Ecuador for 2,4 mill. CO2.
Det sies også at mesteparten av den bilaterale skogsatsningen ikke var for kvotekjøp (s. 364). Ellers glitrer opplysningene om hvor mye kvoter som har vært kjøpt og til hvilken pris med sitt fravær i dette ellers så fyldige dokument.
De impliserte kvoteprisene i tilfellene her ovenfor er eventyrlig lave, 5,26, 4,17 og 5,33 USD pr. tonn CO2. I første halvpart av september 2025 var prisen på CO2 kvoter i EU i overkant av 75 euros pr. tonn, som til dagens valutakurs tilsvarer nesten 88 USD pr. tonn.
Kvotekjøp i utviklingsland later til å være god forretning, sammenlignet med hva man må ut med i EU-systemet.
Skogsinitiativet
Et klimapolitisk program Norge har etablert er Norwegian International Climate and Forest Initiative. Dette programmet skal bekjempe avskoging i utviklingsland. I årene 2008-2020 spanderte dette programmet i overkant av 31 milliarder kroner. Brasil fikk i overkant av 8 milliarder, Indonesia 2, Guyana 1,5, Colombia 0,7, og Kongo-bassenget, som formodentlig hovedsakelig består av de to Kongo-republikkene, fikk 2,7 milliarder (Statusrapporten, Tabell 7.8, s. 254).
Hvor mye av dette som resulterte i klimakvoter for Norge blir ikke rapportert. Ikke sjelden bærer dette programmet preg av naivitet. Det sies (s. 364) at dette skogsinitiativet ikke kommer til å bli fremgangsrikt med mindre man lykkes med å redusere markedenes press på skogen og å promotere produksjon av varer («commodities») som ikke legger press på skogen. Hvilke disse varene er hvis produksjon skal dempe presset på skogen og som «markedet» ikke vil ha, sies det ingenting om. Dessverre er det slik at vareproduksjon som oftest går på skogens bekostning; det hugges ned trær for å gi plass til plantasjer, åkrer eller beiteland for kveg. De rike land har for lengst ryddet bort mye av sine skoger for å gi plass til kveg, åkrer, eller endog byer. De som hogger ned skog i land som Brasil er ofte fattige mennesker som vil ha et bedre utkomme ved å kunne produsere kjøtt, kornvarer eller plantefett som de kan selge på det forferdelige «markedet».
Det er da ikke til å undres over at dette skogprogrammet skal trappe opp sin satsning på Brasils urinnbyggere til drøye 400 millioner kroner (40 millioner USD) i 2025. Denne satsningen skal fremme territoriell forvaltning i regi av landets urinnbyggere, støtte deres ungdom og overføring av tradisjonell kunnskap mellom generasjoner med det for øye å gjenopplive tradisjonell kunnskap og kulturell stolthet (Statusrapporten, s. 363).
Med andre ord, disse menneskene skal stimuleres til å leve på det vi før i tiden kalte primitiv måte. Vi får håpe de ønsker det selv. Overført til våre egne; vi kunne jo prøve å gjenopplive levemåten fra vikingetiden med dens høvdingestyre, røvertokter og blodhevn. Det later til at bakstreveri har gode betingelser i det norske utviklingshjelpsapparatet. Før i tiden kom misjonærene i kjølvannet av kolonimaktene og fikk urinnbyggerne til å ta på seg bukser. Nå kommer utviklingshjelpsideologene og prøver å få buksene av.
Avslutning
Det sømmer seg å avslutte med et meget relevant sitat fra Statusrapporten (s. 331):
«What matters is the overall reduction in global emissions. Since climate change is a global problem, it does not matter whether emissions are reduced in Norway or in other countries.»
På norsk, oversatt og lagt til av red:
«Det som betyr noe er den totale reduksjonen i globale utslipp. Siden klimaendringer er et globalt problem, spiller det ingen rolle om utslippene reduseres i Norge eller i andre land.“
Man skulle ønske at all norsk klimapolitikk,
elektrifiseringen av oljeplattformene i særdeleshet,
ble ledsaget av så fornuftige tanker.
Framhevet bilde:
Foto: TheAndrasBarta, Pixabay
Oppdatert 15.09.2025 kl 11.06.
Det var kommet inn feil
om kvotekjøp.
