Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Klimarealistene arbeider for en åpen debatt om klimaspørsmål. Vi vil formidle vitenskapelig kunnskap om klima og fremme kritisk realisme i diskusjonen om nytte og kostnader av klimatiltak.
E-post til Klimarealistene: e-post til redaksjonen: .
Ansvarlig redaktør: Olav Martin Kvalheim, styreleder i Klimarealistene.
Her kommer siste del av innledningsforedraget til Klimarealistenes styreleder på Klimakonferansen 30.-31. august i år. Det er om utfordringene med å vinne klimakampen. Det dreier seg om slå hull i myten om at det er menneskene som skaper klimaet, hindre stans av bruken av olja som er så viktig for vår velferd og menneskehetens avgjørende framskritt de siste rundt 150 år og fortelle mer om de statsfinansierte politiske klimakampgruppene (NGOer) og den «grønne» «industrien» som har sugerør i statskassa.
Klimarealistenes første store seier var avsløringa av Al Gores mislykte spådom, som han fikk Nobelprisen i fred for å spå, at isbjørnene var i ferd med å dø ut. Det motsatte skjedde: Isbjørnstanden har økt betydelig.
Olav Martin Kvalheim
Prof. em. Kjemisk institutt,
Universitetet i Bergen,
styreleder i Klimarealistene
Hvordan kan vi vinne klimakampen?
Vi må endre velgernes og de politiske ledernes vrangforestilling om en pågående klimakatastrofe og formidle informasjonen om at selv nullutslipp i vestlige samfunn vil ha tilnærmet null innvirkning på global temperatur. Den eneste måten å gjøre dette på er ved å informere folk om viktige feil og falske påstander som spres av IPCC og deres tilhengere i samfunnet. Denne informasjonen må kommuniseres på et nivå og en form som treffer «vanlige» mennesker. Og vi må vise dem hva målet om null CO2-utslipp betyr for det økonomiske grunnlaget for vår velferd og vår frihet til å ta egne valg i hverdagen uten å bli stigmatisert eller skattlagt for «feile» valg.
Hvem kjemper vi mot?
IPCC-narrativet ble skapt av forskere som utviklet klimamodeller som spådde apokalyptisk global oppvarming, som de tilskrev (nesten) utelukkende menneskeskapte CO2-utslipp. Disse upålitelige spådommene ble brukt til å spre et bilde av katastrofal havnivåstigning og økte tilfeller av ekstreme værhendelser.
Akkurat som NRK, er mange av mainstream avisene også avhengige av økonomisk støtte fra offentlige budsjetter for sin økonomiske overlevelse. Hundrevis av millioner kroner i årlig statlig økonomisk støtte kan være en faktor som forklarer samsvaret mellom klimabudskapet i disse mediene og ledende norske politikere og deres iver etter å undertrykke kritikere av IPCC-narrativet og kostbar klimapolitikk.
Politikere og journalister mangler også en grunnleggende forståelse av det avgjørende skillet mellom politikk og vitenskap. I politikk avgjøres et spørsmål ved avstemning. Flertallsstemmen vinner, og man kan gå videre til neste sak. I vitenskap løses motstridende synspunkter ved eksperimentering, teoretiske utviklinger og diskusjoner. Avstemning har ingen plass i vitenskap; det er forklaringen eller modellen som best passer og forutsier dataene som vinner. Så begreper som konsensus eller desinformasjon har ingen plass i vitenskap.
Likevel konkurrerer vestlige politikere uten kompetanse i vitenskap fortsatt om å implementere kostbar klimapolitikk for å eliminere CO2-utslipp med målet om nullutslipp innen noen få tiår. Samtidig øker alle andre land i verden, med 85-90 % av den totale befolkningen og utslippene, bruken av fossile brensler, hovedsakelig kull, som er den desidert største kilden til menneskeskapte CO2-utslipp. Kinas andel av de globale utslippene var 34 % i 2023, og deres utslipp per innbygger var 20 % høyere enn Norges, som bare har 0,3 % av Kinas befolkning. Likevel blir Kina velsignet av de fleste norske politikere som en ledestjerne i den «grønne» revolusjonen.
Ikke-statlige organisasjoner (NGOer) er viktige aktører i klimabevegelsen. Tidligere organiserte de demonstrasjoner rettet mot å tvinge politikere til å vedta lover og reguleringer for å redusere karbonutslipp. De får alltid mye offentlig oppmerksomhet gjennom mainstream media og spesielt vår klimakanal NRK, som ivrig og ukritisk kommuniserer hver bevegelse fra NGOene.
Nylig har NGOer endret taktikk ved å utfordre politiske beslutninger i retten i stedet for i demokratiske valg eller gjennom demonstrasjoner. Deres hovedmål er å avvikle olje- og gassindustrien, som uten tvil er den viktigste industrien i Norge og grunnlaget for vår velferdsstat ved å dekke direkte og indirekte omtrent to tredjedeler av statsbudsjettet. Valg etter valg har vist at et stort flertall av nordmenn støtter denne industrien, men dette stopper ikke NGOene i deres forsøk på å overbevise dommere om å dømme mot industrien «for å redde planeten». Ironisk nok dekkes det meste av budsjettet til NGOene av statlig finansiering, og enda mer ironisk dekker staten ofte også deres utgifter i rettsprosessene. Det bør nevnes at norsk gass er avgjørende for Europas energisikkerhet. Videre har norsk gass ved å erstatte kull som energikilde ført til enorme CO2-kutt i Storbritannia og Tyskland.
Den grønne industrien
En annen motstander vi må vurdere er den nye «grønne» industrien. Tusenvis av ingeniører og andre arbeidere får hoveddelen av lønnen sin fra statlige subsidier for å utvikle for eksempel hydrogen- og batteriteknologier, bygge offshore vindparker og infrastruktur for CCS. Et fellestrekk ved disse tiltakene er behovet for «risikoreduseringer», noe som betyr at penger overføres fra lønnsomme selskaper og individuelle skattebetalere til selskaper som sannsynligvis aldri vil bli lønnsomme. Denne overføringen av penger til det klimaindustrielle komplekset utføres av «grønne» regjeringer, det vil si inkompetente politikere.
Konklusjon
Ved å kategorisere motstridende synspunkter i klimadiskursen som desinformasjon og tilhengerne av slike synspunkter som fornektere, høyreekstremister osv., utfordres demokratiske kjerneverdier som ytringsfrihet og åpen vitenskapelig debatt i vestlige land av klimabevegelsen, inkludert deres trofaste støttespillere i politikk, medier og byråkrati.
Vårt mål generelt og på denne konferansen spesielt, er å vise at «ekte» vitenskap avslører at det ikke er noen fremvoksende klimakrise, og at konseptet med null CO2-utslipp representerer en vei til energifattigdom og avvikling av lønnsom industri som står overfor høye og økende skatter på CO2-utslipp eller kravet om å bruke ekstremt kostbar «grønn» teknologi. Til syvende og sist er den «grønne» revolusjonen en vei til undergangen for velferdsstatene og den ledende rollen til vestlig sivilisasjon.
Ideelt sett skulle rene vitenskapelige argumenter være nok, men erfaringen fra de siste tiår er at slike argumenter slipper enten ikke gjennom, eller blir utsatt for hersketeknikker.
Flere begynner begynner imidlertid å stille spørsmålstegn ved kostnadene for opp mot nytten av «klimapolitikken», og det er en tendens til at disse kritiske røstene slipper til i noen av de etablerte mediene. Jeg tror klimakampen kan vinnes gjennom denne type dokumentasjon, og ved å fremheve at fortsatt økonomisk fremgang, som er avhengig av fortsatt bruk av fossil energi, er verktøyet for å håndtere eventuelle negative sider ved klimaendringer. Dersom dette premisset vinner almen aksept, tror jeg det vil være lettere å påpeke at klimaet alltid har endret seg, at det vi ser nå på ingen måte er unikt, og at bidraget fra CO2 i verste fall er marginalt og kanskje ikke-eksisterende.
«Hvordan vinne klimakampen?» er et viktig spørsmål. Men svaret avhenger av hvilken kamp man snakker om. Kvalheim omtaler de mest sentrale utfordringene:
a) politikerstyrt og overnasjonal vitenskapsensretting fra IPCC-systemet og dets lojale nasjonale avleggere som overkjører vitenskapens falsifikasjonskrav for å opprettholde CO2-hypotesen;
b) den kyniske sugerørsstrategien hos store grupper NGO’er og aktivistorganisasjoner som påfører vestlige samfunn og næringsliv enorme kostnader uten påviselig miljøgevinst ; og
c) ukritisk oppstart av ikke-konsekvensvurdert men sterkt subsidietilpasset «grønn» klimaindustri som aldri hadde blitt vurdert fornuftig uten dagens klimapolitikk, og som stort sett går konkurs når videre offentlige subsidier uteblir
Effekten er allerede tydelig, og meget skremmende, for de vestlige industri- og velferdssamfunnene:
Mens de framvoksende økonomiene i Asia og andre deler av verden oppnår sterk økonomisk vekst og utvikling med tradisjonelle energikilder som olje og kull (mens de samtidig er dominante i salget av «grønne klimaredningsprodukter» til Vesten!), havner de moderne vestlige industrisamfunn med sin dysfunksjonelle «grønne» klimapolitikk stadig mer på sidelinjen.
Et lite malapropos: Hadde nå engang de vestlige klimaaktivistene prøvd å kjøre en kampanje for å bruke BARE LITT av klimamidlene til bedre rensing av verdens olje- og kullforbruk ville det RASKT gitt store miljøgevinster. Men det er åpenbart ikke på agendaen; det virker dessverre som man frykter at reell rensepolitikk av denne type kan hindre deres ønske om snarest mulig nedlegging av fossil energibruk?!?
Uansett, som Kvalheims kommentar også indikerer; det kan ikke føres en effektiv kamp mot denne bisarre selvskadingen uten å adressere alle disse tre forholdene på en gang:
1. Å få endelig falsifisert CO2-hypotesen, selve roten til strømmen av dysfunksjonelle klimaaksjoner
2. Økt bevisstgjøring om skadepotensialet fra opportunistiske aktivistbevegelser og NGO’er, forskerensretting, og næringspolitisk sugerørstrategi, som alle påfører vestlige samfunn store og unødige belastninger og kostnader
3. Vise med harde tall at dagens «grønne» klimapolitikk driver fram en dysfunksjonell, ulønnsom og næringslivsnedbrytende samfunns- og næringsutvikling som allerede truer velferdsmodellene i mange vestlige land.
Problemet med pkt. 1 er imidlertid at CO2-dogmet beskyttes av en overnasjonal og vitenskapelig forkastelig, men maktpolitisk nærmest ugjennomtrengelig, avvisning av reell falsifiserende vitenskap. Det synes på nåværende stadium dermed omtrent umulig å få gjort noe med denne faglige herjingen med vitenskapen.
Dermed blir det også vanskelig å få gjennomslag for pkt. 2., å få media med på å synliggjøre hvordan forskere, NGO’er og næringsliv – til samfunnets store skade – alle vegeterer på mantraet om at verden må reddes fra CO2-djevelen.
VITENSKAPEN ER OVERKJØRT, BARE MARKEDETS DOM KAN STANSE SELVSKADINGEN
Siden pkt. 1 og 2 i sin maktpolitiske urokkelighet avviser all kritisk vitenskap, er det i praksis bare pkt. 3 som kan bidra til å gjenvinne en ny samfunnsfornuft. Og det er der denne ukontrollert eskalerende klimagsalskapen vil møte veggen:
– Markedet vil til slutt kjøre dysfunksjonell, ulønnsom og miljøtruende «klimapolitikk» på dunken etter hvert som tapstallene og naturherjingene skrider fram. Den som har tålmodighet, vil få se akkurat dette.
Vinne klimakampen?
Klima”narrativet” har bitt seg fast ikke bare fordi enkelte forskere har overbevist politikerne om at klimasaken og klimakrisen er viktige saker, men også fordi kultureliten har kastet seg på. Det er kuult. Dette er en runddans hvor de enkelte bekrefter hverandres fortreffelighet, og ingen er mere troverdig enn kjendisene. Et godt eksempel kan være juksemakeren og løgneren M. Mann (hockey stick) og filmskuespilleren Leonardo DiCaprio, som skal være gode venner..
Det er vanskelig å stanse dette hjulet uten å ta tak i begge motorene, vitenskapen og kulturen. Det er ikke lett å fatte hvor sterk denne kratften er. Se bare på problemet med Palestina og det muslimske brorskap, som henger sammen. Kultureliten insisterer på tro mot begge. Ung som gammel. Det er flott med seriøse motinnlegg fra dyktige fagfolk, noen til og med med nobelpris Men den andre siden har nobelpriser også selv om disse er tullepriser fra Jagland.
Et angrep på narrativet kunne vært å avsløre kunnskapsnivået av de som lager lovene, dvs politikerne på Stortinget, noe jeg foreslo før valget.