Drivhushypotesen kan vanskelig avkreftes, men brukes til alt mulig ellers!

Støtt oss ved å dele:

Gjesteinnlegg fra Tor Einar Aslesen

Klimarealistene har invitert en rekke personer til å bidra med gjesteinnlegg på siden vår, og her kommer det første av disse, forfattet av Tor Einar Aslesen fra Norsk Astronomisk Selskap. Dersom du vil bidra er det bare å ta kontakt med Klimarealistene.

Fra New York Times 23.juni 1988:
«But today Dr. James E. Hansen of the National Aeronautics and Space Administration told a Congressional committee that it was 99 percent certain that the warming trend was not a natural variation but was caused by a buildup of carbon dioxide and other artificial (min utheving) gases in the atmosphere.
Dr. Hansen, a leading expert on climate change, said in an interview that there was no »magic number» that showed when the greenhouse effect was actually starting to cause changes in climate and weather. But he added, »It is time to stop waffling so much and say that the evidence is pretty strong that the greenhouse effect is here.» An Impact Lasting Centuries»

Vel James Hansen var en 1% klimafornekter i 1988 i det minste! Men som vi skal se seinere i artikkelen så er det 1950 som er «the magic number».

Her er et sitat fra Richard Feynman, nobelprisvinner i fysikk fra 1965:
«Another thing I must point out is that you cannot prove a vague theory wrong. If the guess that you make is poorly expressed and rather vague, and the method that you use for figuring out the consequences is a little vague —you are not sure, and you say, “I think everything’s right because it’s all due to so and so, and such and such do this and that more or less, and I can sort of explain how this works…” then you see that this theory is good, because it cannot be proved wrong! Also if the process of computing the consequences is indefinite, then with a little skill any experimental results can be made to look like the expected consequences.»
http://researchmethodsdataanalysis.blogspot.no/2014/01/feynman-on-scientific-method.html

Kriteriene som settes opp for hva vi kan regne som naturvitenskaplig gangbart og hva som ikke er det ligger i hvor nøyaktig og etterprøvbar kunnskapen eller hypotesen er.
Hvis du for eksempel har sett at luftledningene hos svigerfar og svigermor synes å vibrere når snøen legger seg på dem om vinteren og du mener 50Hz vekselstrømsignalet fra el-verket er årsaken til dette så må du få kommunen til å slå av strømmen noen minutter for å sjekke teorien. Uten denne muligheten er 50Hz teorien din ikke gangbar uansett hvor flink du er til å regne ut vibrasjonene ved å anta at det er en resonansbølge av variasjonene i det elektriske og magnetiske feltet rundt ledningen som skjer 50 ganger i sekundet setter det hele i sving. Du må gjøre noe som fjerner årsaken du mener virker før du kan si at du er på vei til noe gangbar vitenskap. Kan temperaturen i lufta ha noe å si ved å endre stivhet i strømledningen? Kan total strømmengde inn ha noe å si?

Et eksempel på utvikling av en naturvitenskaplig teori som holder
Newtons teori om gravitasjon kunne forklare nesten all bevegelse i solsystemet. I løpet av hundre år beveger linjen mellom det nærmeste og det fjerneste punktet fra sola for Merkur seg omtrent 5600 buesekunder pr år sett fra jorda. 43 av disse buesekundene kunne ikke forklares ved Newtons teori og derfor måtte noe rettes opp eller endres fundamentalt. Etter suksessen med å finne Neptun i 1846 ut fra Uranus bevegelser ble det foreslått en planet innenfor Merkur som ble døpt Vulcanus. Ingen slik planet ble funnet og dermed var Newtons teori feil eller i det minste hadde noen løse tråder som det måtte finnes et feste for! Andre observasjoner som ble gjort på den tiden var at det ikke var mulig å se om lys hadde noen annen fart enn litt under 300000 km/s i vakuum uansett hvilken hastighet lysutsenderen eller lysmottakeren hadde. Disse to observasjonene viste at det var mangler i klassisk fysikkteori som ikke kunne løses på en enkel måte. En ny teori måtte enkeltvis eller helst samlet forklare disse to avvikene fra klassisk teori. På et mesterlig la Albert Einstein i 1916 det teoretiske grunnlaget for å forklare disse to fenomenene og etter hvert så andre også at det var en sammenheng mellom minst disse to avvikene som kunne forenes i en ny teori. Det viste seg at lysets observerte egenskaper i et gravitasjonsfelt ga full forklaring på Merkurs perihelbevegelse i den teorien som vi kaller den generelle relativitetsteorien(GR). Vi kunne ha sagt at de 43 buesekundene er mindre enn 1 % av rotasjonen til Merkurbanen, men når nøyaktigheten er minst 1/100 av dette så er det ikke lenger trivielt og bare noe man kan lappe på og skyve under teppet. GR kunne altså forklare et velkjent fenomen, men var ingen fullverdig naturvitenskap for det. En ren verifisering har liten troverdighet her.

Krav til naturvitenskaplige teorier som kan brukes til noe
Men en naturvitenskaplig teori må ikke bare beskrive på en ny måte det som allerede er kjent, den må også vise til nye målbare fenomen som den skal kunne forklare og som ikke var kjent fra før. Avbøying av lys i gravitasjonsfelt var kjent teoretisk fra før, men ikke forsøkt målt. Lysbanens bøying i gravitasjonsfeltet nær sola ble påvist å være veldig nær verdien 1,4 buesekunder som GR sa den skulle ha. Newtons teori og et tidlig forslag fra Einstein selv tilsa den halve verdien 0,7 buesekunder. Dette var foreslått før både av Newton i Opticks fra 1702 og seinere og beregnet med verdien 0,7 buesekunder i 1802, men aldri forsøkt målt. Fotografering av samme stjernefelt 6 måneder før og deretter under en solformørkelse i 1919 ga tilstrekkelig gode målinger til å bekrefte resultatet ved å sammenlikne med fotografering av samme område under selve formørkelsen. Her var vi halvveis til en bekreftelse selv om datiden gjorde Einstein til verdenskjent på kort tid.
Men fins det fenomen som kunne være aldeles nye og som GR kunne utføre som en veldig sterk bekreftelse? Som en bekreftelse på at GR er en fullverdig og selvstendig naturvitenskaplig teori er at lys fra en overflate at en stjerne eller annet massivt objekt vil rødforskyves på i gravitasjonsfeltet på veg opp fra overflaten av objektet. Et eget solobservatorium i Potsdam nær Berlin ble bygget med formål å finne denne rødforskyvingen i de mørke linjene fra solspekteret. Men det var det sterke gravitasjonsfeltet til den lille kompakte stjernen rundt Sirius kalt Sirius B som først bidro til å bestemme denne i 1925 siden også stjernens masse kunne bestemmes ut fra den felles banen med Sirius A, som er himmelens klareste stjerne. Siden er den også målt på Sola. Dette er målt og i overenstemmelse med teorien og dermed er ikke GR bare en tilleggsforklaring til Newtons og Maxwells klassiske teorier om krefter og felt, men en egen teori som står på egne bein og som kan brukes til nye tester uavhengig av klassisk teori. Men selvfølgelig, bekreftelsen må kunne måles i forsøk som like gjerne kan avkrefte teorien helt eller delvis. Dette danner igjen grunnlaget for de mer ekstreme anslag som eksistensen av svarte hull og galaktiske gravitasjonslinser.
Et viktig kriterium for en naturvitenskaplig teori er derfor at den kommer med eksakte forslag til kvantitative målinger, selv om selve målingen alltid vil være forbundet med måleusikkerheter. Einsteins verdi for lysavbøyingen var 1,4 buesekunder, men usikkerheten var likevel stor i selve målingen, men den ble godkjent av andre forskere i feltet og dermed kunne den godtas. Et usikkert anslag til måling ville vært verdiløst med de målinger som ble gjort.
I den rådende klimateori er det ikke slik. Her er både teoretiske beregninger beheftet med store usikkerhet og på toppen av dette er målingene i samme klasse, som forventet, men det fins ikke noen sikker verdi som skal testes og ingen standard metode for å finne denne størrelsen, nemlig klimafølsomheten til klimagassene.
http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/ch8s8-6-2-3.html

Tilfredsstiller drivhushypotesen for klimaendring Feynmans kriterier?
I klimagassteorien er det sentrale poenget hvor følsom den globale temperaturen er for atmosfærens karbondioksidinnhold. Det fins andre kriterier også, men disse er forbundet med denne følsomheten som innstrålingen av langbølget infrarød stråling som kommer fra atmosfæren og ikke særlig stor grad fra sola og som skal lage følsomheten som måles i temperaturøkning som funksjon av CO2 mengde. I de 30 år som denne teorien har blitt fremmet har verdien ligget mellom 1,5C og 4,5 C for en dobling av CO2 innholdet i atmosfæren. Det er viktig å si dobling siden det ikke er noe prinsipiell forskjell fra 300 ppm til 600 ppm eller 600 ppm til 1200 ppm. Vi har med en form for (ikke-lineær) metning å gjøre som er vanlig i energibetraktninger i strålingstransportregimer.
Klimasensivitet

Vi har altså, i motsetning til GR der en helt spesifikke målbare forutsigelse kunne brukes som viktig testgrunnlag, et sett av modeller av atmosfærens temperatur- og trykkforløp, men uten en eksakt tallverdi det kan testes mot slik det i GR er for målte verdier av Merkurs bevegelse som ble gjort før GR ble formulert. I stedet har vi et nesten fritt valg av verdier fra muligheten for at klimagasser spiller en minimal rolle på mindre enn 10 % sannsynlighet(1,5 C) til en verdi som ikke det er mulig å forsvare nesten på noen måte (4,5 C). Dermed er det ingen eksakte verdier å vurdere andre forklaringer etter eller peke på noen nye typer målinger som klimagasshypotesen kan gjøre som ingen andre hypoteser eller teorier kan forklare. For å få teorien til å flyte settes nullpunktet for klimagassenes innflytelse i 1880, 1910 eller 1950 alt etter hva det nå skal forklares.

GISP2_HPS

Klimagasshypotesen står dermed ikke på fast grunn, men prøver hele tiden å holde seg flytende ved å bite seg selv i halen. Nettopp hva Feynman sier her: «..if the process of computing the consequences is indefinite, then with a little skill any experimental results can be made to look like the expected consequences.»
IPCC prosessen ignorerer også den kraftigste periodisiteten i temperaturvariasjonene i de siste 10000 år nemlig den på 950 år og som vi i vår tid dermed kan stå midt opp i uavhengig av opphopning av klimagasser i atmosfæren.
Den nedre grensen på 1,5C økning for dobling er egentlig en øvre grense for nulling av hypotesen siden slike lave verdier vil få den til å forsvinne i de andre og såkalte «naturlige» variasjoner som endring i skydekke, vegetasjonsendringer, havisutbredelse og andre albedo(utstrålings)fenomener. Lavere følsomhet har også kommet gjennom i fagfellevurderte tidsskrifter men disse er ikke tatt med i FNs klimapanel og dermed er sjansen svært liten for at allmennheten får vite om det.
Men som med det innledende eksempelet med strømledningen som vibrerer med vintersnø på så er det vanskelig å prøve en situasjon der det ikke er endringer i CO2 men hvor det likevel er endring i temperatur og/eller andre klima. En annen svakhet er å sette nullpunkt for endringer som følge av menneskeskapte klimaendringer nettopp der man antar at påvirkningen starter. Dette kan ikke bekrefte noe som helst.

Etter min mening tilfredsstiller ikke klimahypotesen som brukes i FNs klimapanel kriteriene for å være en fullverdig naturvitenskaplig hypotese siden vi ikke vet eksakt hva dens målbare konsekvenser er slik vi kjenner det fra generell relativitetsteori og andre etablerte naturvitenskaplige teorier. Heinrich Hertz studerte Maxwells likninger og fant at det måtte eksistere elektromagnetiske bølger som kan lages og sendes over avstander uten hjelp av ledninger. Han bekreftet selv teorien ved å lage den første enkle radiosender. Noe slikt gjenstår å se fra klimagassteorier selv om den markedsfører seg selv som den som kan si med stor sikkerhet hva som er resultatet av seg selv om noen tiår. Og som vi skal se i mediestrategien til klimaforskerne: alltid en gang i framtida blir alt så meget verre! Det må da bli klimateoriens «radiosender» for å si det slik. Eller de rødforskjøvne linjer fra Sirius B. Det er bare ikke synlig ennå altså! De globale uværsvarslene henger også på dette greipet som vi skal se på slutten av herværende meningsytring.

Du kan ikke velge nullpunkt for en måling der det passer din hypotese
Det fins eksempler på sterk temperaturøkning fra nyere tid som den økning på 1.4 C på 40 år fra 1695-1735 i Sør-England som klimaforskerne har en usikkerhet på 0,1 C som tilsvarer 3,5 grader pr århundre.
Bjerknes2014_Temperature

Vanligvis blir temperaturserier kuttet ved 1850-1880 med den begrunnelse at seriene da er mer pålitelige, men heldigvis slapp klimaforskerne ved Bjerknessenteret i Bergen den ovenstående figuren i 2014. Til sammenlikning har vi nå hatt en hundreårsstigning på 0,8 C hvorav halve tiden er stillstand eller noe nedgang i temperaturen. I samsvar med sin egen hypotese setter klimapanelet den menneskelige påvirkning til 0,8 C siden de ser bort fra alle andre viktige faktorer som for eksempel den velkjente, men vanskelig forklarte 950 år syklusen i temperaturen på den nordlige halvkule. Endringen som kom tidlig på 1700 tallet var meget bratt og var altså 4 ganger større enn dagens som sies å være hovedsakelig forårsaket av CO2 økning selv om det visstnok bare er etter 1950 den er målbar. Det er temperaturendringene som funksjon av tiden som inneholder mest informasjon og ikke de enkelte målinger i absolutt temperatur. Disse har også et mye større areal for å gjelde. Offisielt er det på 1200 km i diameter etter IPCC standarden for temperaturanomalier siden disse inneholder informasjonen om endringer i forhold til fortiden og er sterkere korrelerte enn absolutte temperaturmålinger. Alle teorier om temperaturendring er avhengige av nullpunktet du setter for start av målingen. Når du setter nullpunktet der hvor du antar at din hypotese starter å ha betydning så har du satt opp en sirkelargumentasjon som har liten eller ingen verdi.
Fra 1695 til 2014 har det i Sør-England vært en temperaturendring på ca 2.1 C som gir en endring på 0,7 pr århundre, mens endringen siste århundre siden 1914 kan vi se er omtrent, nettopp 0,7 grader. Nullpunktet avgjør så meget. På starten fra 1695 virket det riktignok som det skulle bli 3,5 C pr århundre, men det roet seg kraftig ved en temperaturnedgang, men nivået fra 1695 er aldri nådd over lengre tid siden som man kan se selv om 1740 må ha vært det kaldeste året som noensinne er målt, mens årene rett før hadde nesten like høy temperatur som i dag.

Hvordan og hvorfor formidles klimaendringene som de gjør?
Før klimamodellene ble hakkete streker som stort sett gikk oppover når framtida skal forutsies eller projiseres som det kalles blant klimaforskerne så var modellene rette streker som bøyde av en del mot framtida. (Dette kan sees i IPCCs første rapport fra 1990). Men allerede da var det stor avstand mellom klimavarslerne og IPCC rapporten. I 1990 het det seg at det ikke var fastslått om menneskeskapte klimaendringer hadde funnet sted. Men klimaaktivister/forskere som avdøde Dr. Stephen Schneider hadde strategien klar som det framgår av et intervju i Discovery magasinet i 1989: «On the one hand we are ethically bound to the scientific method, in effect promising to tell the truth, the whole truth, and nothing but which means that we must include all the doubts, caveats, ifs and buts. On the other hand, we are not just scientists, but human beings as well. And like most people, we’d like to see the world a better place, which in this context translates into our working to reduce the risk of potentially disastrous climate change. To do that we have to get some broad-based support, to capture the public’s imagination. That, of course, entails getting loads of media coverage. So we have to offer up scary scenarios, make simplified, dramatic statements, and make little mention of any doubts we might have. This double ethical bind which we frequently find ourselves in cannot be solved by any formula. Each of us has to decide what the right balance is between being effective and being honest. I hope that means being both.”

Dermed er det Dr. Schneiders «hot house» mediestrategi for klimaskremming som følges i dag. Klimamodellene som er utviklet siden den tid, med mange og hakkete løsninger, men stort sett lineære kurver eller projeksjoner for framtida. Norske CICEROs seniorforsker Bjørn Samset som allerede i oktober 2014 utropte 2014 til det varmeste året noensinne, fulgte denne strategien men med litt hvis-aktige forbehold før Skremmern slår til i siste setning. Han påviser her en global temperaturøkning i siste århundre i omtrent samme skala som økningen i Sør-England siden 1695: «De tidligere rekordårene var 2010, 2005 og 1998, men bare hundredeler av én celsiusgrad skiller dem..Per nå er jorden 0,85 celsiusgrader varmere enn før 1850 og den industrielle revolusjonen, ifølge Samset. – Fortsetter vi som i dag, vil jordkloden være fire grader varmere i 2100. Foretar vi drastiske kutt og endringer kan vi slippe unna med like under to grader forskjell, sier klimaforskeren.»
http://m.db.no/2014/12/03/nyheter/innenriks/klima_og_miljo/klimaendringer/36552077/?www=1

Ser vi på James Hansens argumentasjon fra senatet i 1988 finner vi samme argumentasjon i følge New York Times 23.juni 1988: «warming of 3 to 9 degrees Fahrenheit from the year 2025 to 2050,»

Det blir omtrent 1,5 til 5 grader i Celciusgrader. Og jammen finner vi ikke dette med varme år også: In the first five months of this year, the temperature averaged about four-tenths of a degree above the base period, Dr. Hansen reported today. »The first five months of 1988 are so warm globally that we conclude that 1988 will be the warmest year on record unless there is a remarkable, improbable cooling in the remainder of the year,» he told the Senate committee.

I mellomtiden temperaturen økt med ca 0,2 C men ingenting på de siste 18,5 år. Dette tilsvarer (!) 0,8 grader pr århundre. Omtrent som fra 1695 til i dag i Sør-England altså. All temperaturøkningen foregikk på 90 tallet da temperaturøkningen over korte tidsrom kunne minne om Dr. Hansens dystre påstander fra 1988.

Altså ser vi at den sammenhengen mellom CO2 innhold i atmosfæren og temperaturkurven (klimafølsomheten ved dobling av CO2 )kan brukes til å skremme uten at det egentlig motsier mer moderate ansalg for temperaturøkning fordi det er valgt et vidt spekter av klimafølsomhet som kriterium. Dette gjør at klimaforskerne kan si hva som helst nesten, uten å motsi seg selv!
Klimaskremming på sitt mest ultimate finner vi i den siste synteserapporten fra IPCC som tåler en sammenlikning med beskrivelsene fra Johannes’ åpenbarings Harmageddon der den syvende engel sprer sin ildske vin nettopp i luften.
Først ut er IPCCs synteserapport av 2013 (som motsier det meste som står om ekstremvær i selve rapporten som vi ser av «fasiten» nedenfor)

In recent decades, changes in climate have caused impacts on natural and human systems on all continents and across the oceans.
Impacts are due to observed climate change, irrespective of its cause, indicating the sensitivity of natural and human systems to changing climate.
Changes in many extreme weather and climate events have been observed since about 1950.
Some of these changes have been linked to human influences,
including a decrease in cold temperature extremes,
an increase in warm temperature extremes,
an increase in extreme high sea levels and
an increase in the number of heavy precipitation events in a number of regions.

Revelation 16, 17-21

17 And the seventh angel poured out his vial into the air; and there came a great voice out of the temple of heaven, from the throne, saying, It is done.
18 And there were voices, and thunders, and lightnings; and there was a great earthquake, such as was not since men were upon the earth, so mighty an earthquake, and so great.
19 And the great city was divided into three parts, and the cities of the nations fell: and great Babylon came in remembrance before God, to give unto her the cup of the wine of the fierceness of his wrath.
20 And every island fled away, and the mountains were not found.
21 And there fell upon men a great hail out of heaven, every stone about the weight of a talent: and men blasphemed God because of the plague of the hail; for the plague thereof was exceeding great.

Her er det som vi ser også i vers 21 en advarsel til de som ikke er med på notene!

Norsk oversettelse fra 2011:
Og åndene samlet kongene på stedet som på hebraisk heter Harmageddon.
Den sjuende engelen tømte sin skål ut i luften. Da lød det fra tronen i tempelet en høy røst som sa: «Det er skjedd!» (i 1950 min anm.)  Og det kom lyn og drønn og tordenbrak, og et kraftig jordskjelv som det ikke har vært maken til så lenge det har levd mennesker på jorden– så kraftig var det.  Den store byen ble kløvd i tre deler, og folkeslagenes byer ble lagt i grus. Gud glemte ikke det store Babylon og lot det få begeret med hans harmes og vredes vin. Hver øy ble borte, og fjellene forsvant. Fra himmelen falt store hagl så tunge som en talent ned over menneskene. Men de spottet Gud for plagen med haglet, for plagen var stor og forferdelig.

«Fasiten» fra IPCCs oversikt over sammenheng mellom klima og ekstremvær sier nesten det motsatte:
“Overall, the most robust global changes in climate extremes are seen in measures of daily temperature, including to some extent, heat waves. Precipitation extremes also appear to be increasing, but there is large spatial variability»
«There is limited evidence of changes in extremes associated with other climate variables since the mid-20th century”
“Current datasets indicate no significant observed trends in global tropical cyclone frequency over the past century … No robust trends in annual numbers of tropical storms, hurricanes and major hurricanes counts have been identified over the past 100 years in the North Atlantic basin”
“In summary, there continues to be a lack of evidence and thus low confidence regarding the sign of trend in the magnitude and/or frequency of floods on a global scale”
“In summary, there is low confidence in observed trends in small-scale severe weather phenomena such as hail and thunderstorms because of historical data inhomogeneities and inadequacies in monitoring systems”

“In summary, the current assessment concludes that there is not enough evidence at present to suggest more than low confidence in a global-scale observed trend in drought or dryness (lack of rainfall) since the middle of the 20th century due to lack of direct observations, geographical inconsistencies in the trends, and dependencies of inferred trends on the index choice. Based on updated studies, AR4 conclusions regarding global increasing trends in drought since the 1970s were probably overstated. However, it is likely that the frequency and intensity of drought has increased in the Mediterranean and West Africa and decreased in central North America and north-west Australia since 1950”
“In summary, confidence in large scale changes in the intensity of extreme extratropical cyclones since 1900 is low”

Og Dr. Samset lurer fortsatt på hvorfor det ikke er nok tillit til klimaforskerne i 2014. http://morgenbladet.no/ideer/2014/en_ny_dag_truer.

Støtt oss ved å dele: