Clauser: Skyene er jordas termostat (1)

Nobelprisvinner i fysikk i 2022, John F. Clauser, sitt foredrag på konferansen om Klimakunnskapskrisen, var først en innledning der han gikk gjennom de vitenskapelige manglene ved FNs klimapanel, IPCC. Deretter gikk han over til å legge fram argumenter og målinger for det som han mener er det rette, nemlig at vær og klima i all hovedsak blir bestemt av skyene. Også dem som mener at CO₂ er den store og avgjørende årsaken til endringer i vær og klima, mener nå at skyenes betydning er sterkt undervurdert.
Her legges fram teksten i plansjene som Clauser la fram på konferansen. Mange vil nok synes at dette er vel komplisert, men det legges likevel ut her i flere deler.
Clauser har sagt at han vil legge fram en mer detaljert framstilling sitt syn på skyene som jordas termostat i et kommende nummer av Science of Climate Change.
God lesing!

John Clauser: Skyene er jordas termostat

Det er utilstrekkelige atmosfæriske observasjonsdata.

Dette faktum fører til en nesten total avhengighet av datasimuleringer og/eller antatte (men aldri målte) inngangsparametere. 

• Det øvre bildet viser GISTEMP-kartet over tilgjengelige værstasjonsdata for 1971–2000.
• Det nedre bildet viser med komplette datasett som kunne brukes av Wild et al. (2015) til å lage deres energiflytdiagrammer (diskutert nedenfor).
  

• Legg merke til at det overveldende flertallet av målestasjoner befinner seg på land, som kun utgjør 29 % av jordens overflate. De fleste landbaserte stasjoner er imidlertid plassert i urbane miljøer og påvirkes av den såkalte «varmeøyeffekten».
• Legg merke til at havene utgjør 71 % av jordens overflate! • Legg også merke til det nesten fraværende antallet stasjoner på alle havene. Gitt mangelen på overflatemålestasjoner på havet, baserte Wild et al. (2015) sitt energiflytkart for havet på data fra kun 6 (røde) «hav»-BSRN-stasjoner. Fem av disse ligger på øyer innenfor ± 9° breddegrad fra ekvator, og én befinner seg på et fyrtårn ved munningen av Chesapeake Bay, ikke i åpent hav.
• Gitt mangelen på faktiske data fra overflatestasjoner, måtte Wild et al. (2015) «gjette i blinde» for de fleste av parametrene sine i deres CMIP5-klimasimuleringer.
• Data fra ARGO-bøyer i havet og XBT-batytermografidata er også grovt under-samplet for formålet med å estimere globale gjennomsnitt.
• I 2016 sier Johnson, Lyman og Loeb: «ARGO erkjenner nødvendigheten av å forbedre dekningen av de globale havene,… Hvis støttet, vil et virkelig globalt ARGO, kombinert med fortsatt satellittobservasjoner, også bedre gjøre oss i stand til å overvåke endringer i EEI (Jordens energiubalanse)…» De rapporterer verdien, EEI = 0,71 ± 0,10 W/m², basert på sparsomme data fra 2009. Til tross for ARGOs innrømmet svært begrensede dekning, bruker Loeb et al. (2018) deres 2016 (faktisk 2009) måling for å overstyre alle Terra- og Aqua-satellittobservasjonsdata og for å rekalibrere alle satellittresultater tilgjengelige i hele EBAF offentlige database for å matche ARGO EEI-resultatet. Denne EEI-verdien ble til slutt adoptert av IPCC AR6 (2021) som dens endelige offisielle verdi. Heretter refereres den til som Hansen-Loeb-Stephens-Wilds «gjentatte feil». (Årsakene til denne betegnelsen vil snart bli åpenbare.)»

Clausers argument:
Temperaturanomalier? Hva er det? 

Etter min [Clausers] mening er IPCCs gjentatte rapportering av kun såkalte anomalier dårlig vitenskap! Å gjøre dette skjuler generelt feil i den rapporterte verdien av enhver mengde ved å vise kun udefinerte «anomaliverdier» og ikke de faktiske verdiene. 

• Ingen referanseverdi som identifiserer punktet der temperaturanomalien er lik null, er noen gang gitt i IPCC-rapporter for å la leseren bestemme den faktiske temperaturhistorikken, eller for den saks skyld, å sammenligne en rapport med en annen. Forfatterne sier ganske enkelt at gjennomsnittsverdien er trukket fra og rapporterer aldri hva denne fratrukne verdien er. 
• Bruker alle rapporter den samme anomalireferansen som trekkes fra? Nei! De trekker ikke alltid fra den samme gjennomsnittsverdien. 
• Deres bruk av anomalier (ikke bare for temperatur) spesifiserer generelt ikke hvor dataene er fra – land eller hav, overflate eller toppen av atmosfæren. Som et resultat er de rapporterte verdiene i praksis helt ubrukelige for leseren. 
• For eksempel hindrer den manglende temperaturreferanseverdien og den tilhørende høydereferansen leseren i å anvende Stefan-Boltzmann-loven på resultatene av en måling av en temperaturanomalie for å beregne termisk energiutslipp.»

Er global oppvarming en årsak eller et resultat (en følge)? 

Gitt vanskelighetene med å måle global gjennomsnittstemperatur (eller temperaturanomalier), trenger global oppvarming en bedre definisjon enn bare en stigende gjennomsnittstemperatur (eller enda verre, en stigende temperaturanomalie) for å kvantitativt identifisere den. 

• IPCC-bidragsytere er generelt enige om at en korrekt definisjon av global oppvarming er eksistensen av en netto positiv global energibalanse for jordas energiubalanse. 
• [IPCC-jargong oversetting: Jordas globale energibalanse kalles ofte jordas energiubalanse og forkortes EEI.] 
• Hva menes med «netto global energiubalanse»? Den består ganske enkelt av mer energi som kommer inn til Jorda i form av innfallende sollys, enn det er energi som går ut, via reflektert sollys og utstrålt, langbølget infrarød varme. Forskjellen mellom disse kreftene er jordas energiubalanse. 
• [Pedantisk IPCC-jargong oversettelse: IPCC kaller sollys kortbølget (SW) stråling, og de kaller langbølget infrarød varmestråling langbølget (LW) stråling.]

Jordas energiubalanse

• Energioppsamling innebærer at mer energi som treffer jorda enn energi som går ut fra jorda, resulterer i en netto oppbygging av termisk energi for Jorda, som igjen fører til gradvis oppvarming av jorda. 
• Energibalansen er (ideelt sett) enkelt beregnet fra observerte satellittdata ved hjelp av et kraftstrømsdiagram. 
• For å være troverdig bør verdiene vist på diagrammet faktisk ha blitt målt, og ikke datasimulert! 

Etter vanlig oppfatning er energistrømmen spesifisert ved den såkalte (men dårlig definerte) toppen-av-atmosfæren-høyden. Dessverre er konsistensen i høydereferansepunktet mangelfull i mange, om ikke de fleste, diagrammer. Faktiske høydeverdier er sjelden, om noen gang, spesifisert på de tilhørende energistrømsdiagrammene.

Energistrømningsdiagrammer brukes til å rapportere og demonstrere en energiubalanse i toppen av atmosfæren.

Her er energistrømsdiagrammer fra IPCCs AR6 (2021, s. 934) vurderingsrapport. Jordas energibalanse under alle himmelforhold (vist i nedre venstre hjørne) er (antatt å være) beregnet ut fra innkommende solenergi, minus reflektert solenergi, minus utgående termisk strålevarme, alle vist på øverste linje i diagrammet for alle himmelforhold. Man antar at disse rapporterte tallene kommer fra observerte satellittdata. (Dårlige antakelser! Se nedenfor!)

Ramanathans 1987-oppdeling av hele himmelen i to (forhåpentligvis) kvasi-homogene komponenter – klar og overskyet himmel:

• Merk at AR6-figurene faktisk består av to energistrømningsdiagrammer (med et manglende tredje diagram). Diagrammet til venstre viser gjennomsnittlig energistrømning for hele jorden. Det er merket «Alle himmelforhold». 
• Diagrammet til høyre, merket «Klar himmel», representerer energistrømningen for kun den skyfrie delen av jorden. 
• Det mangler et tredje diagram for «Overskyet himmel», som representerer energistrømningen for den gjenværende overskyede (og delvis overskyede) delen av jorden. 
• [Faguttrykkoversetting: IPCC-litteraturen kaller dette tredje (manglende) diagrammet «CRE», for «Cloud Radiative Effect» (skyens strålingseffekt).] 
• Diagrammet for «Alle himmelforhold» er det arealvektede gjennomsnittet av diagrammene for «Klar himmel» og «Overskyet himmel». 
• Ramanathan (1987) antok at hele himmelen kan deles inn i to deler, klar og overskyet himmel, hver med kvasi-homogene egenskaper, og at en slik oppdeling er nødvendig og tilstrekkelig for å forstå jordas energistrømning og atmosfærens energistrømmer. 
• Ramanathan etablerte dermed en konvensjon for analyse av atmosfæren ved å bruke oppdelingen i klar og overskyet himmel.

Noen problemer med Ramanathans 1987-oppdeling av himmelen i komponenter for klar og overskyet himmel:

• Ramanathan baserte sin himmeloppdeling på en svært foreløpig delvis analyse av kun fire måneder med ERBE-satellittradiometridata. 
• Ramanathan forventet at påfølgende satellittprosjekter kunne og ville måle jordas komponenter for klar og overskyet himmel mer nøyaktig og fullstendig, og deretter summere og beregne gjennomsnittet av resultatene på en passende måte. 
• Ramanathans forventning ble aldri oppfylt. Per AR6-rapporten fra 2021 var ingen slike satellittmålinger utført og publisert. 
• Viktigere er det at King et al. (2013) senere observerte fire svært ulike kvasi-homogene oppførsler i fire forskjellige regimer – klar og overskyet himmel, hver over hav- og landområder. Observasjonene deres er basert på 13 år med data fra Terra- og Aqua-satellittene. 
• To år senere forsøkte Wild et al. (2015) å analysere en to-komponent atmosfære med oppdeling i hav og land. Resultatene var katastrofale, selvmotsigende og til og med helt absurde. 
• Etter Wild et al. (2015) gikk Wild et al. (2019) tilbake til Ramanathans opprinnelige oppdelingsskjema fra 1987 for bruk av klar og overskyet himmel. Dette ble adoptert av IPCCs AR6 (2021). 
• Jeg viser nedenfor at en fullt selvkonsistent energistrømsanalyse med fire komponenter er mulig ved bruk av fire oppdelinger – klar og overskyet himmel over hav, og klar og overskyet himmel over land. 
•  Jeg viser også at IPCCs ignorering av oppdagelsen til King et al. (2013) var en svært stor feil.
  

King et al. (2013) oppdaget behovet for å bruke fire oppdelinger for jordas atmosfære: 

• King et al. (2013) sine svært viktige observasjoner ble fullstendig ignorert av IPCC og dets ulike bidragsytere, og ble aldri referert til i noen av IPCCs vurderingsrapporter AR5 (2013) eller AR6 (2021). 
• At de ignorerte denne oppdagelsen var en stor feil. Den avslører mye ny klimavitenskap og åpner nye dører for vitenskapelig utforskning.

King et al.s (2013) oppdagelse av behovet for å dele himmelen i fire komponenter – klar og overskyet himmel, hver over hav- og landområder: King et al. (2013) analyserte nøye over 12 år med data fra de solsynkrone Terra- og Aqua-satellittene, og målte, over tid, den daglige skyfraksjonen over hav, over land og det kombinerte arealvektede gjennomsnittet.

Figuren deres, gjengitt her, viser at land og hav har dramatisk forskjellige tidsmessig oscillerende skyfraksjoner. Skyfraksjoner ble bestemt ved å telle høytoppløselige piksler med skyer med > 0,4 dybde.

De fant fire uavhengig homogene områder:

1. Overskyet over land,
2. Overskyet over hav,
3. Klar himmel over land, og
4. Klar himmel over hav, 
   hver med tidsmessig oscillerende grenser mellom dem. Hvert område har en dramatisk forskjellig albedo. Å kombinere to av områdene skaper en svært inhomogen områdedeling.

Gjennomsnittlig skydekke over land er bare omtrent 55 %, mens det over hav er omtrent 72 %. Den globale gjennomsnittlige daglige skyfraksjonen er 67 %.

Jeg har lagt til en tilhørende skala for utgående kortbølget (reflektert sollys) energi til figuren deres ved å anta parametere hentet fra AR6-rapporten (2021). 
Den tilførte skalaen antar en konstant solinnstråling på 340 W/m², en albedo for alle himmelforhold (kortbølget reflektivitet) = 0,3, en albedo for klar himmel = 0,16, og en albedo for overskyet himmel = 0,36. (Se vedlegg A og B for å lære hvordan disse beregnes.)

Med min tilførte skala viser figuren den dramatiske tidsmessige variasjonen i utgående (reflektert sollys) kortbølget energi. Den utgående sollysenergien oscillerer kvasi-systematisk med omtrent 5 W/m². (Sammenlign med 9 W/m² senere observert av Stephens et al. (2015)). 
Min tilførte skala antar imidlertid en konstant solinnstråling på 340 W/m² og inkluderer ikke den årlige variasjonen i solkonstanten. Hvis man videre inkluderer 22 W/m² variasjonen fra jordens elliptiske bane, oscillerer den reflekterte kortbølgede energien med omtrent 27 W/m².

Stephens et al. (2015) observerte senere en påfallende lik ikke-sinusformet årlig systematisk oscillasjon i jordens albedo. (Denne ble også ignorert (eller skjult) av IPCC. (Enda en stor feil.)) Dessverre koblet ikke Stephens et al. dette til oscillasjoner i skyfraksjonen. (Enda en stor feil.)

Variasjon i skyfraksjon, spesielt for skyer som beveger seg fra hav til land, gir en enorm endring i reflektert sollysenergi, 23 W/m². Denne prosessen (i det minste for det nordamerikanske kontinentet) er ansvarlig for mesteparten av kontinentets vær.

Merk også den enorme systematiske og svært raske variasjonen på 3–5 W/m² og den tilhørende endringen i skyfraksjon på 0,02–0,03 i tidsdifferansen på tre timer mellom Terra- og Aqua-satellittenes ekvatorpasseringer.

• Variasjon i skydelingsfraksjon modulerer kraftig og raskt den utgående solenergien og påvirker sterkt jordas kraftubalanse. Dette skjer gjennom oscillasjonen som tydelig bestemmer varmebalansen og temperaturen om vinteren og sommeren på begge halvkuler. Denne observasjonen gir sterk støtte for min sky-termostatmodell.
• Nye spørsmål oppstår. Ligger svarene i satellittdata som ennå ikke er analysert? 
• Hvorfor er den globale gjennomsnittlige skydelingsfraksjonen maksimal ved sommerjevndøgn på den sørlige halvkule? (Kanskje fordi det sørlige Stillehavet er mye større enn det nordlige Stillehavet?)
•  Hvorfor er den globale gjennomsnittlige skydelingsfraksjonen maksimal ved sommerjevndøgn på den sørlige halvkule? (Kanskje fordi det sørlige Stillehavet er mye større enn det nordlige Stillehavet?) 
• Hva skjer når du uavhengig deler opp forskjellige kontinenter og hav?
•  Er denne oscillasjonen en direkte konsekvens av sky-termostatens temperaturstabilisering?
  

NOAAs manipulerte påstand om å ha observert effektene av klimaendringer

NOAAs hevder at frekvensen av ekstreme værhendelser øker. Dette er desinformasjon forkledd som vitenskap.

• 2012, Physics Today-artikkel «Predicting and Managing Extreme Weather Events» – Jordas klima blir varmere, og ødeleggende vær blir mer utbredt. Å håndtere endringene vil kreve samarbeidende vitenskap, fremtidsrettet politikk og et informert publikum. 
• Forfattere: Jane Lubchenco, undersekretær for hav og atmosfære ved det amerikanske handelsdepartementet og NOAA-administrator, og Thomas Karl, direktør for NOAAs klimadatasenter og leder for US Global Change Program.
• Physics Today-artikkelen hevder at det er en økning i frekvensen av ekstreme værhendelser knyttet til klimaendringer i de tre tiårene frem til 2012. 
• Artikkelen presenterer data i deres figur 2a som viser NOAAs Weather and Climate Extremes Index. Denne indeksen er NOAAs numeriske sammensatte mål på frekvensen av såkalte ekstreme værhendelser, inkludert hetebølger, kuldebølger, tørker, flommer, landfallende orkaner, osv. (Frekvensen av EF3+ tornadoer er påfallende fraværende fra listen, antagelig fordi den faktisk var synkende. Se Koonin, s. 124-125) 
• Forfatterne hevder at deres klimaekstremindeks «åpenbart» har økt jevnt over de siste tre tiårene. Jeg hevder her at deres egne data i figur 2a motbeviser deres egen påstand.

De to grafene nedenfor er sporingskopiert direkte fra deres fig. 2a. De er identiske, med unntak av at den ene er plottet reversert fra venstre til høyre, det vil si baklengs med tid som øker mot venstre. Hvis du ser nøye etter, vil du se at de er speilbilder av hverandre. Hvis du ikke kan skille hvilken av disse grafene som er korrekt plottet og samsvarer med den på forrige lysbilde, og hvilken som er tid-baklengs, hevder jeg at deres påståtte nylige økning i frekvensen av ekstremværhendelser ikke er åpenbart indikert av dataene deres, slik de hevder. Påstanden deres er falsk! Er du virkelig trygt villig til å tusenvis av milliarder dollar på at du kan skille hvilken som er riktig? Disse dataene varsler den forestående apokalypsen, hevder Lubchenko og Karl.

Framhevet bilde:
Foto: OBB

Oppdatert 12.09.2025 kl 22.07
Noen doble tekster er fjernet.