Blå planet i grønne lenker
Organisasjonen Clintel ble i 2019 etablert for å organisere og informere om kunnskap om vitenskapelig kritikk av særlig IPCC, FNs klimapanel, og samle ledende vitenskapsfolk om analyse og kritikk av klimapanelet. Clintel har utarbeidet en erklæring om klimautviklingen, der over 2 000 ledende forskere har undertegnet en erklæring om forsknings- og klimasituasjonen nå, blant andre flere Nobelprisvinnere i fysikk som har kunnskap om prosessene i atmosfæren.
Clintel fikk 01.12.2025 ny leder, tidligere president i Tsjekkia, Václav Klaus, og tidligere professor i økonomisk statistisk analyse. Han har engasjert seg i klimaspørsmålet og han avviser alle grunntesene om det menneskeskapte klimaet.
19.01.2026 la han på sin hjemmeside ut en kommentar i forbindelse med sitt verv som leder av Clintel. Innlegget er oversatt av Klimarealistene og legges ut her.
Clintels president Václav Klaus kommer på Klimarealistenes åpne seminar på Gardermoen 15. mars i forbindelse med Klimarealistenes årsmøte.
Václav Klaus:
Clintels internasjonale bidrag til ideologien om global oppvarming.
Vår oppgave som Clintel er å motsette oss den irrasjonelle, populistiske
og åpenbart ikke-vitenskapelige klimaalarmismen.
Innledning
Clintel har gjennom sin skeptiske holdning til spørsmålet om menneskeskapt klimaendring, i sine første seks år, lykkes med å nå et stort publikum over hele verden. Organisasjonen har også bygget opp et globalt nettverk av mer enn 2 000 forskere og eksperter. Denne viktige prestasjonen ble oppnådd av Clintels grunnlegger og første president, professor Berkhout, sammen med administrerende direktør Marcel Crok og mange andre medarbeidere. Vi uttrykker alle vår takk til dem.
Ved å velge meg som ny president i Clintel i desember 2025, gikk organisasjonen inn i sin andre fase. Jeg ser på det som en ekstremt krevende oppgave å sikre Clintels videreføring og videreutvikling på en positiv måte.
Vår første periode hjalp noen av oss med å kvitte oss med følelsen av at vi — som individer — på en eller annen måte var rare, underlige, negative, protesterende, motsigende, respektløse og uvillige til å akseptere det som — autoritativt — ble presentert som flertallets syn. Takket være Clintels eksistens har vi funnet likesinnede venner og kolleger i mange land rundt om i verden. Vi føler oss forpliktet til å utnytte dette eksepsjonelle nettverket av fritt tenkende mennesker.
Vi er ingen negativister. Vi er produktive og rasjonelt tenkende skeptikere. Og på grunn av vår lange erfaring på dette feltet, våre tidligere intellektuelle prestasjoner (bevismessig gjennom universitetsgrader, nasjonale og internasjonale priser, publiserte artikler og bøker, samt vellykket utdanning av tusenvis av studenter), er vi overbevist om at vi har rett, at vi har noe å tilby, og at vi er i stand til å komme med nyttige og meningsfulle bidrag til debatten om såkalt klimaendring – som vi anser som vår tids grunnleggende spørsmål.
Vårt mål er å bidra med svar på noen elementære, men fundamentale spørsmål:
1. Er vi ansvarlige for den nåværende økningen i gjennomsnittlig global temperatur (hvis dette begrepet i det hele tatt har vitenskapelig mening og er verdt å studere)?
2. Er de statistisk målte temperaturøkningen de siste tiårene bevis på en langsiktig trend, og utgjør den virkelig en trussel mot menneskehetens framtid?
3. Hvis de to hypotesene som ligger til grunn for spørsmål 1 og 2 er gyldige og berettigede, finnes det da noe vi kan gjøre med dem, og vil eventuelle klimatiltak gi mer fordeler enn kostnader?
Clintels hovedbudskap
Clintel har formulert sine svar på disse spørsmålene i mange publikasjoner, og spesielt i sin innledende Erklæring i 2019; i sin mai 2023-studie The Frozen Climate Views of the IPCC; og i desember 2025-avskjedstalen til vår anerkjente første president, professor Guus Berkhout.
I sin Erklæring understreket Clintel at «klimavitenskapen har forfalt til en diskusjon basert på tro, ikke på sunn, kritisk vitenskap». Vi har dette som vårt utgangspunkt. Uttalelsen om at «Det er ingen klimakrise» ga gjenklang over hele verden. Den er like relevant i dag som den var for seks år siden.
Den nye tsjekkiske miljøministeren, Petr Macinka, som hadde vært min medarbeider i mange år, erklærte ved tiltredelsen i desember 2025 at, siden det ikke finnes noen klimakrise, så «oppløser jeg seksjonen i departementet som heter «Klimabeskyttelse»».
Verken krise eller eller nød
I et brev til meg i september 2025 understreket prof. Berkhout at «klimaendringer verken er en krise eller en nødsituasjon». Han rettet også oppmerksomheten mot den uerstattelige rollen til basisvitenskap eller vitenskaper, i motsetning til klimamodellering. Som tidligere økonometriker kom jeg til den konklusjonen at klimamodeller er svært utilstrekkelige og ikke representerer noe alternativ til seriøs klimavitenskap. De mange endringene av parametrene (noen ganger kalt kalibreringer) i disse modellene er en tilbakevending til før-vitenskapelig tankemåte.
Jeg kunne sitere omfattende fra studien The Frozen Climate Views of the IPCC, men vi har den alle på skrivebordene våre. Kritikken av IPCC som uttrykkes der er mer enn berettiget. IPCC opptrer som et kunnskapsmonopol som prøver å overbevise oss om at CO₂ er den dominerende regulatoren av planetens temperatur. Dette innebærer at IPCC og dets tilhengere utelukker eller ignorerer andre avgjørende faktorer som påvirker klimaet. Deres tilnærming er svært uvitenskapelig.
Jeg selv — en økonom med bakgrunn i økonomisk statistisk analyse ble politiker ved kommunismens fall i mitt land, daværende Tsjekkoslovakia, i november 1989 — tror på styrken og produktiviteten til økonomisk teori for å forklare menneskelig atferd og for å tilby viktig veiledning om hvordan man organiserer et økonomisk system og hvordan man formulerer en sunn økonomisk politikk.
Jeg tror på den uerstattelige betydningen av det frie markedet samt på den fundamentale rollen til priser for å reflektere det avgjørende begrepet knapphet i rasjonell menneskelig beslutningstaking. Jeg er tilhenger av å analysere konsekvensene av rasjonalitetsutfordrende økonomisk atferd fra politikere som vil mestre virkeligheten i henhold til sine planer og fordommer. Jeg er overbevist om at økonomivitenskapen har en betydelig rolle å spille i å hjelpe oss med å analysere grønn politikk og deres katastrofale konsekvenser.
Den økonomiske tenkemåten har blitt angrepet gjennom menneskets historie fra mange sider og vinkler, men det farligste angrepet – når det gjelder våre temaer – kom med fødselen av miljøbevegelsen, den grønne ideologien. (Dette argumentet er utviklet i min bok Blue Planet in Green Shackles, Competitive Enterprise Institute, Washington D.C., 2008). Dette fatale angrepet – gjentatt i ulike former mange ganger i menneskets historie – kom sammen med aktivitetene til Club of Rome og dens beryktede bok Limits to Growth på slutten av 1960-tallet. Forhistorien til disse ideene diskuteres i mange av mine artikler og bøker, og med eksepsjonell veltalenhet i Rupert Darwalls The Age of Global Warming: A History (Quartet Books, London, 2013).
Som en som levde i det daværende kommunistiske Tsjekkoslovakia, følte jeg umiddelbart den enorme faren som var skjult i disse ideene og så dem, på mange måter, som en trussel lik selve kommunismen. Fra det øyeblikket ble jeg en resolutt kritiker av den grønne ideologien (eller religionen), som ikke har noen forbindelse med ekte vitenskap. Denne ideologien har mange aspekter og undertemaer som dens tilhengere på ulike tidspunkter har betraktet som fundamentale og som er truende for menneskeheten. Den grønne ideologien fant sitt beste og mest lovende tema – relevant for hele verden – i hypotesen om farlig global oppvarming angivelig forårsaket av uansvarlig menneskelig atferd.
Denne alarmistiske doktrinen fikk nytt driv med opprettelsen av Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) i 1988. Denne organisasjonen garanterer internasjonal politisk (og selvfølgelig, enda viktigere, finansiell) støtte for hele den grønne bevegelsen. Siden dette tidspunktet har hele verden (eller i særlig grad dens vestlige del) beveget seg i én eneste retning – mot seieren for den pseudovitenskapelige ideologien om global oppvarming, mot den nådeløse undertrykkelsen av motstandere av denne ideologien og mot en historisk enestående omgjøring av ideologien til statlig politikk på en måte som savner sidestykke.
Disse prosessene har kulminert i den offisielle aksepten av Green Deal som en fundamental doktrine for Den europeiske unionen; EU.
Det har vært flere oppturer og nedturer i troen på denne ideologien de siste fire tiårene. Det har vært vitenskapelige skandaler, som den beryktede «hockey stick»-grafen. Det har vært øyeblikk da kritikerne av denne doktrinen ble hørt mer, og øyeblikk da de ble hørt mindre. Men den overordnede tendensen har vært klar og ensidig. Vi er ikke på vinnersiden. Vi har et ansvar for å overbevise andre om at vi har rett. Dette er en fundamental motivasjon for vår aktivitet.
Hvor står vi nå?
Vi er oss i en uklar situasjon. På den ene siden er kritikerne av klimaalarmismen, av mange grunner, mer tause eller mindre synlige enn tidligere. Noen av de gamle krigerne, som Fred Singer, Bob Carter og George J. Kukla, er døde. Noen andre er trette og blir eldre. Deres akademiske forskningskarrierer har blitt fundamentalt undergravd eller til og med uopprettelig skadet.
Nye generasjoner, indoktrinert i den grønne ideologien fra barneskolen og oppover, har aldri opplevd noe annet enn den offisielle glorifiseringen av den alarmistiske klimadoktrinen og den arrogante latterliggjøringen av enhver som er imot den. Disse generasjonene av våre barn og barnebarn tar klimaalarmisme som en selvfølgelig sannhet.
På den andre siden opplever vi økende kritikk av de destruktive konsekvensene av Green Deal, av den uorganiserte «energiomstillingen» (kunstig og for tidlig, uten å vente på teknisk framgang), av forbudet mot kullkraftverk og kjernekraftverk og forbrenningsmotorer i biler osv. Folk blir stadig mer bevisst på kostnadene ved å skulle nå det urealistiske målet om netto null utslipp.
Vi observerer også noen vellykkede institusjonelle endringer i mange nasjoner. Jeg nevner Non-Governmental International Panel on Climate Change (organisert av den avdøde professor Fred Singer), de langvarige aktivitetene til Heartland Institute i Chicago, de utrettelige anstrengelsene til individer som professor Richard Lindzen, professor Ross McKitrick og tusenvis av andre. Denne gruppen av uavhengige tenkere inkluderer Clintel og dets grunnlegger, professor Guus Berkhout.
Innflytelsen fra dem som har holdt liv i prinsippet om streng vitenskapelig forskning har hjulpet til med å sikre at i noen ledende nasjoner stilles endelig de riktige spørsmålene. I USA, for eksempel, har grunnleggende handlinger handling blitt tatt av president Trump og hans energiminister, Chris Wright.
Jeg forsøkte selv å diskutere disse utviklingene i min bok «Hva vil ødelegge oss: klimaendringer eller kampen mot det?» [Boka er ikke oversatt til norsk, bare tittelen av red]. Denne boka ble publisert ti år etter Den blå planeten i grønne lenker. [Boka er ikke oversatt til norsk, bare tittelen av red]. Det faktum at jeg ikke forsøkte å publisere denne boka i utlandet eller på et fremmedspråk indikerer ikke bare min overbevisning om at alt relevant allerede er sagt (på begge sider av debatten), men til en viss grad også min motløshet som følge av at vi åpenbart taper terreng i argumentasjonen i mange land.
Debatten er ikke bare teknisk eller vitenskapelig. Vi bør ikke forvente et gjennombrudd basert på nye data eller nye vitenskapelige argumenter. Debattens substans er ideologisk. Det siste kapittelet i min bok hadde tittelen Climate Alarmism as a Part of a New Ideology Aiming Toward Totalitarianism. Jeg understrekte der at miljøbevegelsen ikke er et uttrykk for kjærlighet til naturen, men en ny politisk overtro.
Hva bør Clintel gjøre?
Jeg tror at individuelle medlemmer eller støttespillere i Clintel vet hva de skal gjøre. De har vist det gjennom sin støtte til Clintel. De venter ikke på mine forslag. De har sine egne aktiviteter og forskningsplaner. Spørsmålet er hva Clintel, som institusjon, bør gjøre i en statisk tidsalder der vitenskap og politikk later som de vet alt, og vitenskapen blir stadig mindre faglig mens forskerne blir stadig mer politiserte?
Er vi i stand til å angi en ny retning for den nåværende debatten? Ser vi et nytt mulighetens vindu? Vi må beslutte hvordan vi skal utnytte denne muligheten og hvordan vi skal gjøre full bruk av all den kollektive visdommen som finnes innenfor Clintel. Alternativet ville være å bruke Clintel kun som en støtteorganisasjon for de spredte aktivitetene til medlemmene.
La meg foreslå fem temaer for vår framtidige virksomhet:
- Nye klimadata virker verken overraskende, ekstraordinære eller overbevisende. Jeg ser ikke noe potensial for et gjennombrudd ved å analysere dataene enda mer rigorøst. Har jeg rett eller tar jeg feil? De to tiårene uten temperaturøkning er over. Er det noen som har et annet syn? Dette kunne være et meningsfullt tema for en fruktbar debatt. Er noen villig til å utarbeide et diskusjonsnotat som kan tjene som utgangspunkt for en ny runde med empirisk debatt? Data og deres tolkning er selvsagt et evig problem. Vi bør ikke overse eller ignorere dem.
- Vi i Clintel tror ikke at «The Science Is Settled». Det er en av våre hoveduenigheter med FNs klimapanel (IPCC). Vi frykter at klimatologien, eller mer presist den utilstrekkelig strukturerte koagulasjonen av klimavitenskaper, har blitt forvandlet fra en vitenskap (selv om den aldri var en normal, tradisjonelt definert, lukket og ikke uklar vitenskap) til en støttespiller for den globale oppvarmingsideologien. Vi som, gjennom vår utdanning og yrke, ikke tilhører de gamle «harde» vitenskapene, er godt klar over de metodiske problemene slike vitenskaper står overfor. Den moderne tidsalderen, som fremmer «post-normal» vitenskap, har en tendens til å undervurdere alle advarsler vi måtte gi. Er noen blant Clintel-medlemmene villig til å utarbeide et innledende notat enten om det metodiske problemet, eller kanskje en oppsummering av de viktigste «uavklarte spørsmålene»? Det kunne starte en interessant diskusjon.
- Noen av oss ser tomheten i den empiriske analysen som gjennomføres under IPCCs auspicier, og den gjentatte ignoreringen av matematisk statistikk som kjennetegner dagens stadium av klimatologisk modellering. Jeg er redd for at dagens klimatologiske modeller, med deres omfattende «kalibrering av parametere», ikke er så langt unna de elementære Jay Wright Forrester-modellene fra den tidlige Roma-klubben. Er noen i stand og villig til å utarbeide et innledende notat om dette temaet?
- Et annet avgjørende aspekt ved debatten gjelder de økonomiske spørsmålene og økonomivitenskapen. Økonomer diskuterer prisers rolle i beslutningstaking (og forvrengningene som skyldes statspålagte priser); diskonteringsrollens betydning i meningsfull analyse og prognose; miljø-Kuznets-kurver; og selvsagt den beryktede energiomstillingen. Sist, men ikke minst, er de knyttet til de svært problematiske karbonkredittene (noen ganger kalt utslippskvoter), som ikke-økonomer kan se som et meningsfullt bidrag fra økonomer til saken, mens det i virkeligheten ikke er noe slikt. I realiteten er handel med utslippskvoter (som vi ser i EU) et statlig kontrollert administrativt rasjoneringssystem som bare later som det er markedsvennlig. Er noen villig til å skrive noe om dette?
- Det er ingen tvil om at klimaalarmisme ikke handler om klimatiske omveltninger, men om mennesket, om det menneskelige samfunnet. Det er en sekulær ideologi, en ny politisk overtro eller religion. Den uttrykker en arrogant vestlig måte å se verden på, basert på tenkningen og levemåten i velstående samfunn (i den gamle Galbraithianske betydningen). Jeg tør ikke foreslå at noen skal arbeide med en avsluttende oppsummering, men ethvert bidrag til dette ville være svært verdifullt. Disse temaene bør ikke overlates utelukkende til journalister og lignende forhandlere av brukte ideer, slik det vanligvis skjer i dag.
Konklusjon
Vi som vet – sammen med Fred Singer, som vi savner sterkt – at «Naturen, ikke menneskelige handlinger, styrer klimaet», ser mer enn ligningene i de klimatologiske modellene. Vi er aktivt involvert i denne debatten fordi vi frykter korrupsjonen og politiseringen av vitenskapen for politiske formål.
Som jeg spurte i undertittelen til Blue Planet in Green Shackles for nesten 20 år siden, er vi interessert i å diskutere: «Hva er truet – klimaet eller friheten?» Jeg er overbevist, og mange av oss tror, at klimaet er mer eller mindre i orden. Bare sannheten er verdig vår fulle hengivenhet.