Av Biolog Morten Jødal
I dag tar Morten Jødal for seg påstandene om at verden står foran en sjette runde med omfattende artsutryddelse. Her sammenlignes tallene fra skremslene med det vitenskapen vet om artsutryddelser de siste 500 årene og konklusjonen er knallklar: Livets bibliotek brenner ikke – men det trues av miljøpolitikken.
Har virkelig mennesket utryddet 40.000 arter?
Våren 2014 og våren 2015 kom det to vitenskapelige publikasjoner som hevdet at verden står ovenfor en sjette runde med artsutryddelser. Mediene var raske og intense i sine oppslag. Disse to er ikke alene. Opp gjennom de siste tiårene har IPCC knyttet seg til forskere som konkluderer i samme retning. I 2002 skrev miljøvernminister Børge Brende i avisen Dagbladet at Livets bibliotek brenner, og hevdet at 40 000 arter er tapt globalt på grunn av menneskelige aktiviteter. Han er ikke alene om å presentere store tall. Alle norske regjeringer de siste årene forteller oss at livsformene forsvinner, og det samme beretter lærebøker på alle nivåer. Den norske miljøvernministeren hadde sine tall fra FN, som støttet seg på anerkjente biologer som Norman Myers og Edward Wilson. I 1979 publiserte Myers boka The Sinking Ark, og her dukket tallet 40 000 arter opp, nærmest som troll av en eske. Meyrs mente imidlertid at dette antallet forsvant hvert eneste år. Innen år 2000 hevdet han at én fjerdedel av alle klodens arter kunne være utdødd. Hans påstander har senere blitt videreført i den store amerikanske miljørapporten kalt Global 2000 (utgitt 1980, red.anm.), og tidligere visepresident i USA, Al Gore, gjentar stadig fortellingen. Biologen Edward Wilson hevdet at vi mister mellom 27 000 og 100 000 arter i året. Og til Konvensjonen for biologisk mangfold som åpnet i Bonn i Tyskland i 2008 la EU og Tysklands regjering fram en rapport hvor de hevdet at det dør ut 3 arter i timen, altså 26 280 arter i året.
Hvor stammer disse tallene fra?
Er dette empiriske kunnskaper? Kjenner vi til at så mange arter blir borte? På ingen måte! Myers har basert sine utryddelseshypoteser på et sirkelargument. Han skriver at utryddelsesraten fram til år 1900 har vært på omtrent én art hvert fjerde år, og deretter og fram til 1974 har takten vært én art i året. Så skal det ha eksplodert. Det finnes ingen annen kilde for tallene enn en konferanse i 1974, hvor man har gjettet på en utslettelse av 1 million arter gjennom de kommende 25 år. Det gir 40.000 om året, eller 100 arter om dagen. Bakgrunnen var reduksjonen av tropiske skoger. Det er først og fremst i slike økosystemer artene påstås å skulle forsvinne. Også EU og den tyske regjerings rapport baseres på modeller hvor mange av artene forsvinner som en følge av redusert areal tropeskog. Det skjer imidlertid ingen dramatisk utryddelse av tropiske regnskoger, og modellen som kobler artsutryddelse til redusert skogareal er på ingen måte biologisk vedtatt. Biologen Charles Mann spurte for eksempel i tidsskriftet Science i 1991 om økologer roper ulv, og overdrev profetiene om masseutryddelser.
Hva vet vi om utryddelser?
Gjennom klodens lange historie vet vi at arter er blitt utryddet kontinuerlig. Det er en del av den evolusjonære prosess. Gjennom de siste 250 millioner år har antakeligvis 99,9 prosent av artene blitt utryddet på naturlig vis. Med et anslag på 8,7 millioner arter på kloden må vi forvente en viss naturlig utryddelsesrate, kanskje med én art i året. Livet på denne kloden er så visst ingen søndagsskole.
Gjennom de siste 500 år har vi brukbare tall for utryddelsene av ulike høyerestående livsformer. Ifølge rødlista til Verdens naturvernunion (IUCN) mistet kloden 799 arter fra år 1500 og fram til i dag. I tillegg er 61 arter borte fra fri natur og holder det kun gående i oppdrett.
La oss se på tallene ved å fordele utryddelsene på grupper, først utryddelser siden år 1500 og deretter utryddelser hvor arten er utryddet i naturen, men avles i fangenskap. Kilde: IUCN (Verdens Naturvernunion) 2014.
Pattedyr 77 2
Fugler 130 4
Fisk 62 7
Krypdyr 22 1
Amfibier 34 2
Leddyr 72 2
Bløtdyr 310 14
Flimmerormer 1
Belteormer 1
Planter 90 29
Samlet 799 61
Livets bibliotek brenner ikke!
Vi kjenner altså ikke til at mer enn 860 dyre- og plantearter er utryddet i fri natur de siste 500 år, stort sett som et resultat av menneskelige aktiviteter som utsettinger og jakt. Vi har imidlertid liten oversikt over laverestående dyre- og plantegrupper, samt sopper, hvor det utvilsomt har gått arter tapt. Vi vet i tillegg at menneskelig virksomhet har ført til at dyr og planter har forsvunnet også før denne tid. Maoriene på New Zealand klarte i løpet av noen hundreår å utrydde (side 9, red.anm.) minst 20 arter moa-fugler. Sett opp mot et anslag på 8,7 millioner arter er like fullt tallene av en slik karakter at det er vanskelig å bruke metaforen livets bibliotek brenner. Og det er svært langt fra 40.000 arter.
Tallene ovenfor viser at det er svært få planter som har gått tapt, mens flere fugler og pattedyr er blitt borte. IUCNs tall viser at de aller fleste landlevende artene er forsvunnet fra øyer, og ikke fra fastlandet. Deres data forteller også at det først og fremst er predasjon1 som ligger bak artsutryddelser, og ikke konkurranse. Faktisk er litt over 30 prosent av virveldyrene iht denne studien utryddet utelukkende som en følge av predasjon. Denne stammer hovedsakelig fra innførte rovdyr, slik som katter, rever og rotter, som har vært katastrofalt for dyrelivet på en rekke øyer. Utsettingen av nilabbor i Victoriasjøen i 1954 har også gitt artsutryddelser, ved at denne store fisken har spist opp små fiskearter som bare fantes i denne sjøen. Alene, eller i kombinasjon med andre faktorer står predasjon for utryddelse av mer enn 80 % av alle utryddelser av virveldyr, mens konkurranse alene har stått for mindre enn 10 prosent.
Figur 1 og 2 viser utryddelsesmønstre over de siste 500 årene, fordelt på fastland og øyer for artsgruppene virveldyr og planter. Tallene er fra Verdens naturvernunion (IUCN).
Stolpediagram 1 viser at utryddelsene av virveldyr og planter først og fremst har skjedd på øyer, og ikke på fastlandet.
Stolpediagram 2 viser utryddelser som skyldes innførte arter med samme fordeling mellom fastland og øyer. Som vi ser har slike utryddelser stort sett funnet sted på øyer.
Fugleutryddelsene i perspektiv
For å sette dette i perspektiv, finnes det i dag rundt 10.000 arter på kloden. I løpet av de drøye 500 årene som Verdens Naturvernunion har tall for, ble det i snitt utryddet én art hvert fjerde år, og i løpet av denne perioden ble 0,01 prosent av fugleartene borte. Hver av dem er en tragedie. De representerer både et unikt biologisk materiale, skjønnhet, mangfold og muligheter, og de er tapt for alltid. Men det er ikke slik at bortfallet av dem truer naturens funksjon og overlevelse, eller stabiliteten i økosystemene. Det truer heller ikke menneskets plass på kloden, slik vi daglig hører i miljødebatten. Denne forestillingen er feil. Naturen klarer seg godt med arter i avgang, og med nye arter som kommer til.
Når ble så fuglene utryddet? På det afrikanske kontinent forsvant 39 arter i løpet av den omtalte perioden. De aller fleste ble utryddet fra år 1500 til år 1850, og kun fire arter har blitt borte siden år 1900. I Storbritannia forsvant én art i 1844; geirfuglen. I hele Europa ble det borte ytterligere én art siden år 1500: kanarisvarttjelden (Haematopus meadewaldoi). Den forsvant på 1940-tallet. I Nord-Amerika ble 25 arter utryddet etter år 1500, fire av dem etter 1950.
Fugler er den gruppen hvor vi har registrert flest utryddelser de siste 500 år. Like fullt er tallene små, og de aller fleste artene som har forsvunnet ble borte for forholdsvis lenge siden. For fuglene er det ingen tiltakende utryddelse.
Mindre utryddelser i moderne tid – men grunn til bekymring
Artiklene våren 2014 og 2015 hevdet at vi er inne i en tid med akselererende artsutryddelser. Tallene viser ikke dette. Snarere tvert imot; både utsetting av rovdyr på øyer, og hardhendt jakt på truede arter, hører historien til. Gjennom de siste hundre år, har takten på utryddelser gått ned.
Det er ytterligere forhold som ligger bak at de to artiklenes påstander er gale. For det første kan vi takke fossile brensler for mye av den positive utviklingen. De er energitette, rimelige og lett tilgjengelige, og ligger bak at vi ikke lenger behøver jakte hval og andre sjøpattedyr for å skaffe brennbar olje. Gjennom de siste tiårene av olje- og gassalderen har bestandene av alle sjøpattedyr derfor tatt seg kraftig opp. Energi- og varmeproduksjon fra fossile kilder har også erstattet bruk av trær og annet biodrivstoff. Skogene i store deler av verden har derfor vokst de siste tiårene. Og ikke minst har deler av matproduksjonen blitt så effektiv at mange land trenger et mindre areal for å skaffe mat til sin befolkning. I staten Vermont i USA var 80 prosent av landarealet avskoget i år 1900. Gjennom det forrige århundret ble en rekke marginale gårder forlatt. I dag er 80 prosent av staten dekket av skog, og det biologiske mangfoldet har kommet tilbake. Det samme har skjedd i New England, hvor også elgen har utbredt seg sørover – inn i et varmere klima. Det siste står for øvrig i kontrast til modellene for global oppvarming.
De gamle energikildene (fornybar energi), ikke minst biomasse, krever store dyrkingsarealer, som gjorde at habitater – altså leveområder for dyr og planter, tidligere forsvant. Bekymringen hos de forfattere som hevder at livets bibliotek brenner, er knyttet til at habitater blir borte. De siste tiårene har utvikling i mange land imidlertid gått i retning av mer natur. Moderne miljøpolitikk, med elementer som økologisk landbruk og anvendelse av biodrivstoff, kan imidlertid snu denne utviklingen. Studier gjennomført ved Stanford universitetet i USA sier at vi trenger mer enn dobbelt så stort dyrkingsareal til økologisk drift. Både denne og studien vist til i forrige setning viser at en full overgang til denne dyrkingsformen vil kreve et ekstra dyrkingsareal på 20 millioner km2. Det er en god del større enn Russland, dobbelt så stort som USA, eller nesten tilsvarende tre Amazonasregnskoger. Så mye ekstra jordbruksareal finnes ikke. En overgang til økologisk dyrking vil imidlertid innebære at alt som kan dyrkes opp, må tas i bruk. Det vil få dramatiske konsekvenser for klodens plante- og dyreliv. I vår tid kommer trusselen mot biomangfoldet først og fremst fra jordbruket, som har tatt i bruk natur for å produsere mat. Det har utryddet enkelte dyre- og plantearter, og redusert forekomsten av svært mange flere. En storstilt satsing på økologisk landbruk vil blant annet ha en dramatisk avskoging som konsekvens, med utryddelse og reduksjon av både dyre- og plantearter.
IPCC: Biodrivstoff truer økosystemene
Gjennom det siste tiåret har USA begynt eksport av trær til England og Europa, for å gi dem tilgang til ”ren energi”. Denne satsingen truer amerikansk skog. Satsingen på biodrivstoff representerer det samme. Delvis brukes oljepalmer, som benyttes til produksjon av biodiesel. Delvis anvendes mais, sukkerrør og andre arter, som enten dyrkes på land som ryddes i skog, eller virksomheten fortrenger matproduksjonen inn i natur. Den siste IPCC-rapporten er derfor meget klar på at økt bioenergidyrking utgjør en risiko for økosystemer og biodiversitet.
Dyrkingsarealet for biodrivstoff i Europa i 2013 var omtrent på størrelse med Belgia (30 500 km2), og ytterligere trengtes det samme areal i andre land for å produsere denne verdensdelens import, ifølge Bjørn Lomborg. Brasil la i 2010 fram en ambisiøs plan for å øke biodrivstoffproduksjonen fram mot år 2020. Om denne hadde blitt realisert, ville det iht denne studien ha krevd at landet til sammen ryddet 167 000 km2 skog og andre naturtyper, altså et årlig tap av natur på 16 800 km2. Til sammenlikning hadde Brasil en avskoging på ca 6 000 km2 i 2013.
Paradoksalt nok, er det først og fremst miljøpolitikken som truer det biologiske mangfoldet.
Alarmistene
Det finnes mange aktører i forskningsverdenen, som i årevis har publisert om klodens undergang. Allerede i 1968 publiserte Paul Ehrlich boka The population bomb, som hevdet at befolkningsveksten langt ville overstige matproduksjonen, hvilket ville føre til store sultkatastrofer. Ehrlich tok feil den gangen, han har sammenhengende tatt feil etter dette, og han tar feil nå. Modellene tåler ikke vann. De kan avvises av empiriske fakta: det er mange flere mennesker i verden i dag, enn i 1968. Og vi har et langt høyere kaloriinntak, som i årene framover skal øke videre. Særlig i fattige land. Vi kjenner ikke til at dyre- og plantearter utryddes i våre dager. I løpet av 500 år har 799 blitt borte, og utryddelsesraten har gått ned de siste 100 årene. Dommedagsprofetiene tar også feil fordi menneskelig oppfinnsomhet ikke kan modelleres. Vår erfaring er at nye løsninger oppstår når ressurser blir sjeldnere, og vi blir oppmerksomme på problemer.
Alarmistene i biodiversitetsdebatten er vanligvis ikke konstruktive. Deres forslag til tiltak peker ikke i en riktig retning. Gjennom de siste årtiene har en rekke dyre- og plantearter blitt tatt vare på, takket godt bevaringsarbeid. Det baseres på inngående kunnskaper om artenes biologi, og truslene mot dem. Isbjørnen er reddet og er i dag tallrik, fordi jakten er redusert. Polargåsa (Branta hutchinsii leucopareia) stod på randen utryddelse, men er i dag meget tallrik. Den ble reddet fordi man forstod at innført fjellrev og rødrev på øyene i Canada jaktet den, og disse rovdyrene ble så fjernet. Ceballes og Ehrlich foreslår i tråd med andre IPCC-forskere (i særdeleshet Camille Parmesan) at de modellerte klimaendringene og habitatreduksjonene skal møtes med forflytninger og utsettinger av arter når naturen endres gjennom global oppvarming. Alt vi vet om utryddelser gjennom de siste 500 år, forteller at dette er det dummeste vi kan gjøre.
Fotnote:
1 Det finnes ikke noe godt norsk ord som dekker fagtermen ”predasjon”. Nærmest kommer ”jakt”, men predasjon handler først og fremst om at rovdyr spiser andre dyr – slik som at fiskeørn spiser fisk. Menneskets jakt hører imidlertid også inn under ordet predasjon.