Den britiske storavisen The Times har et ferskt oppslag med denne prangende tittelen. Her ser vi ved enkelte oversatte utdrag fra oppslaget nok et tegn på at britene langsomt men sikkert snur i energi- og klimapolitikken. En slik overskrift hadde neppe sett dagens lys før landets siste regjeringsskifte og det er neppe andre enn oss i Norge som lenker til dette stoffet.

Brolagt med de beste intensjoner
Det sies eller skrives ofte at veien til et visst sted er brolagt med de beste intensjoner. Dette gjelder definitivt en del av den moderne grønne livsstilen, mens andre deler av det grønne skiftet har klare autoritære og anti-vitenskapelige trekk.

CO₂ i kjeltringrollen
Oppslaget i The Times beskriver hvordan familiene i landet levde uten bekymringer for CO₂, sukkerinnholdet i maten eller andre forhold som nå har kommet i sentrum. Med nykomlingen FNs klimapanel ble plantematen CO₂ raskt til den store skurken som et resultat av de politiske prosessene i FNs klimapanel og ønskene til politIkerne som leder klimapanelet..

Dieselbilen og det grønne skiftet
Det var tidlig godt kjent at luftforurensning i storbyene kom fra fyring med kull, ved og med bruk av diesel til transport og annet maskineri. Med det grønne skiftet forsvant alle hemninger, og politikerne ignorerte alle påpekninger av at hydrokarboner kunne forbrennes ved høy eller lav temperatur, og at det ene ville gi mer av NO_x-gasser, det andre mer av CO₂. Med dieselen kom det store mengder ørsmå partikler ned i våre lunger, med det resultat at astmaplager og lungesykdommer økte. Til slutt kjørte 35% av britiske biler på diesel, samtidig som landets mest moderne kullkraftverk ble bygd om for å kjøre på pellets fra skoger i USA (ja, dette er sant!). Med pelletsbruken kom omfattende subsidier, med en årlig utbetaling til kraftverket Drax i størrelsesorden 5 milliarder kroner (20% høyere for 2016, red.anm.). Resultatet var at store skogsområder ble snauhogd som en del av produksjonen, samt det pinlige faktum at CO₂-utslippene fra Drax økte etter overgangen fra kull til pellets!.
Småbedrifter og private fant det plutselig lønnsomt å fyre for kråka midt på sommeren fordi subsidiene man fikk var mer verdt enn de unødige omkostningene ved å fyre sommerstid.

Grønn avlat og avindustrialisering
Med CO₂-kampanjen og alle de tilhørende klimatiltakene fikk britene med på kjøpet stigende elektrisitetspriser og en gradvis nedleggelse av landets industri. Industrien kunne rett og slett flytte til U-land hvor det ikke eksisterte klimatiltak eller andre regler for å verne lokalmiljøet mot reell forurensning fra industrien.

Mens EU-landene og Norge omfavnet den miljøfiendtlige dieselbilen, nektet Japan å ta slike biler i bruk, mens India konverterte sine busser til å kjøre på gass.

Samtidig utnyttet bilindustrien de slappe reglene mot forurensning i transportsektoren i Europa til å jukse seg rundt reglene. Dermed har vi fått den absurde situasjonen at biler som nesten ikke har forurensende utslipp belemres med nye klimatiltak, mens sjåførene som puster ut vesentlig mer av den samme CO₂-gassen ikke blir avgiftsbelagt. CO₂ er bare en forurensning når den kommer fra bilen din, og ikke når du puster den ut selv. Den grønne fornybare logikken er ikke enkel å forstå. (Illustrasjon fra JOSH)

Elbilen – det siste til nå i grønne fantasier
Først de siste årene har vestens politikere innsett at dieselbilen ikke er veien til renere luft i storbyene, og heller ikke et egnet redskap for å redde verden fra en teoretisk klimakrise. Den nyeste grønne fantasien er elbilen, som finnes i ulike varianter både hos bilindustrien og blant nye aktører som vet lite om å produsere og vedlikeholde biler. Norge skulle bli verdensmester på elbiler, men med Think-konkursen gikk det prosjektet dukken. Plan B var mer vellykket – Norge skulle bli verdensmester i elbil-subsidier.

Hvordan dekkes elbilens energibehov?
Dette vitale spørsmålet er de grønne lite villige til å snakke om, og enda mindre snakkesalige blir grønne politikere når det spørres om hvor mye det vil koste å oppgradere landets elektrisitetsnett hvis alle familier skal ha egen elbil. Bare for Agderfylkene er prisen for oppgraderingen av elnettet priset til 100 milliarder ifølge fysikeren Stein S. Bergsmark.

For britene er det enkelt, med flere elbiler må de enten bygge flere nye atomkraftverk, eller fyre mer med kull eller pellets. Paradoksalt er CO₂-utslippene større ved bruk av pellets enn om man fyrte med kull, men det er få grenser for hva politikere er villige til å gjøre for å få ned CO₂-utslippene som er skyld i all den globale oppvarmingen vi ikke har hatt på snart 20 år.

Klimaloven – en lov for monstrøs selvskading
Når Norge nå intensiverer arbeidet med en ny klimalov etter mønster fra Storbritannia, så er det interessant at stabssjefen til statsminister May, Nick Timothy, uttaler at landets klimalov utelukkende har ført til en monstrøs nasjonal selvskading.

Dermed går det mot en energireform etter valget 8.juni, deretter vil landets klimapolitikk stå for tur. Det foreligger en klar anbefaling fra GWPF om hva som må gjøres.

Energimanifestet fra GWPF
Dette dokumentet er helt ferskt, datert 26.april. Blant tiltakene som anbefales fra denne vitenskapelige tenketanken finner vi:

Analyse av økonomien bak klimaendringene.

Oppheve forpliktelsene til å følge karbonbudsjettet.

Oppheve den særbritiske nasjonale CO₂-skatten som har påført næringslivet skade.

Oppheve etter 2020 de fleste forpliktelsene som følger EUs fornybardirektiv.

Fase ut subsidiene for fornybar varme og elektrisitet.

Fryse satsningen på etanol og biodiesel.

Fjerne feilslåtte insentiver for bruk av diesel i kjøretøyer som frakter passasjerer.

Fjerne alle fiskale hindringer for utnyttelse av Nordsjøens gjenværende oljeressurser.

Utnytte det fulle potensialet i landets skiferolje.

Øke forskningen på fisjon, fusjon og lagring av elektrisitet.

Legge om landets klimadiplomati, i retning felles prosjekter og bort fra selvskadende nasjonale tiltak og tiltak som bare har en etisk signaleffekt.

Her skulle det være nok å satse på for de større partiene på Stortinget som liker å framstille seg selv som mer politisk ansvarlige enn småpartiene.