Verdensbankens grønne president som skulle sitte i 3 år til, bestemte seg nylig for brått å gå av, etter å ha provosert bankens største bidragsyter USA kraftig ved to anledninger. Her er de pikante detaljene.
Jim Yong Kim ble utnevnt for to 5-års perioder av president Obama, og han omformet raskt Verdensbanken til å bli en del av klimaindustrien med fokus på å redde kloden. Reuters melding 7. januar om hans «jobbskifte» kom derfor ikke helt uventet for oss som følger med i timen. Offisielt har Kim selv søkt seg bort, men alternativet ville ha vært en ytterst ydmykende avskjed etter å ha kjørt Verdensbanken i grøfta til stor irritasjon for både bankens donorer og kunder.
De mange fattige landene som er avhengige av en effektiv Verdensbank som kan bidra til løftet ut av fattigdommen, har blitt hardest rammet av Kims vanskjøtsel av Verdensbanken.
Konkret har man sluttet å låne ut midler til visse investeringer, først til kullkraftverk og deretter til olje og gass som alle gir landene tilgang til store mengder rimelig priset energi når behovet er der. Istedet har man satset på lån til vind og sol, som hverken gir rimelig priset energi eller bidrar til landenes behov for stabil energitilførsel.
200 milliarder USD rett ut vinduet
Kims manglende respekt for bankens største bidragsyter kom klarest til syne ved beslutningen før jul om å søle bort 200 milliarder over 5 år på tiltak mot en klimakrise som ikke eksisterer. Konkret skulle man fylle hullet som oppstod i det Grønne Klimafondet etter at USA gikk ut av Paris-avtalen og begrunnet dette økonomisk. Enhver burde forstå at USA ikke ville godta en slik misbruk av landets bidrag til Verdensbanken, men tilhengerne av det bærekraftige grønne skiftet later som oftest til å befinne seg i et annet univers. Både NTB, VG og andre medier videreformidlet helt ukritisk nyheten om denne uvettige pengebruken da banken kunngjorde beslutningen.
En lang rekke trengende afrikanske land med Nigeria og Zimbabwe i spissen har lenge vært svært misfornøyde med dette grønne skiftet som for Afrika slett ikke er bærekraftig.
Hva nå?
Arbeidet med å finne en ny sjef starter med å finne de tre beste kandidatene man kan gå videre med. Målet er en ny sjef i løpet mars. Reuters og andre spekulerer i at USA denne gangen ikke vil få velge den ønskede sjefen uten innblanding fra øvrige nasjoner, og viser til sterk strid da Obama tvang gjennom forrige ansettelse til tross for motstand fra Brasil, Kina og mange afrikanske land.
Disse analytikerne glemmer da at vestens forsøk på å tvinge resten av kloden til å delta i korstoget mot klimakrisen, møter stadig sterkere motstand. India kritiserer spesielt EU for å bruke klimakrisen som en nykolonialistisk handelshindring, og Norge som haleheng til EU rammes selvsagt av denne kritikken.
Brasil som er nevnt av Reuters som en mulig bremsekloss for USA allierer seg istedet med USA, og Macrons trakassering for å hindre landet i å tre ut av Paris-avtalen gjør at Brasil sterkere motsetter seg EUs forsøk på å lenke Verdensbanken til det grønne villsporet. Mange afrikanske land gav sterk støtte til USA i prosessen med å bli kvitt Kim, og det er utenkelig at de ønsker seg en ny grønn og bærekraftig sjef.
Drepende kritikk mot grønn Verdensbank
Som vanlig unnlater IPCC_leirens logrende medier å rapportere objektivt når de møter motstand. For de som er interessert i detaljene i den drepende kritikken mot Verdensbanken under Kims ledelse, så anbefaler vi denne GWPF-rapporten fra Rupert Darwall. Deler av denne rapporten skal ha blitt sitert av USA på et styremøte i banken.
Rupert Darwall, GWPF Advisory Council.
During Dr Kim’s tenure, the World Bank lost its way and sacrificed the interests of the poor to green ideology.
Økende press mot Norge?
For befolkningen i Norge er det en dårlig nyhet at Verdensbanken nå ikke kommer til å fylle opp dette fondet, som trenger 100 mrd USD årlig fra 2020. Spørsmålet blir da hvor gribbene i klimaindustrien skal finne disse pengene som offisielt skal dekke klimatiltak i fattige land? Hvis man reformulerer problemstillingen litt, så skjønner muligens flere hva som vil skje. I hvilket land finner man politikere som både tror på julenissen og som anser FNs klimapanel for å være ufeilbarlige, og hvor man ser på oljefondet som en Sareptas krukke?
Litt synd at det ikke kommer flere kommentarer til denne saken. Mange frykter vel at noen drar konspirasjonskortet mot dem om de uttaler seg i slike betente forhold. Jeg tar sjansen: For pengespillet som nå avdekkes i Verdensbanken er et typisk eksempel på at klimaindustrien også her følger det hevdvunne overnasjonale maktprinsippet «follow BOTH the money and the institutional power». For med denne svære pengemakten i ryggen har klimaindustrien kunnet kjøre ytterligere på med ikke-bærekraftige «energiwender» og andre premature grønne «klimastrategier» som i essens bare forverrer folks levekår og intet bidrar med mht. reellt miljøvern:
– ulempene med ulønnsomme og i noen tilfeller direkte miljøfiendtlige «grønne» energiformer skjules ikke bare under svære nasjonale skattepakker med innkjøpte faglige klakører, men også under overnasjonale finansieringspakker (jfr. hva som berettes om Verdensbanken her), og ikke minst overnasjonale klimamaktinstitusjoner med FN i spissen, som leverer den nødvendige klimafaglige backing til at det for lengst falsifiserte klimasirkuset kan fortsette lenge etter at vanlige fornuftskriterier ville satt en stopper for det hele.
Men den nødvendige kritikk av alt dette fag- og maktmisbruket gis selvsagt ikke anledning til å fremmes innen disse overnasjonale maktnivåene, og kritikken har i en rekke land endt opp med enkeltforskere (gjerne emerituser – til og med tidligere nobelprisvinnere – og andre som ikke lar seg true til stillhet og kan gis karriereblokkering) og nettsteder der man ikke så lett kan sensureres.
Nå får vi håpe at utskiftningen av president i Verdensbanken er et første tegn på at man ikke lenger aksepterer klimaindustriens omfattende misbruk av svære midler og «egenlønnsomme» og feilrettede klimaprogrammer i de største overnasjonale institusjonene. Og at det dermed kan tennes et håp om at de store overnasjonale institusjonene i stedet kan rettes mot et langt mer nødvendig MILJØ-vern der det foreligger et FAKTISK og dokumentert behov for global satsing.