Dette er den første av to oppslag som ser på det nye bærekraftige, grønne skiftet. I dag ser vi på den første av de to gedigne flosklene i slutten av forrige setning: bærekraftigheten, som i dette tilfellet involverer steinalderen. I morgen ser vi på hva to av det grønne skiftets seneste månelandinger betyr for deg, først regjeringens nye prestisjeprosjekt og deretter et eksempel på grønn, bærekraftig distriktspolitikk i Nord-Odal.
Møt den grønne steinalderen
Dette er den særdeles velvalgte tittelen på onsdagens oppslag på geoforskning. Forfatteren Morten Smelror skriver om eget fagfelt og bringer til torgs opplysninger som er ukjente for de fleste. Han er direktør for NGU, landets sentrale institusjon for kunnskap om berggrunn, mineralressurser, løsmasser og grunnvann i Norge.
Hans utgangspunkt er dette: Teknologiske paradigmeskifter gjennom vår historie har medført store forandringer i hvilke mineraler som har vært viktige for samfunnene, men som poeten Gene Dalby uttrykker det: «Samtiden er alltid steinalder».
Vi vet fra før av at tilhengerne av det bærekraftige grønne skiftet er imot både dagens optimale energiforsyning fra såkalt fossile kilder, og de er imot gruvedrift. Noen få har tenkt litt lengre, de mener istedet at gruvedrift er fy-fy i Norge og andre rike land, men ikke i U-land som dermed får både arbeidsplasser og forurensning av lokalmiljøet. Dette er samme typen logikk som man har hørt før, hvor folk flest (med unntak for den nye grønne eliten) ikke skal få lov å fly eller kjøre bil slik at verden kan reddes fra en truende klimakrise som aldri er observert ute i naturen.
Det grønne skiftet krever økt tilgang til en rekke mineraler som brukes i nye materialer. Byggeklossene i den nye steinalderen er sjeldne mineraler som inngår i konstruksjonen av vindmøller og som cellepaneler. Det samme gjelder for elbilene, men det blir utenfor dagens tema. Det bærekraftige grønne skiftet til sol og vind innebærer også at det beslaglegges enorme arealer som dermed ikke blir tilgjengelig for andre arter. Det ser vi på en annen dag.
Smelror skriver: «Når levestandarden skal økes for milliarder av mennesker øker forbruket av mineralske råstoffer eksponentielt. Bruken av de fleste metaller målt opp mot nasjonalprodukt vokser nesten logaritmisk før det flater ut mot nivået som kjennetegner industriland.»
Mineraler i vinden
Det viser seg at behovet for viktige eller sjeldne mineraler og metaller mangedobles, her må det satses enormt på å finne og utvinne de nødvendige ressursene:
«Moderne solceller krever arsen, aluminium, bor, kadmium, kull, kobber, gallium, indium, jern, kvarts, molybden, bly, fosfat, selen, tellur og titan, mens vindmøller krever aluminium, kobolt, kobber, jern og flere spesialmetaller.»
Morten Smelror, NGU-direktør
Blant de siste er dysprosium, et av de aller mest sjeldne av de såkalte sjeldne jordartselementene (REE). Her vil det gå med 1,6% av verdens årlige produksjon på 1350 tonn, til den ene vindmølleparken som skal bygges i Trøndelag. Nord-Europas største, med en kapasitet på 1000 MW.
Steinalder også på økonomisiden
Dette er strøm Norge ikke trenger, bortsett fra i kalde vintre hvor Trøndelag har et underskudd på elektrisitet. Dette underskuddet dekkes i dag av reservekapasitet i form av gasskraft, til en fornuftig pris. Nå skal vindmøllene ta over, med en årlig subsidie på en halv milliard, i form av elsertifikater – en hemmelig skatt på ditt strømforbruk som ikke vises på din strømregning.
Mer om dette i morgen.
Et krevende grønt skifte
Smelror hevder videre at «Beregninger gjort for offshore vindmøller viser at det per MW vil gå med om lag 132 tonn stål, 370 kg aluminium, 10 tonn kopper, 111 kg nikkel, 6,7 tonn bly, 124 kg neodym og 22 kilo dysprosium.» Dette er en enorm ressursbruk sammenlignet med det som er alternativet for Norge, en satsning på modernisering av vannkraft.
Våre grønne landsmenn vil forsvare noe av dette med at metallene kan resirkuleres, men det krever enda mer energi som igjen krever en enda sterkere satsning på grønn steinalder.
Nye lønnsomme arbeidsplasser
Det kreves altså en enorm satsning på gruvedrift samt nye smelteverk som kan foredle malmen fra gruvene til metall. Første skritt er å realisere NGU-lederens forhåpninger om bevilgninger til å geologisk kartlegge Norge bedre for å finne hva vi har av ressurser. Deretter må disse kartlegges for å se om de kan betegnes som utvinnbare reserver, et viktig punkt (som også krever bevigninger) hvor de grønne som oftest ikke viser noen dypere forståelse. Dermed har den grønne steinalderen den utilsiktede bivirkningen at man kan få en rekke nye og lønnsomme arbeidsplasser. Skatteintektene fra disse kan da gå til å dekke noen få prosent av de store subsidiene som trengs for å bygge ut vindmølleparkene som utgjør regjeringen Solbergs nye og storstilte månelanding.
Kjenner vi de grønne rett, skal disse lønnsomme arbeidsplassene etableres i utlandet.
En interessant artikkel. Dersom sol-og vindkraft forutsetter at sjeldne metaller konsumeres, og kanskje produksjonen av vindmøllene (samt vedlikeholdet) medfører like mye CO2-utslipp som den oljen/gassen som de er ment å erstatte, så er det virkelig ikke verdt det. En av mine dypeste bekymringer er at realfag står svakt i Norge. Energipolitikk bør ikke handle om symboler/følelser, jorden bryr seg lite om det. Energipolitikk bør handle om tall.