Det er frist 9.desember for å levere høringssvar til klimaloven. Forvaltningen har en politisk korrekt liste over aktører som er vurdert verdige til å levere høringssvar, men alle kan sende inn høringssvar. De som mottar svarene har som kjent ingen plikt til å lese svar de ikke liker, men forvaltningen er pliktig til å legge alle høringssvar ut så interesserte kan lese. Her gjengir vi Klimarealistenes høringssvar. Vi kommer tilbake til øvrige høringssvar senere (etterhvert som vi blir oppmerksom på disse) og fokuserer da på svar som er basert på den klimarealistiske hovedretningen innen naturvitenskapen.
Lovens formål
En klimalov har ifølge dette sammendraget fra regjeringens kontor, følgende overordnede mål:
«Lovens formålsparagraf understreker hovedformålet med loven, nemlig å fremme omstilling til et lavutslippssamfunn i Norge. … det overordnede målet er å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser.»
Deretter følger det et innslag av normal, logisk tenkning, som følger: «Norge som lavutslippssamfunn er avhengig av at verden rundt oss beveger seg i samme retning. Når politikken utformes skal det tas hensyn til konsekvensene av kvotesystemet, faren for karbonlekkasje og industriens konkurranseevne.»
Sviktende grunnlag
Lovens sviktende grunnlag kommer til uttrykk i følgende utdrag fra side 5 i regjeringens sammendrag, hvor det både villedes fra tekstforfatterens side og hvor det forekommer tildels grove faktafeil:
«Stigende utslipp av CO2 og andre klimagasser har resultert i at konsentrasjon av slike gasser i atmosfæren nå ligger rundt 60 % over førindustrielt nivå. Høyere konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren gir varmere klima, og klimaendringene medfører stor risiko for livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner over hele verden»
Økonomien?
Man må lete lenge for å finne en beskrivelse av de økonomiske konsekvensene av lavutslippssamfunnet. Her et gullkorn i form av et valg (Pkt 9.3 side 45): «Kostnadene knyttet til å omstille Norge til et lavutslippssamfunn i 2050 er svært usikre og avhenger både av kostnadene ved utslippsreduksjoner, og av hvordan lavutslippssamfunnet konkretiseres.»
Spørsmålet er altså om Norge i en klimalov skal konkretisere lavutslippssamfunnet nå, eller om dette skal skyves til neste generasjon av politikere på veien til 2050. Det siste medfører at lavutslippssamfunnet forblir en meningsløs men politisk korrekt floskel man fremfører i offisielle sammenhenger for å tekkes de mer klimatroende småpartiene som ikke greier å forholde seg til naturvitenskapen.
Pussig nok finner man ikke ut av hva regjeringen mener i det offentlige rom om dette relativt viktige spørsmålet.
Hvem har ansvaret?
Vidar Helgesen er minister for klima og miljø med hovedansvaret for å ivareta helheten i regjeringens klima- og miljøpolitikk. (Offisielt foto.) Dette inkluderer også klimaloven hvor Venstre skal ha inn tilstrekkelig med kjepphester til at regjeringen kan bli sittende til over valget. Med Parisavtalen har Helgesen også blitt minister for været med hovedansvaret for at Norge hindrer sola i å varme opp kloden vår med mer enn 1,5 grader. Ved nærmere ettersyn ser man at han kun er minister for godværet, ettersom kulde ikke er regulert i Parisavtalen. Vi ønsker vår ambisiøse minister lykke til videre i arbeidet med å traktatregulere solaktiviteten.
Klimarealistenes høringssvar
Vår forenings kortfattede høringssvar er som følger:
«På vegne av Klimarealistene protesterer jeg på opprettelse av en klimalov.
Vi mennesker produserer mellom 20 – 30 Gt (Gigatonn eller milliarder tonn) CO2 årlig. Naturen selv fordeler dette med ca en del i atmosfæren og ca 50 deler i havet. En fordeling det har vært enighet om i mer enn 200 år. Siden IPCC hevder det er 400 ppm (parts per million) CO2 molekyler i atmosfæren, utgjør det ca 3100 Gt CO2. Det betyr at de menneskelige utslippene øker dette med 0,6 Gt årlig, altså med 0,019%. En økning det ikke er mulig å måle effekten av. Havet på sin side absorberer 29,4 Gt, men med den enorme vannmasse havet har, betyr det at 29,4 gram CO2 oppløses i 1370 tonn vann.
CO2 har med andre ord ingen negativ innflytelse på klima.
Med vennlig hilsen
Siv.ing., dr. Knut I. Bakke, nestleder i Klimarealistene.»
Øvrige høringssvar
Etter hvert som vi blir oppmerksom på øvrige høringssvar vil de bli redigert inn her. Høringssvar innsendt av Geir Aaslid er å finne her som PDF, under er et kort utdrag fra teksten:
Sviktende faktagrunnlag
Det vises i denne forbindelse til siste hovedrapport fra FNs klimapanel, AR5, Kapittel 11, hvor det heter om den globale temperaturtrenden: «…circa 0,26 degree C per decade for 1984 – 1998 and circa 0,04 degree C per decade for the hiatus period 1998 – 2012).»
Hiatus betyr pause, og Klimapanelet betrakter altså perioden fra 1998 som en varmepause, og panelet forteller at temperaturstigningen var svært lav i denne perioden. Dette er drøftet over tre sider i AR5/WG1, og som fysiker Stein Bergsmark skriver (videre) i sin klimarapport:
«Fraværet av oppvarming er en uhyre sterk indikasjon på manglende direkte årsaks-sammenheng mellom økning av CO2 og temperaturstigning». (side 5)
Stein Bergsmark
Fraværet av oppvarming bekreftes av uavhengig forskning fra professor Ross McKitrick, en av de to analytikerne som tidligere avdekket som et bedrageri Hockeykøllegrafen FNs klimapanel brukte i sin tredje hovedrapport i 2001 som hovedargument for å selge sitt alarmistiske klimabudskap. Fra hans sammendrag i 2014 siterer vi: «…there is now a trendless interval of 19 years duration at the end of the HadCRUT4 surface temperature series, and of 16 – 26 years in the lower troposphere.»
Man må derfor stille en rekke spørsmål:
Er det forsvarlig av Stortinget å vedta en klimalov nå forutsetningen for klimatiltakene (den globale oppvarming) har falt bort?
Er det forsvarlig å gå videre med en klimalov uten først å nedsette en parlamentarisk granskningskommisjon for å få alle relevante fakta på bordet, når Stortinget åpenbart er blitt utilstrekkelig informert om de faktiske forhold, og/eller er blitt direkte villedet av klimaforvaltningen?
Konklusjonen og ytterlige detaljer er i PDF-notatet det er lenket til innledningsvis.
Godt svar til miljøministeren. Det er virkelig oppsiktsvekkende at Regjeringen nå vil lovregulere solens aktivitet med folket levemåte. Dette er tilbake til overtro og meningsløshet.
Det offisielle spillet er som følger:
Man later som om det er forurensning man regulerer, etter å ha ignorert fotosyntesen og unnlatt å spesifisere hvordan CO2 forurenser. Avgiftene på CO2 fungerer som avlat for å gi oss god samvittighet, og fyller statskassen som alltid har mer eller mindre umettelige behov.
Deretter sørger man for at FNs klimapanel får et mandat som kun omhandler menneskeskapte klimaendringer, dermed kan aktørene i klimaindustrien stille og rolig snakke vekk og bortbeskrive sola til en ubetydelighet (pr dato er den bare en 7% klimadriver).
Det lille som ikke er alarmistisk i klimapanelets rapporter utelates i sammendraget skrevet av og for politikerne, og dermed kan våre politikere late som om det ikke er sola som er forpliktet i den uforpliktende Parisavtalen.
Det er helt utrolig at Klimarealistene fremdeles ikke har skjønt at fordelingen av CO2 i forholdet 1 : 50 mellom atmosfæren og havet er på massebasis, ikke konsentrasjonsbasis. Det er helt riktig at det er oppløst ca. 50 ganger mer CO2 i havet enn det befinner seg i atmosfæren. Men et CO2 – utslipp – naturlig eller menneskeskapt – fordeler seg mellom hav og atmosfære etter konsentrasjonsforhold – ikke masseforhold, slik alle likevekter gjør. Det er derfor direkte feil å påstå at et utslipp fordeler seg med 50 deler (98 %) til havet og bare 1 del (2 %) til atmosfæren. William Henry ville ha snudd seg i sin grav dersom han hadde opplevd hvordan hans lov (Henrys lov) er blitt mistolket av Klimarealistene i årevis. Og forsøk på å forklare denne feiltolkingen har alltid falt på steingrunn. Men jeg skal gjøre et forsøk til:
Tenk deg at du har to kar. Det ene inneholder 1 liter etanol, det andre inneholder 25 liter vann. I etanolen er det oppløst 1 g av et stoff, i vannet er det oppløst 50 g av det samme stoffet. Det er 50 ganger mer oppløst stoff i vannet, men konsentrasjonen av stoffet er 1g/L i etanolen, mens det er 2 g/L i vannet, altså i forholdet 1 : 2.Og det er dette forholdet som forteller oss hvordan et utslipp av stoffet vil fordele seg på de to karene. Det burde være opplagt å innse at også volumene av hav og atmosfære spiller en vesentlig rolle.
Tallene som presenteres i Klimarealistenes høringssvar bygger på denne feiltolkingen av Henrys lov, og er derfor fullstendig feilaktige. Enda verre er det at Klimarealistenes vitenskapelige råd ikke ser ut til å ha forstått hva kjemiske likevekter går ut på.
Jeg har som redaktør bedt Klimarealistenes Vitenskapelige Råd om å svare på Bjørn Steens kommentar, da ingen andre har funnet vesentlige feil i vårt høringssvar. Tilbake fra rådet har jeg fått følgende tekst som ordrett presenteres under (legg spesielt merke til referansene til lærebøker som er i almenn bruk på universitetsnivå):
Henrys lov og fordeling av CO2 mellom atmosfæren og havet
Den engelske kjemikeren William Henry gjorde på begynnelsen av 1800-tallet eksperimenter med løseligheten av gass i væsker. Han fant at ved likevekt mellom gassen og væsken, var partialtrykket av gassen i gassfase proporsjonal med gasstrykket av gassen oppløst i væsken. Proporsjonalitetskonstanten kalles Henrys lov-konstant, KH.
For CO2 i atmosfæren vil naturen søke å oppnå en likevekt med oppløst CO2 i havet:
CO2 (g) <=> CO2 (aq)
hvor (g) står for gass, og (aq) står for «aqueous» (vandig).
CO2 (aq) vil reagere med vannet, og produsere en svak syre, karbonsyre:
CO2 (aq) + H2O <=> H2CO3 (aq)
Karbonsyren vil nå protolysere til [HCO3]- og [CO3]–, og vil videre etablere en likevekt med kalsium (aq) og kalsiumkarbonat (s; solid), men det er vanlig i første omgang å betrakte karbonsyren H2CO3 (aq).
For flere detaljer, se f.eks. kapittel 6-3-1-2 av Segalstad («Some Thoughts on Ocean Chemistry») i «Climate Change Reconsidered II – Biological Impacts», NIPCC (2014), side 817-823:
http://www.co2web.info/Segalstad_Chapter-6-3-1-2_Ocean-Chemistry_NIPCC_CCR-II-B_2014.pdf
Henrys lov kan uttrykkes på mange forskjellige måter, slik Wikipedia-artikkelen viser:
https://en.wikipedia.org/wiki/Henry%27s_law
Læreboken til Stumm & Morgan (1970), «Aquatic Chemistry – An Introduction Emphasizing Chemical Equilibria in Natural Waters» (Wiley; 583 pp.) lister også opp flere forskjellige måter.
Målinger viser at havvann ved havoverflaten inneholder 20 gram CO2 pr. kvadratcentimeter, mens atmosfæren over havoverflaten inneholder 0,4 gram CO2 pr. kvadratcentimeter. Dette gir et forholdstall for fordelingen av CO2 mellom atmosfære og hav på 1 : 50. Dette forholdstall stemmer ganske godt med eksperimenter for fordeling av CO2 mellom atmosfære og hav, og den verdi man får for Henrys lov-konstant for gjennomsnittlige temperaturer (arealfordeling tatt i betraktning) og saltholdighet i havet. Dermed kan man empirisk, som en god antagelse, si at det er Henrys lov som styrer fordelingen av CO2 mellom atmosfære og hav.
For å sitere læreboken «Principles of Geochemistry» (3rd Edition; 1966; Wiley; 329 pp.) av Brian Mason:
«Oceanic and atmospheric carbon dioxide are interdependent, the former being a function of the partial pressure of CO2 in the atmosphere. Thus to double the partial pressure of carbon dioxide in the atmosphere would require the addition of much more than is now present therein, because most of that added would be absorbed by the ocean; similarly, to decrease the carbon dioxide in the atmosphere by one half would require the removal of many times the present content. It is apparent that the oceans, by controlling the amount of atmospheric CO2, play a vital part in maintaining stable conditions suitable for organic life on the earth.»
For de som ønsker å lese den detaljerte termodynamikk omkring vandig løselighet av CO2, og se resultatene for etablering av Henrys lov-konstant fra 506 eksperimenter for vandig løselighet av CO2 ved forskjellige temperaturer og saltholdigheter, sammenlignet med 101 slike eksperimenter fra litteraturen, kan ha nytte av å lese doktor-avhandlingen til Drummond (1981): «Boiling and Mixing of Hydrothermal Fluids: Chemical Effects on Mineral Precipitation» (Pennsylvania State University; 381 pp.).
Hvordan blir dette sitatet: «I tillegg er Revelle-faktoren viktig for havets pH. Den sier at ved en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren, vil oppløst CO2 i havet kun øke med 10 prosent» å forstå i denne sammenhengen?
Overflatekonsentrasjon er ikke representativ for generell konsentrasjon av CO2 i havet. Dette fordi CO2-løslighet, og forsåvidt tetthet på vann, styres av trykk og temperatur. I tillegg produserer dyr/organismer i øvre vannlag CO2 noe som gir en konsentrasjonsøkning inntil en viss dybde. Når temperaturen synker med dybden, øker løslighet av CO2, samtidig som tettheten også øker pga mer løst CO2.
Beklager å måtte skuffe deg, men du kan lese om Revelle-faktoren i kapittelet av Segalstad, spesielt i under-kapittel 7, i: «Carbon cycle modelling and the residence time of natural and anthropogenic atmospheric CO2: on the construction of the «Greenhouse Effect Global Warming» dogma. I Bate, R. (Ed.): Global warming: the continuing debate. ESEF, Cambridge, U.K. (ISBN 0952773422), pp. 184-219.
http://www.co2web.info/ESEF3VO2.pdf
Jeg begriper ikke i hvilken forstand av ordet «skuffe» er relevant her!
Jeg ser at Segalstad nevner «Revelle factor» på side 9 og 10, og betegner den «ideologically constructed«.
— Og jeg som trodde at sitatet mitt – forøvrig hentet fra Klimarealistens Vitenskapelig Råd, Morten Jødal – var elementær kjemi:
Mesteparten av CO2 i havet er i form av bikarbonationer – ikke fri gass – med en likevekt som dermed er pH-avhengig. Om man løser CO2 fra en økning i atmosfæren, senkes pH og likevekten endrer seg.
Dette har som konsekvens at selv om fordelingen atmosfære:hav i utgangspunket er 1:50, vil man for en endring måtte bruke Revelle-faktoren, og forholdet blir atskillig mindre (fram til pH etter lang tid er normalisert).
Du har et rekordhøyt antall mer eller mindre usaklig kommentarer på nettsiden her, hvor ditt sentrale budskap later til å være at du selv vet best, mens alle andre akademikere du er uenig med, de tar feil.
Og dette tilbringer du dagene med, lykke til videre.
Dere må virkelig unnskylde, men jeg er ikke i stand til å forstå følgende vesentlige setning:
«Målinger viser at havvann ved havoverflaten inneholder 20 gram CO2 pr. kvadratcentimeter, mens atmosfæren over havoverflaten inneholder 0,4 gram CO2 pr. kvadratcentimeter.»
Jeg har aldri hørt om noen konsentrasjon gitt i gram/kvadratcentimeter enten det gjelder luft eller vann. Kan det vitenskapelige råd forklare en stakkars kjemiker dette?
Jeg gjør oppmerksom på at du har satt spørsmålstegn ved teksten i en lærebok i kjemi. Og da kunne jeg spurt hva slags kjemiker du er, men jeg skal la være.
Kan du ikke kontakte forfatteren av læreboka og ta den debatten med ham?
Jeg synes det er utrolig at dere ikke forstår at konsentrasjonsenheten gram per kvadratcentimeter er fullstendig absurd. En konsentrasjon er en mengde (masse, stoffmengde etc.) dividert på et volum, ikke et areal. Dersom du ser på Henrys lov, ser dere forhåpentlig at konsentrasjonen på den ene siden har benevningen mol per liter. Hvordan du omgjør kvadratcentimeter til liter vil jeg gjerne se.
Jeg kan ikke kommentere tallene 20 g og 0,4 gram per kvadratcentimeter uten å få en forståelig enhet. At denne enheten står i en lærebok i kjemi, er meg en gåte.
Siden du tydeligvis har lyst til å vite hva slags kjemiker jeg er, skal jeg ikke skuffe deg. Jeg har undervist i kjemi på videregående skole og høyskole i over 40 år og skrevet lærebøker for begge skoleslagene. Men jeg har aldri nevnt konsentrasjonsbenevningen gram per kvadratcentimeter, for da hadde konsulenten satt foten ned.
Kan du ikke bare slå deg til ro med at det er en skrivefeil?
Joda, det er helt OK at man gjør en skrivefeil, og det burde ikke være noen skam å innrømme det. Men jeg vil gjerne kommentere de tallene som oppgis (0,4 og 20), og da må jeg vite den riktige benevningen. Er det kubikkcentimeter, kubikkdesimeter (liter), kg eller noe annet de mener?
For ordens skyld , her er listen over regimets autoriserte høringsinstanser som mener de riktige tingene.
Her finner vi aktivistorganisasjonene Greenpeace og WWF. Sier man de riktige tingene så gir det politisk innpass. Som vi har sett har WWF også klart å lukte seg frem til norske bistandsmidler.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/forslag-til-klimalov—horing/id2512623/
Klimarealistene sier ikke det maktapparatet vil høre – og litt utøvelse av demokratiets fleksibilitet kan jo fjerne kritiske røster , så politiske broilere uforstyrret fortsatt kan fore sine kjepphester med nye milliardbeløp
.
Det er veldig viktig at det ikke kommer generende ulyder inn i applausen for en ny klimalov.
Ulyder kan fort føre til at folk stiller spørsmålstegn ved denne formen for bruk av andres penger. Som nå skal forsøkes lirket inn i mer lovfestet form, av stort sett de samme figurene som har tuklet med landets vannkraft. Og raserte mer enn 1000 arbeidsplasser i Østfold nylig.
Betryggende forvaltning av andres verdier og ressurser , De ?
Når en regner masse antas det at ca. halvparten av den menneskeskapte CO2 opptas av hydrosfæren (ref. Store Norske Leksikon), og ikke 50 ganger så meget som siv. ing., dr. Knut I. Bakke benytter i regnestykker i sitt høringssvar til «klimalov» ovenfor.
Hans regnestykker blir da tilsvarende feil. Her er det skjedd en sammenblanding av masse og konsentrasjon.
Har du en lenke som viser helheten i teksten du mener å ha funnet i SNL?
Jeg har limt inn avsnittet som omhandler masse CO2 som antas opptas av hydrosfæren. Overskriften er: Karbondioksid, og avsnittet står nederst i artikkelen.
Adressen er:
https://snl.no/karbondioksid
Dersom intet av det CO2 som menneskene ved sin aktivitet tilfører atmosfæren, går tapt, vil luftens innhold av CO2 bli fordoblet i løpet av ca. 300 år. Dette vil, etter beregninger isolert sett, føre til at luftens middeltemperatur øker med ca. 4 °C. Ut fra dagens forbruk, vil alt jordisk fossilt brennstoff være oppbrukt om ca. 1000 år, og luftens innhold av CO2 vil være blitt 18-dobbelt (ca. 40 000 milliarder tonn). Dersom man antar at halvparten av økningen vil gå over i hydrosfæren, vil det likevel føre til en gjennomsnittlig temperaturstigning på ca. 10 °C
Hva mener du med uttrykket «går tapt»?
Det spørsmålet bør du stille til forfatteren av artikkelen: Bjørn Pedersen, fagansvarlig, universitetet i Oslo
Først. om den påståte feilen fra Bakke: blar man litt opp over, så står det vitterlig: «Hydrosfæren, dvs. alt flytende og fast vann på jordoverflaten, inneholder ca. 50 ganger så mye CO2»
Av sammenhengen fremgår det klart at det sammenlignes med atmosfærisk CO2 som da blir 1 del. Altså 50-1 som var det Bakke skrev.
Deretter siterer du denne setningen som i beste fall villedende: «Dette vil, etter beregninger isolert sett, føre til at luftens middeltemperatur øker med ca. 4 °C.»
FNs klimapanel har tallrike beregninger i sine rapporter om effekten av doblet atmosfærisk CO2. Siste hovedrapport hevder det vil bli 1,5 graders økning basert på det de definerer som observasjoner, og hele 4,5 grader basert på deres klimamodeller.
Professor Richard Lindzen (M.I.T) som er anerkjent som en av verdens ledende meteorologer, opererer med en teoretisk beregning på 1,1 grader C, og tilbakekoblinger som reduserer dette betraktelig. Denne siste verdien later til å være den minst omstridte (før man ser på tilbakekoblinger).
Mindre deler av SNL-oppslaget er sterkt preget av politisk korrekthet. En professor i kjemi vet utmerket godt at det i dag ikke eksisterer observasjoner som bekrefter at økt atmosfærisk CO2 gir målbart høyere temperatur.
Nå gjør Aaslid den samme feilen som Knut Bakke: Blander sammen begrepene masse og konsentrasjon. Som jeg allerede har skrevet, er det riktig at det er oppløst 50 ganger så mye CO2 i hydrosfæren som det fins i atmosfæren. Men her er det igjen snakk om nye utslipp av CO2, som altså ikke fordeler seg mellom hydrosfæren og atmosfæren i forholdstallet 50 : 1. Fordelingen av CO2 foregår ved konsentrasjonsforhold, ikke masseforhold – helt i følge Henrys lov. Knut Håvard Bekkevold har helt rett i det han skriver.
For øvrig venter jeg spent på et svar på spørsmålet jeg stilte om konsentrasjonsenheten gram per kvadratcentimeter. Det burde ikke være så altfor vanskelig for en forsamling der professortitlene og doktorgradene står i kø.
Jeg har uttalt meg om forholdet 50-1 og setter pris på din bekreftelse på at dette ikke er omstridt. Debatten om masse kontra konsentrasjon og øvrige detaljer får du ta med fagkunnskapen slik at vi alle er sikre på at alt blir helt korrekt formulert uten misforståelser.
Spørsmålet du stilte «om konsentrasjonsenheten gram per kvadratcentimeter.» gjelder et sitat fra en lærebok på universitetsnivå. Her anbefaler jeg deg å finne boka og lese deg opp de ulike måtene man kan forstå Henrys lov på, som Segalstad skrev:
«Læreboken til Stumm & Morgan (1970), «Aquatic Chemistry – An Introduction Emphasizing Chemical Equilibria in Natural Waters» (Wiley; 583 pp.) lister også opp flere forskjellige måter.»
Deretter kan du vel selv omregne «konsentrasjonsenheten gram per kvadratcentimeter» til noe som tillater deg å forstå Henrys Lov noe bedre?
At dere ikke forstår at konsentrasjonsenheten gram per kvadratcentimeter er fullstendig meningsløs, er helt utrolig. En konsentrasjon er en størrelse (masse, stoffmengde etc.) dividert på et volum, ikke et areal. Hva mener du f.eks. med en kvadratcentimeter luft?
Når det gjelder Henrys lov, tror jeg at jeg har forstått den svært så bra. Jeg skal titt senere komme tilbake til Segalstads forståelse av denne loven. men kikker du på benevningen til den ene siden i Henrys lov (konsentrasjonen av gassen løst i vann), vil du se at den er gitt i mol per L. Og da vil jeg svært gjerne se omregningen fra kvadratcentimeter til liter.
Som en oppklaring av den diskuterte sammenblanding i denne og andre kommentarer og noen øvrige ommenterte forhold, overbringer jeg følgende opplysninger fra KVR:
Det som står i Brian Mason’s lærebok «Principles of Geochemistry, 3rd Edition» på side 219 er:
«Sea water contains 20 g CO2 per cm2 [kvadratcentimeter] of the earth’s surface, as against 0.4 g CO2 per cm2 [kvadratcentimeter] in the atmosphere.»
Dette skal ikke tolkes som konsentrasjon (med trykkfeil), men at en søyle av hav-vann med areal 1 kvadratcentimeter inneholder 20 gram CO2, sammenlignet med en søyle av atmosfære med areal 1 kvadratcentimeter inneholder 0,4 g CO2.
Dette kan vi regne på, ut fra havets totale areal, og se om stemmer … hvis vi vil.
Men det vi skrev på nettsiden, er et sitat fra Brian Mason, med vårt tillegg at de tallene tilsvarer et forhold på 1 : 50 for CO2 i atmosfære : hav, som stemmer ganske godt med beregningene av totalt innhold av CO2 i atmosfæren og havet, som kan variere noe blant forfattere, mellom 1 : 50 og 1 : 60.
Når det gjelder A. M. Raaen, skriver han at pH vil forandres når mer CO2 løses i vann. Det er riktig for et reagensglass med bare rent, destillert vann. Men ikke i havet, som har relativt stort innhold av oppløste ioner, og som står i kontakt med mineraler, bl.a. kalkstein (fast kalsiumkarbonat). Havet er akkurat mettet med hensyn til kalsiumkarbonat, slik at en tilsetting av mer CO2 vil få fast kalsiumkarbonat til å felles, uten merkbar forandring av pH. Dessuten er det mange pH-buffere i havet, som vil bufre pH, noe IPCC og deres tilhengere glemmer.
I læreboken til Stumm & Morgan (1970), «Aquatic Chemistry – An Introduction Emphasizing Chemical Equilibria in Natural Waters» (Wiley; 583 pp.) står det, at det i havet er så mange effektive pH-buffere, at havet må sies å ha en uendelig bufferkapasitet!
Dette er bl.a. beskrevet her i f.eks. kapittel 6-3-1-2 av Segalstad («Some Thoughts on Ocean Chemistry») i «Climate Change Reconsidered II – Biological Impacts», NIPCC (2014), side 817-823:
http://www.co2web.info/Segalstad_Chapter-6-3-1-2_Ocean-Chemistry_NIPCC_CCR-II-B_2014.pdf
Når det gjelder «Revelle-faktoren», fungerer denne IKKE som en buffer for atmosfærisk CO2. (En buffer er definert som en reaksjon som kan holde en intensiv termodynamisk variabel konstant, f.eks. i dette tilfellet konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren, slik at CO2 ikke vil løse seg i havet). Dette er en ideologisk konstruert buffer i strid med termodynamikk, laget for å få det til å se ut som om naturen skal følge en ideologi. Vi ser det også anvendt på levetiden av CO2 i atmosfæren, hvor Susan Solomon, tidligere leder av IPCC’s vitenskapelige avdeling, skriver i PNAS (Proceedings of the National Academy of Sciences i USA) at menneskeskapt CO2 har en tilnærmet uendelig levetid i atmosfæren. Denne spesielle CO2, laget av mennesker, vil altså ALDRI løses i vann! (Da er det pussig at den menneskeskapte CO2, som aldri løses i vann, iht. IPCC samtidig vil forsure hele havet, og løse opp all kalk i havet – dette er derfor selvmotsigelig og ikke i samsvar med de faktiske forhold).
Da vil forsøket, som de fleste av oss har gjort på skolen, nemlig å blåse utåndingsluft ned i et reagensglass med oppløst kalsiumhydroksid, ikke fungere, hvis vår menneskeskapte CO2 ikke vil la seg løse opp i vannet, og dermed felles som kalsiumkarbonat. Imidlertid skjer akkurat dette i løpet av sekunder. Og atomfysikerne finner at CO2 som er dominert av isotopen 12-C (som er typisk for menneskeskapt og biologisk CO2) vil reagere raskere, og ha kortere oppholdstid i atmosfæren, enn den uorganiske CO2, rikere i isotopen 13-C, som man finner har en oppholdstid i atmosfæren på ca. 5 år.
Hvis noen aldri har gjort et slikt eksperiment med oppløsning av CO2 i vann og derpå felling av fast kalsiumkarbonat, kan de se på dette eksperimentet på YouTube her:
http://www.youtube.com/watch?v=sjxUwDTkd4g
Der ser vi et lys som brenner, CO2 løses i salt-vannet med oppløst kalsiumhydroksid, og felles i løpet av sekunder som fast kalsiumkarbonat. Slik effektiv fjerning av ekstra CO2 fra atmosfæren foregår raskt i naturen, ikke bare i et eksperiment på kjøkkenbenken!
Bare de øverste 200 meter av havet har nok oppløst kalsium til å felle ALL CO2 fra brenning av ALLE tilgjengelige fossile brensler, og felle alt sammen som fast kalsiumkarbonat i havet. Dermed er ikke menneskeskapt CO2 noe problem!
Jfr. publikasjonen til Jaworowski, Segalstad & Hisdal (1992): «Atmospheric CO2 and global warming: a critical review – 2nd revised edition», Norsk Polarinstitutt Meddelelser [Letters], Vol. 119, 76 pp.
http://www.co2web.info/np-m-119.pdf
Det vi ser i dag, er at den «grønne» ideologien nå har bredt seg inn i politikken, slik at man MÅ ha tungen rett i munnen, og skille ideologi / politikk fra fakta (observasjoner, målinger og naturlover).
Takk for en god forklaring på en merkelig måte å skrive et slags uttrykk for et partialtrykk. Men jeg vil først ta for meg CO2-eksperimentet Segalstad henviser til. Her skal han bevise at CO2 er svært lett løselig i havvannet, slik at det omtrent suges fra lufta ned i havet. Vi er vel enige om at dersom vi skal gjøre et forsøk som skal beskrive noe som skjer i naturen, skal de ytre betingelsene være så like som mulig. Segalstad bruker Ca(OH)2 som kalsiumkilde, noe som vil gi en pH-verdi på ca. 12,4 i vannet dersom det er mettet. Og det skal ikke mye til – bare ca. 0,8 g per liter vann. Siden CO2 har sure egenskaper når det løses i vann, vil det løses langt bedre i en basisk løsning som mettet kalkvann enn i sjøvann med pH 8,1. Vi kan ikke akkurat si at de ytre betingelsene er like når vannet vi bruker har en [OH-] som er 20000 ganger høyere enn sjøvannet. Dessuten er det svært mye høyere konsentrasjon av CO2 inne i glasset over stearinlyset enn det er i lufta, noe som også gjør at løseligheten øker sterkt ifølge Henrys lov.
Andre kommentarer får komme senere når jeg får tid.
Her er et empirisk og termodynamisk svar på felling av faste karbonater i havet, når luftens innhold av CO2 øker:
Professor Budyko og hans medarbeidere har skrevet boken «History of the Earth’s atmosphere» (Springer-Verlag, 139 pp., 1987), hvor de viser at i Jordens perioder med omfattende vulkanisme, fikk vi de høyeste innhold av CO2 i atmosfæren. Samtidig finner de at det samtidig foregår de mest omfattende utfellinger av faste karbonater i havet til mektige kalksteiner og dolomitter. Det finnes altså en empirisk sammenheng mellom økende CO2-innhold i atmosfæren, og samtidig økende grad av karbonat-utfelling i havet.
I det tidligere refererte kapittel 6-3-1-2 av Segalstad [«Some Thoughts on Ocean Chemistry» i «Climate Change Reconsidered II – Biological Impacts», NIPCC (2014), side 817-823; som f.eks. kan lastes ned fra
http://www.co2web.info/Segalstad_Chapter-6-3-1-2_Ocean-Chemistry_NIPCC_CCR-II-B_2014.pdf%5D
finnes komplette kjemiske reaksjonsligninger for dette, sammen med termodynamisk modellering av reaksjonen for utfelling av kalsiumkarbonat i havvann ved forskjellige temperaturer og pH-forhold. Fast kalsiumkarbonat vil ved f.eks. 25 grader C felles i havvann ved alle pH-betingelser over pH på ca. 6; jfr. havets pH på ca. 8 (ved 0 grader C ved alle pH-betingelser over pH på ca. 6,5).
Dermed er det omtalte eksperimentet relevant som et bilde for forståelsen av karbonat-utfelling i havet ved økende innhold av CO2 i atmosfæren. Eksperimentet kan gjøres med en bit av kalsiumkarbonat i vannet, for å bufre pH i det simulerte havvannet, for å få en pH nær havets pH, med akkurat det samme utfellings-resultat.
Som redaktør gjør jeg oppmerksom på at debatten her om Henrys Lov nå er avsluttet da debattantene hverken leser våre referanser eller viser forståelse for den store faglige sammenhengen. Videre terping på irrelevante detaljer slettes som trolling, eventuelle faglige innspill kan sendes til epostadressen vår.
Jeg vil likevel gjerne få skrive at jeg har lest kommentarene deres godt uansett hva dere mener om det. Jeg er helt enig i det dere skriver om kjemien som skjer i havet og reaksjonslikningene. er helt i orden. At vi er uenige om hva Henrys lov sier oss får vi bare godta.
Men jeg synes jeg har lov til å stille dere to spørsmål som er helt sentrale når det gjelder konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren:
Dere mener at 98 % av et utslipp av CO2 løses i havvannet og at bare 2 % forblir i atmosfæren. Samtidig skriver Jan Erik Solheim følgende i et innlegg fra oktober i år:
«Økningen i CO2 som er observert siden 1959 (KN 39) er mest sannsynlig et resultat av et varmere hav siden 1850, siden CO2 alltid endrer seg etter en temperaturendring i havoverflaten.»
1) Hvordan kan det være mullig at havet netto skal kunne avgi CO2 til atmosfæren samtidig som 98 % av utslippene – menneskeskapte eller naturlige – skal tas opp av havet?
2) Et spørsmål som er stilt mange ganger, men aldri besvart: Hvis bare 2 % av utslippene – menneskeskapte eller naturlige – forblir i atmosfæren – hvor kommer da økingen i atmosfærens CO2-innhold fra?
Så får vi heller være enige om å være uenige om Henrys lov.
Det er lett å fortape seg i detaljer, og «glemme» at f. eks. naturlover kun fungerer under gitte forutsetninger. I regnestykket for hvor meget menneskeskapt CO2 hydrosfæren kan ta opp er det mange parametere.
Det finnes fortsatt ikke en nøyaktig modell for dette, men en kan si at mengden er nærmere halvparten enn en femtiende del.
Den kan nok på sikt ta vare på alt vi produserer, men det vil igjen ta noen 100.000 år.
Klimaet er et såkalt kaotisk system, hvor små endringer kan utløse store konsekvenser. Derfor er «føre var» et godt prinsipp her!
(Moderator, vi takker nei til denne kommentaren og en videre debatt om dette, da forholdet ikke er vitenskapelig omstridt og du ikke evner å skille saklig mellom vær og klima)
Debatten her inviterer til å sitere flg. garasje-dypsindighet fra en gammel motorinteressert kjenning av meg, der han stod og beskuet en tredjemanns omdreiningsvillige japanske bil: «Det er ikke kubikken som teller i den overkvadratiske motor’n der, det er kompresjonen!».
Utlagt til klima: Der snakker vi kubikk, blandingsforhold og trykk. 🙂
Redaktør Stavrum i Nettavisen trenger en oppmuntring slik jeg har gitt i avisen som svar på hans klovnestempel på Carl i Hagen i dag, 14/12.
Før redaktøren gjør seg til hovedklovn i klimarelaterte meningsfora, hvorav eget organ i særklasse som bedrevitende, er det interessant å finne frem helt andre fakta fra eksperter som ikke er betalt av regjeringer og folk med økonomiske interesser av å leke undergangsprofeter. Det har seg nemlig slik at flere vitenskapelige data for klimaets naturlige variasjoner har sitt grunnlag i helt andre «Krefter» enn de som er oppfunnet av matnyttige synsere. Blant annet tar «Klimarealistene» saken så alvorlig at de uttaler seg kun på vitenskapelig grunnlag og i henhold til målbare data om forhold som styrer klima og temperatur. De henter sin kunnskap fra kilder spredt over hele verden og ikke ensidig fra svindelorganisasjonen FN. Nedenfor er tatt med «Høringssvar» fra klimarealistene, som en forrett til lesning for redaktører og andre tvilere på universets tilstedeværelse og dets krefter. For øvrig er det en lykke for verden at Trump er såpass jordnær at svindelen med klimameldinger fra amatørsynsere blir tatt for nettopp det: Svindel! Husk å ta på solbriller ved utegang i fri dressur, det er en mektig solkule det dreier seg om!. Det vises til Klimarealistenes høringssvar»
Det har ikke blitt til, at jeg har kikket på dette med høring til klimalov før nå.
Klimarealistene er etter hva jeg forstår bare opptatt av det vitenskapelig grunnlaget i påstanden om menneskeskapt overstyring av de naturlige klimaendringene – eller rettere sagt mangel på vitenskapelig grunnlag.
Men er det ingen som er opptatt av de samfunnsmessige konsekvensene av kilimahysteriet?
De samfunnsmessige konsekvensene av de såkalte klimatiltakene og klimakuttene de nå vil ha lovfestet.
Det er makt over individ og samfunn – styring over individ fra fødsel til grav – disse ekstremistene vil ha.
Klima er bare et påskudd til å få denne makten.
Konsekvenser for klima de såkalte klimagrepene vesle Norge gjør, kan en bare glemme.
Spørsmålet er hvilke konsekvenser grepene får for individ for samfunn.
Jeg kan ikke forstå noe annet det er et kvelende grep – en struping av samfunnet – styrer oss mot stupet.
Er det noen som har levert inn høringsuttalelse, hvor hovedsaken har vært hvilke destruktive følger en klimalov kan gi?
Konsekvensene er vel blitt diskutert. Imidlertid må den faglig uenigheten frem først. Hvis vi gikk mot den katastrofen Klimapanelet og poltikerne hevder ville kraftige tiltak vært påkrevet. I mine øyne er derfor realisme og vitenskaplig tilnærming det viktigste nå så vi får en edruelig debatt. Nå er det jo slik at naturen ikke hører på Klimapanelet så fasiten vil komme. Spørsmålet er hvor mye politikerne klarer å rote til før den tid.
Det er de samfunnsmessige konsekvensen folk flest bryr seg om. Det som de skjønner vil få konsekvenser for deres hverdag, f eks praktiske konsekvenser av en klimalov.
Dessuten tror jeg en ikke kommer utenom å sette et kritisk søkelys på det ideologiske fundamentet til klima-alarmistene – hvilket er klassisk naturvern; https://en.wikipedia.org/wiki/Conservation_movement
Klassisk naturvern er fundamentert på gamle dogmer og myter om natur skåret etter en bibelsk lest. Ikke kreasjonistisk slik vi kjenner fra USA, men like fullt preget av bibelsk tankegods. De misbruker naturvitenskapen like glatt som kreasjonistene. Bibelsk tankesett og verdisyn er preget inn i benmargen i vestlig kultur – historie og filosofi – mer enn det sekulære Vesten er villig til å innrømme. Mulig det er derfor de ofte holder fram Østen filosofi, jfr økofilosofen Arne Næss. Men hva ville vel Vesten humanisme vært uten kristendommen? Klassisk naturvern er en misantropisk og sterkt moralistisk ideologi som velger naturen foran mennesket. Ideologien betrakter urørt natur som det rette, rene og gode (Eden/Paradis) og mennesket og alt dets vesen er feil, urent og ikke av det gode (syndig). Spesielt etter den industrielle revolusjon (syndefallet).Og retorikken om dommedag i beste Hallesby-stil er åpenbar. Det spilles sterkt på følelser. Følelser for alt som lever i naturen er det viktig for å bygge opp engasjement for. Her er naturtainments-industrien viktig. Ikke minst alle film og naturprogrammene i TV og naturopplevelse i reiseliv og fritid. Selvsagt er det også litteraturen tilbake til Kipling, Jack London og Mikkel Fønhus som har vært med å bygge opp romantiske følelser for natur som klassisk naturvern har profitert på. Innen biologien har vernebiologi fått økende plass ved universitetene https://en.wikipedia.org/wiki/Conservation_biology . Det er denne forskningen som KMD bruker som faglig bakgrunn for sin naturforvaltning.
Klimadoktrinen har sprunget ut den klassiske naturvernpolitiske leir og blir brukt som alle argumenters mor i argumentasjon for naturvern. Spesielt for å komme den forhatte kull, olje og gassindustrien til livs. Det har derimot klusset seg til med det såkalte granne skifte, fordi realisering av denne politikken betyr naturinngrep i norsk natur uten sidestykke. Klassiske naturvernere vil ikke legger flere fosser i rør, kle naturen med vindmølleskoger, bygger flere monstemaster og hugge skogen. Milliarder av norske statlige kroner til regnskog framstilles som klimatiltak. I realiteten er milliardene til å kjøpe myndighetene land med regnskog. Kjøpe myndighetene til å verne regnskogen. Den humanistiske etikken og moralen i milliardprosjektene i den fattige verden snus helt på hodet av den grønne propagandaen, f eks TV-aksjonen for Regnskogsfondet. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/eg-kjøpte-ein-regnskog-1.673914
De grønne NGOene har derimot med det grønne skiftet fått delikate indre motsetninger som mediene hjelper dem med å skjule. Da tenker jeg på de rene klima-NGOene som f eks Zero som ikke er opptatt av naturvern kontra naturvern NGOer som f eks Naturvernforbundet. Pussig nok har Ole Mathismoen vært inne på problemene med det grønne skiftet: http://www.aftenposten.no/norge/Klimakamp-som-dreper-natur-15636b.html
Og slik kunne en holde på – og jeg har ikke vært innom samrøret mellom statsapparatet og de grønne NGOene og den grønne bevegelsens ytterpunkter – New Age/alternativbevegelsen.
Håper på, at kanskje Karl I Hagen kan få fram litt av alt det kompromitterende som holdes skult i skapet til den grønne politiske bevegelsen – ikke bare sin klima-pseudovitenskapen.
At mennesker har en hang til dommedagsprofetier er jeg enig i. Vi er født som syndere og må betale ved oppgjørets time. Poenget mitt er at dette er ikke lett å kjempe mot, så lenge en stor del av befolkningen har dette tankesettet. Det vi kan gjøre er å avsløre at dommedagsprofetiene ikke har rot i observasjoner og vitenskapelig metode. Det er vanskelig fordi dystre fremtidsutsikter ansees som mer seriøse enn alternativet. I tillegg ønsker vi at det er mulig å styre unna dommedag ved å endre adferd. Igjen et religiøs tankesett. Synderen må omvende seg. Hvis klimaet endrer seg uten at vi kan gjøre noe som helst med det, opplever mange maktesløshet. Det er ubehagelig og man foretrekker botsgang. Når Brundtland sier det er umoralsk å ikke tro på Klimapanelet gjør hun dette til noe annet enn en faglig diskusjon. Hun parkerer den vitenskapelige debatten og gjør dette til et livssynsspørsmål. Er klimapolitikerne vår tids Hallesby?