Klimanytt nr. 307. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Ole Henrik Ellestad.
I tropene inneholder atmosfæren opp til 7 % vanndamp som er en meget sterk og klodens dominerende drivhusgass, men bare 0.04 % er CO2 som er en svak drivhusgass. Likevel hevder CICERO i Aftenposten at det er CO2 som styrer klima. En uholdbar påstand ut ifra fysikkens lover, forhold på vår vannrike klode og dens historikk, men også i forhold til vanlig folkevett.
Vanndamp er den dominerende drivhusgass
‘CO2 er en svak drivhusgass, mens vanndamp er en meget sterk drivhusgass’ sto det i lærebøker i 1960-årene. Da hadde de fysiske lover for stråling og holdbare laboratoriemålinger vært kjent i 100 år (KN 282). Selv om noen adresserte økt CO2s påvirkning ble effekten ansett som liten. En viktig klimakonferanse ved Princeton i 1955 for verdens fremste meteorologer hadde bare ett innlegg om CO2 (KN 194). Vanndamp absorberer det meste av strålingen unntatt i et begrenset ‘vindu’ i det infrarøde spektralområde, og svekker derved de andre gassenes bidrag noe. Regionale satellittmålinger rundt 1970 og tilhørende beregninger bekreftet CO2s begrensede betydning (KN 297, 300).

For et visuelt inntrykk. I figuren viser det andre grå feltet ovenfra vanndampens absorpsjon, og feltet under viser et langt mindre og overlappende bidrag fra CO2. For nærmere omtale se KN 150.
Drivhuseffekten gjør kloden ca. 33 grader varmere (IPCC) enn uten drivhusgasser, men bare ca. 5 grader skyldes CO2. Metan, ozon og lystgass er samlet sett bagatellmessige, mens vanndamp inklusive skyer utgjør resterende ca. 28 grader.
CO2 og vanndamp finnes i så store mengder at ett nytt molekyl bare vil ha rundt en hundredel til en tusendedel av effekten av de første molekylene (logaritmisk effekt). Det kalles optisk metning (KN 147, 297, 300).
Beregningsmodellene baseres på at økt CO2 medfører mange ganger vanndampforsterkning. Den feilaktige konstruksjonen startet med Arrhenius reviderte modell i 1906 og har siden vært basis i IPCCs modellberegninger til tross for at satellittmålinger rundt 1970 og store prosjekter om fordampning i Stillehavsområdet i 1990-årene ikke bekreftet hypotesen. Også mange tiårs målinger med værballonger og senere satellitter viser at vanndampmengden går ned i de atmosfærelag der IPCCs modeller beregner den største effekt. Hvordan kan mindre mengder forsterke?
I realiteten viser en rekke studier og beregninger (NIPCC 2013) at økt vanndamp i hovedsak svekker CO2s bidrag til oppvarming. Oppvarmingen fra økt drivhuseffekt observeres å være liten, omtrent 0. 5 C ved dobling av CO2, hvorav vi i dag har oppnådd rundt halvparten 0.25 C. Omtrent en fjerdedel av CO2-økningen er menneskeskapt, som gir ca. 0.1 C. Resten er naturlig.
Det er derfor klimadebatten i mediene er sensurert. IPCCs beregninger tåler ikke dagens lys.
IPCC med uvitenskapelig kunstgrep
I stedet for å behandle alle drivhusgassene under ett og få frem betydningen av den enkelte gass og deres samvirke foretar IPCC et kunstgrep og beskriver effekten av de svake (CO2 og de øvrige) i et eget kapittel og behandler den i naturen dominerende vanndamp i et annet kapittel under påstanden om at de øvrige drivhusgassene er årsak til mer vanndamp i atmosfæren.
Vann dominerer imidlertid overflaten på ‘Den blå planet’ og vanndampmengden påvirkes av mange og langt kraftigere faktorer enn CO2 som omtalt nedenfor. Det er snarere omvendt. Vann er en kraftig varmeregulator og kaldere vann tar opp CO2 som avgis ved oppvarming. Regn har pH på ca 5.8 som bl.a. skyldes opptak av og dermed drenering av atmosfærens CO2.
Aftenposten som forsvarer av IPCC – ikke vitenskapen
Dette er noe av bakgrunnen for at Per Arne Bjørkum stilte spørsmål til Bjørn H. Samset, CICERO om IPCCs feilaktige behandling av vanndamp i den siste rapporten (Aftenposten 27. aug. 2021). Samset et al. (3. Sept.) avviste problemstillingen og hevdet at alle faktorer ved vanndampen var godt forstått og hensyntatt. Bjørkum tilbakeviste, helt korrekt, Samsets påstander og spurte hvorfor det ikke gis et presist svar når alt er kjent? Trykking ble utsatt til dagen etter valget.
CICERO påstår at halen logrer med hunden
I svaret begår CICERO den alvorlige feil (for forskere – ikke politikere) å lage en fortelling for å overbevise folk i stedet for å informere vitenskapelig. De skriver: «Kort fortalt: uten mer CO2, eller andre faktorer som varmer jordoverflaten, får vi heller ingen økning i vanndamp». Et godt eksempel på manglende vitenskapelig integritet der CO2 med liten effekt utheves for leseren mens andre faktorer, som er totalt dominerende, får ubetydelighetens preg.
Siden det måles mindre vanndampmengde i de atmosfærelag der IPCCs såkalte ‘gode’ beregningsmodeller gir den største effekt, må modellene åpenbart være helt feilaktige uansett hva årsakene er.
Men utsagnet er også helt galt. Som ett av mange eksempler genereres store endringer i atmosfærens vanndampinnhold ved en varmere havoverflate under El Niño i Stillehavet (KN 120). Det skyldes ikke energiøkning, men kun en omfordeling av havets energi. Varmt vann som har hopet seg opp (inntil 1m), mot øyene i den vestlige del rundt ekvator strømmer østover, brer seg ut over enorme områder, hever overflatetemperaturen med flere grader og gir globale varmetopper. Fordampningen øker markant (Claussius-Clapeyrons ligning), og energi frigjøres ved kondensasjon høyere opp. I realiteten er det en utlufting av klodens energi uten bidrag fra økt CO2. Videre dannes skyer som reflekterer solenergi – også uten bidrag fra CO2, men det gir økt utstråling også fra CO2 (sic). Den kalde La Niña-fasen vil redusere temperatur, vanndampmengde og følgeeffekter – også uten innflytelse fra CO2.
Over landjorda genereres vanndamp fra alle vassdrag og fuktige områder som del av temperaturreguleringen. Mye av vanndampen kommer imidlertid fra plantenes ‘pusting’ gjennom huller i bladverket (stomata). Økt CO2 reduserer i betydelig grad antall stomata og dermed plantenes vannforbruk og vanndamputslipp ved mindre transpirasjon.
Andre faktorer som påvirker vanndampmengder
En rekke andre faktorer påvirker også havets overflatetemperatur og fordampning. Havstrømmer og deres forgreninger som i likhet med vinder påvirkes av variabel jordrotasjon, og månens periodiske tidevannssykluser som influerer oppvelling av kaldere vann fra dypere lag. Også de markante periodiske vind- og havsyklusene som NAO/AO, SAM, ITCZ, IOD, AMO/AMOC og PDO påvirker (KN 139). Slike variasjoner vil også smelte is og bidra til økt fordampning (KN 121). Atmosfæriske forhold over det meste av kloden blir berørt.
Ved solens koronautbrudd observeres i dagene etterpå en økning i atmosfærens vanndampinnhold på flere prosentpoeng. Støv, bakterier, utslipp av stoffer til atmosfæren (hvorav noen skyldes mennesker, men ikke CO2) og solens magnetfelt/endring i kosmisk stråling innebærer alle mekanismer for dråpedannelse som igjen er essensiell for videre dråpevekst som danner skyer som dekker 65+/- 3 % av jordoverflaten og som eventuelt gir nedbør.
Samset uttaler også: «Når vanndamp behandles annerledes enn CO2 og metan er det hovedsakelig fordi den har kortere levetid i atmosfæren». Det er riktig at den hydrologiske syklus bare er på 8-12 dager. Men drivhuseffekten bestemmes av de gassene som til enhver tid er i atmosfæren og er bestemt av den dynamiske vekselvirkning mellom vann og vanndamp. Gassene absorberer kontinuerlig stråling fra hvert punkt på jordoverflaten. Oppholdstiden er slik sett uinteressant bortsett fra at den kan gi raskere variasjoner (som modellene neppe fanger opp med alle sine forenklinger). Derfor er det et tilleggspoeng at mange andre menneskelige aktiviteter påvirker vanndampmengden som kunstige sjøer, kanaler, omfattende irrigasjon i landbruk og hager, reduserte vannmengder i byer og forbrenning inklusive forbrenning av hydrogen.
Konklusjon
Vanndampen er klodens dominerende reguleringsmekanisme som påvirkes av en rekke naturlige faktorer, litt av mennesker og minimalt av utslipp av CO2.
Den velrennomerte fysikeren, Steven Koonin, påpeker i sin klimabok at å tro man bare kan mate data inn i en modell og beregne fremtidens klima er bare fantasi. «Anyone who says that climate models are ‘just physics’ either doesn’t understand them or is being deliberately misleading» (Koonin, 2021, s. 81). Samset og Aftenposten får velge hva de mener er mest dekkende.
Forhåpentlig ble/blir denne artikkelen tatt inn i Aftenposten.
Her er et interessant supplement til det Ellestad skriver:
https://www.climateclock.no/2021/10/04/co2/ (første del, med fortsettelse senere på samme nettsted).
Baseret på forudsætningen, at Jordens overfladetemperatur med en atmosfære helt uden klimagasser vil være 255K regner David Coe et al. ud, at en faktor ‘n’*’a0’ har værdien 0,385. Siden regner de med udgangspunkt i HITRAN-databasen ud, at ‘a0’ er lig med 73% – hvilket betyder, at af al energien, som Jorden nu udstråler, vil 73% absorberes af drivhusgasser i nærheden af jordoverfladen og resten, 27%, stråle uhæmmet ud i verdensrummet uden at interagere med nogen molekyler undervejs. ‘n’ kan da regnes ud til at være 0,5274.
Når energien højt oppe over skyerne, ved drivhusgassers hjælp udstråler den absorberede energi, vil 52,74% af den (= 38,5%) derfor stråle tilbage til atmosfæren (retning nedad), mens 47,26% af den (=34,5%) vil stråle ud i verdensrummet (retning opad). Det tilsammen sammen med de 27%, der i forvejen stråler ud (= 61,5% af Jordens modtagne energi), skaber balancen mellem Jordens modtagne og udsendte energi. De 38,5% er den energi, der holder temperaturen ved jordoverfladen 33grC over de 255K.
‘n’ er den udregnede korrektion af 0,5op/0,5ned-energiudsendelsen ovenover skyerne, baseret på forudsætningen at man kendte jordoverfladens temperatur, hvis der ikke var drivhusgasser i atmosfæren (her er den sat til at være 255K)
http://www.ijaos.org/article/298/10.11648.j.ijaos.20210502.12
Bisballe. ( men delvis et svar også til Bøe). Det finnes mange beregninger av denne type. Se også ref til Happer i KN 297 og KN 300. Det er vel de mest avanserte.modelleringene basert på lagvise trinn. De finner stort sett liknende verdier. Fellesnevneren er at IPCCs betydelige vanndampforsterkning er liten. Det er, som jeg har nevnt, naturlig siden vanndampmengden går ned i de atmosfærelag der IPCC beregner den største effekten. Det stemmer jo også med logaritmisk absorpsjon. Nærmer seg sterkt optisk metning. Happer regnet at på dagens nivå er effekten av ett nytt molekyl en hundredel til en tusendel mindre enn de første molekyler for H2O og CO2.
Betydningen av de andre drivhusgassene er vel nå,parkert ettersom også NASA GISS leder, Gavin Schmidt, (2019) også har konkludert at de ikke har betydning.
Men drivhuseffekten varierer over hele kloden – som temperaturen. Så globale verdier er endres fordi atmosfærens temperaturprofil varierer, særlig i kaldere strøk, spesielt Antarktis. Det påvirker emisjonen som i Anatarktis leder til økt utstråling mesteparten av året ved økte CO2-mengder. Effekten varierer også med høyden ettersom mengden CO2 avtar med høyden (selv om konsentrasjonen er konstant) (KN 300).
Og der det er skyer så varierer den.også mye med skyens konsistens og temperatur.
Men hvis man på representative lokalisasjoner på kloden alltid får mendre verdier enn IPCC, så er IPCCs verdier overdrevne..
Nbelprisvinneren Manabe regnet i 1967 til 1.36 C ved dobling og konstant vanndamp. (som altså har sunket).
Dette er IPCC klar over. Det er jo innenfor regime av hva som forbedrer forholdene på jorden. Skal de greie å skremme folk må det mer til. Og dette mer fremkopmmer som et truende intervall fra vanndampforsterkning samt økt bidrag fra andre drivhusgasser. Men de beholder alltid den nedre mest realistiske grense som en ‘fall back’ når tiden kommer. Da kan de si at vi regnet ‘riktig’, men usikkerheten var for stor.
Fra mitt ståsted som en ikke-fagperson når det gjelder klimaspørsmål, har jeg ingen kompetanse til å imøtegå de enkelte påstandene i innlegget. Allikevel merker jeg en voksende tvil når det gjelder argumentasjonen. Når man så lett avfeier et tungt fagmiljø både internasjonalt og her hjemme når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom CO2 og vanndamp, bør man ha sterke faglige støttespillere. De fleste referansene går til tidligere utgaver av Klimanytt, så de er vel knapt egnet til å forsterke det faglige innholdet. Ellers blir geologen Per Arne Bjørkum trukket inn som en støttespiller. Han støtter seg igjen bl.a. på oljeindustri-sponsede ex forsker Curry, som nå er blogger. Ikke særlig tillitsvekkende, spør du meg. Bjørkum blir også kraftig korrigert av klimaforskerne Bjørn H. Samset, Trude Storelvmo og Jan S. Fuglestvedt som alle er medforfattere av første del av IPCCs 6. hovedrapport. Jeg blir også svært skeptisk når Ole Henrik Ellestad bruker Steven Koonin som «vitne» og omtaler ham som «den velrenommerte fysikeren». Wikipedia-artikkelen om han har med denne lite flatterende omtalen: «In an article in Slate, physicist Raymond Pierrehumbert criticized Koonin’s 2014 commentary in The Wall Street Journal, «Climate Science Is Not Settled,» as «a litany of discredited arguments» with nuggets of truth … buried beneath a rubble of false or misleading claims from the standard climate skeptics’ canon.
Bøe. Man trenger ikke så sterke faglige støttespillere når vanndampkonsentrasjonen går ned i de viktige atmosfærelagene. Se climate4you og også tidligere NOAA-kurver. Man trenger heller ikke faglige støttespillere for å kommentere resultater fra Beer-Lamberts lov om absorpsjon. Det underviste jeg studenter i og kurset interesserte (effekten av CO2 og vanndamp er standard for å forklare instrumentets virkemåte) på 1970-tallet. W & Happer (KN 297 og 300). regnet at ett molekyl på dagens nivå har 1/100 til 1/1000 del av effekten av de første molekyler. Det blir ikke mye effekt ved økning. Se svar til Bisballe om de andre molekylene.
Bjørkum blir ikke trukket inn som støttespiller. Jeg kommenterer det håpløse svaret Samset et al. gir Bjørkum, så håpløst at det kun er lekfolk som kan kjøpe det – derfor i avisen, og derfor ikke flere innlegg.
Det er greit at Bøe ikke liker Koonin. Så han siterer negativ omtale. Alle som er mot IPCC kommenteres negativt. Det er en aktiv regi på det. Som fysiker er Koonin faglig sett uallminnelig godt meritert, vesentlig bedre enn Pierrehumbert. Han ble således med i det vitenskapelige rådgiverteamet teamet til Obama og leder for JASON, en teknisk komite som rådgir amerikanske myndigheter. For øvrig er ikke Koonin en standard skeptiker slik du siterer P-humbert (sitert om personkarakteristikk, men ikke faglig bergrunnerlse). Han mener det er mye bra i IPCC, men han påtaler de selvfølgelige feil med alle justeringene, metodikken osv. Men først og fremst at modellene ikke holder mål. Det er en illusjon å tro at man kan modellere klima med de små endringer som er. Man skal ikke kunne mye før man ser at den beregnede CO2-effekt er mye mindre enn usikkerheten i de ulike bdiragene til atmosfærens dynamikk. Og at men ikke har forstått fysikken i turbulens osv. Man må lese fagdelen , ikke den politisk vedtatte ‘Summary for policymakers’.
Forøvrig var W. Happer også Jason leder. Han er for øvrig en eminent strålingsfysiker ved Princeton og har publisert det jeg har referert i KN 297. De som er interessert i ytterligere faglige detaljer og tilhørende referanser kan benytte lenken, noe Bøe ikke har tatt bryet med. Men Wikipedia synes å være populært – en velregisert, pro IPCC nettside som ikke gjelder som referanse.
Derfor er ikke Bøes innlegg ment å søke mer kunnskap, men ‘more of the same’ om karakteristikker.
I den officielle – ikke-populariserede – begrundelse for tildeling af årts Nobelpris i fysik kan man læse dette overraskende om CO2. Kan det have noget på sig, nu når man kender til William Happers og andres arbejde med spektroskopi?
«Not only did Arrhenius determine that the atmosphere is not saturated, present spectroscopic measurements also show that CO2 is far from being saturated [91].»
«[91] Pierrehumbert RT. 2011. Principles of Planetary Cli-
mate. Cambridge Univ. Press, Cambridge, pp. 684.»
«Moreover, we now understand that because of the vertical structure of both the gas concentration and the temperature, even were the atmosphere saturated, TG can still rise because the radiation escapes to space from the thin diffuse upper layers that are not saturated. Finally, Knut Ångström argued that increasing CO2 would have little radiative impact because water vapor absorbs the infrared radiation that CO2 would absorb were its concentration to increase. Whereas this effect is operative in the lower-very high humidity-tropical atmosphere, CO2 influences the part of the infrared spectrum associated with the cold upper layers of the atmosphere radiating to space. In consequence, Ångstrom’s argument was superfluous.»
Hele begrundelsen (pdf til download) https://www.nobelprize.org/uploads/2021/10/sciback_fy_en_21.pdf
Men her indrømmer Arrhenius vel at han tog fejl?
https://www.researchgate.net/figure/Excerpt-c-of-Arrhenius-1906-paper_fig7_45885336
Har lest den så vidt. En svært ufullstendig beskrivelse. Tilsynelatende skal man rehabilitere Arrhenius. Som du nevner så var hans 1896-publikasjon basert på CO2-dobling med 5.5 C. Men han dementerte det jo i 1906 til CO2-dobling på 1.5 C og resten vanndamp.
Det er IPCC-leiren som har forklart lekfolk om at CO2 absorberer stråling, og at det er veldig farlig. Da er metning relevant. Svaret er at absorpsjon ikke er hele sannheten og at det er differansen mellom absorpsjon og emisjon som er cluet. Da kommer det inn mange faktorer, men det er en annen historie. Og den forteller Wijngaarden & Happer mest presist.
Beregningene til de store pionerer er ok. De satte også forutsetningene, som imidlertid ikke er holdbare, men som i dag underslås i offentlig debatt. Når Nobelkomiteeen således bare beskriver hovedelementene i en beregning om veldig små verdier blir det merkverdig. Approksimasjonene er nok til å desimere effektene. Særlig når skyer er dårlig forstått. Og IPCC vil likevel ikke gå inn i skymekanismer som kosmisk stråling. Knfr. Lindzens iriseffekt.
Det blir en farse.
Geologer mener temperaturprofilen inne i jorden varierer fra 7000 C til 0 C (273 K) pga den glødende indre kjernen. Da kan ikke utgangspunktet for «drivhuseffekten være – 18 C (255 K) og selve drivhuseffekten på 32 K, men bare 14 K. NOE MÅ VÆRE FEIL HER! Enten tar geologene feil, eller klimaforskerne. Mest sannsynlig tar klimaforskerne feil!!!!!
Det er mange feil i drivhusteorien, se Skinner solen på hele eller halve jorden?
https://www.klimarealistene.com/2019/07/27/skinner-solen-pa-hele-eller-halve-jorden/
Drivhuseffekten slik den vanligvis defineres opererer med en effekt på 33 K, sammenlignet med en klode uten atmosfære, men fortsatt med skyer. Dette er absurd, fordi uten atmosfære kan det ikke eksistere skyer og dermed får man en helt annen albedo enn det kloden har i dag med atmosfære.
Det kan sies mye om den grunnleggende drivhuseffekt. 33 C er noe IPCC angir ut i fra S-B- emisjonen så da kan man jo sitere dem. Fordi det er andre forhold som primært skal diskuteres.
Men men jeg har ikke sett noen utdype hvorfor månen har -90 med samme solinnstråling. Det er mye som kan diskuteres om hva som er den mest korrekte definisjon av drivhuseffekten, men her er det drivhugassenes betydning. Det holder med 29 av 33 C til vanndamp, 4 til CO2 og nesten ikke noe til metan, KFK, SF6 og lystgass.
Utgangspunktet i beregningen er Stefan-Boltzmanns lov som angir hvor mye energi per flateenhet og tidsenhet som blir sendt ut fra overflaten til et svart legeme i form av varmestråling som en funksjon av legemets temperatur: Phi = sigma T^4
Loven gjelder dog bare for et punkt, og ikke en flate eller gjennomsnittstemperatur, ei heller et legeme med atmosfære. Dersom man greide å integrere opp hele kloden skulle man tro det ville gi samme temperatur som på månen, dvs -90 grader. Resten skulle således i teorien være atmosfære effekten samt drivhuseffekten.
Haakon.
Jeg har sett enkelte omtaler om avvik fra 33 C. Men jeg har ikke sett noe i nærheten av -90 C. Så om noen finner noen slik omtale/vurdering ville det være fint med et innspill
Tallet 255 K eller 33 grader kaldere enn jordas snitt-temperatur er verken «absurd» eller mystisk. Det er basert prinsippet om energibevarelse, og er svar på det enkle spørsmålet:
Hvis solinnstrålingen har dagens verdi, ca 240 W/m2, hva er temperaturen som balanserer dette hvis hele overflaten stråler ut med én temperatur?
Svaret er altså 33 grader kaldere enn observasjonene. Så kan man legge til at enkel matematikk viser at om det er variasjon i utstrålingstemperaturen, vil middeltemperaturen bli enda lavere.
Tallet er altså ikke et forsøk på å beregne hva som skjer om drivhuseffekten sluttet å virke, men et enkelt og robust prinsipielt argument som utvetydig forteller oss at utstrålingen (i snitt) skjer langt oppe i atmosfæren. Nærmere analyse viser at skyene ikke er nok, drivhusgasser må bidra.
På månen er antagelsen om konstant temperatur svært dårlig. Det er verken atmosfære eller hav til å glatte ut, og dagene er mye lenger. Det blir derfor voldsomme temperaturvariasjoner mellom natt og dag. Tar man hensyn til det forventer man altså mye lavere snitt-temperatur på månen enn på jorden, basert på samme enkle tankegang.
(Som et regneeksempel kan man anta konstant temperatur på solsiden og null grader på nattsiden. Da må temperaturen på solsiden øke med fjerde-rota av 2, dvs med knapt 20%, altså til rundt 1.2×255 K = 303 K (dvs til langt mindre enn de reelle topptemperaturene), og middeltemperaturen blir 152 K.)
Vil man gi et enkelt tall for effekten av drivhuseffekten, blir altså 33 grader et naturlig valg. Men det skal ikke tas for konkret, det er et prinsipielt overslag i en svært forenklet modell.
Ellestad. Jeg har et lite spørsmål til deg ang. oppvarmingen av Jorden. Det kan hende det er et dumt spørsmål for jeg har egentlig ikke så stor innsikt i dette. Jordkloden er jo ikke helt som Månen, selv ikke om vi fjernes atmosfæren og dermed også havet fra vår planet. Jorden vil likevel være en svært varm massekule med høyeste temperatur på kanskje hele 6000 grader C (Noe nyere forskning antyder dette) , det samme som i Solens overflate. Månen har vel ikke en slik indre varme? En svært stor del av jordklodens masse (90 %) er også ganske varm. Jeg mener dessuten å ha lest eller hørt at ca 60 % av det området som dekkes av hav i dag har så store dyp at avstanden til Jordens indre varme blir så liten at Jordens indre varme varmer havet. I så fall ville denne indre varmen muliges også kunne virke varmende på en atmosfærefri jordklode også. Er slike ting evt tatt i betraktning når man vurderer virkningen av klimagasser, atmosfæretrykk, avstand til solen med mer?
W.M. Nå har Raaen utdypet den sedvanlige betraktning om 33 C scenariet. Nedenfor (og av meg i andre sammenhenger) nevnes at det kunne vært interessant å ha sett detaljforklaring på månens lave temperatur med samme solinnstråling. Kanskje det burde gi noen muligheter til å estimere viktige faktorer også på jorden siden alt ikke er så sikkert som IPCC vil ha det til. Du nevner noen faktorer. Månene har metallkjerne, visstnok fast. Noen skriver at det så følger et flytende lag og eventuelt delvis flytende før det blir fast. Det kunne vært interessant å ha en verdi for den indre varmefluks. Den holdes jo konstant i beregninger av jorden.
Jeg så et program om hvordan vann trenger inn i sprekker mm i det laget som grenser til det indre lytende området. Man har også et større antall undersjøiske vulkaner enn på landjorda. Så det bidrar. Men hvor mye har jeg ikke sett noe tall for. Langs Vest-Antarktis m/Halvøya er det anerkjent stor undersjøisk aktivitet som påvirker isen sterkt. Det omtales sjelden i mediene om i det hele tatt.
Har ikke lest eller hørt om at slike forhold er med i b eregninger. Det blir for komplisert. Men hva de tar med imodellene er jo kjent, men primært for de innvidde. Det skal visstnok bli mer åpenhet. Men som hovedkonklusjon vil jeg tro at disse forhold er utenfor beregningene.