Matt Ridley skriver i dag i The Times om klimaforskere som i økende grad er på jakt etter bevis som passer til deres ideologi, fremfor å søke den naturvitenskapelige sannheten.
Han nevner et ferskt eksempel på dette. World Meteorological Organization (WMO), som utgir seg for å være en vitenskapelig gruppe, har kommet med en pressemelding som kunngjør at 2014 sannsynligvis blir det varmeste året på 100 år eller mer, basert på overflatetemperaturer. Problemet er at rekorden er bare 1/100 av 1 grad over 2010 og 2/100 over 2005 med en feilmargin på 1/10 grad. Innen ekte vitenskap ville man sagt at det er usannsynlig at 2014 er signifikant varmere enn 2010 eller 2005 og latt det bli med det. Mer her om britiske forhold vi ikke omtaler.
WMO misbrukes politisk
Siden 2014 ikke er over enda, så undres man over at dette havner i pressen nå. Svaret på det er selvsagt at det er klimatoppmøte i Lima/Peru og alle som jobber med klimapropaganda klimakommunikasjon trenger en slik lekkerbisken. Her lar forskerne i WMO seg misbruke politisk. WMO har reanalysert en samling av fem ulike temperatursett og man kan stille spørsmål ved dette. Samtidig undres man over at WMO ikke forholder seg til satelittmålinger av temperatur istedet for å bruke bakkemålinger som lider under manglende målepunkter, effekten av urbane varmeøyer og forholdene beskrevet under. Svaret på dette er selvsagt at satelittmålingene utviser en omfattende politisk ukorrekthet – vi ikke er i nærheten av det varmeste året.
Jukstering av temperaturer
Samtidig vet vi at disse institusjonene som samler inn dataene to ganger bare i 2014 er tatt på fersk gjerning: man homogeniserer, tilpasser og juksterer historiske temperaturdata på en slik måte at eldre temperaturer blir kaldere og nye temperaturer blir varmere. Prakteksemplet nylig var Rutherglen i Australia hvor den erfarne forskeren Jennifer Marohasy tok opp dette falskneriet fra Australias Meteorologiske Institutt (ABM).
I Rutherglen/Victoria ble en historisk trend på minus 0.35 grader Celsius til en rapportert trend på pluss 1.73 grader Celsius etter “homogenisering” fra ABM. De påstod at juksteringen var nødvendig fordi termometeret ble flyttet, men kunne ikke bevise flyttingen, eller hvorfor det var nødvendig med en slik drastisk jukstering.
Problemet her er selvsagt at mange av de som leder innsamlingen av temperaturdata har bastante meninger om klimakrisen og de går ikke av veien for å torturere dataene inntil de tilstår.
Hvem skal påtale forskningsjuks?
Det som er bekymringsfullt er at ledende vitenskapsmenn ikke slår ned på forskningsjuks både i Storbritannia, Australia og Norge. Istedet er alt for mange hysterisk opptatt av at alle universitetsansatte skal være så politisk korrekte til fingerspissene at det er uakseptabelt bare å nevne at Klimapanelet ikke kan tas seriøst på alle sine påstander slik Hans Borge har gjort via Stavanger Aftenblad. Når professor Gunnar Kvåle som ikke har kompetanse på klimamodellene Borge og Klimapanelet bruker, skal kneble en instituttleder ved UiS så er vi på ville veier her i Norge.
Og problemet er todelt, noen vil kneble den frie meningsutveksling ved våre universiteter og de samme «noen» vil holde det skjult for oss at det er omfattende korrupsjon innen klimavitenskapen. Climategate-skandalen i 2009 som fikk omfattende presseomtale i utlandet viste særdeles godt hvor dårlig det står til.
På den sørlige halvkule har også Freitas et al.(2014) vist at fra 1909 til 2009 var temperaturtrenden pr århundre i New Zealand 0.28C mot 0,91C offisielt. 0.91C ligner jo mer på den påståtte 0,8C som århundretrend og som kalles den globale oppvarming bl.a. etter Hansen og Lebedeff: Global temperature trends(1987). Det tok ett år for Freitas et al å få gjennom sin artikkel til publikasjon! http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10666-014-9429-z