Miljødirektoratets direktør Ellen Hambro omtalte 1. april deres siste klimarapport som er bestilt fra etatene Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA). Da det åpenbart står dårlig til med mye av innholdet i rapporten, har redaksjonen bedt biolog Morten Jødal som medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd om en kommentar. Han er ikke nådig.
Juristen Hambro demonstrerer sin uviten om klimaet
På direktoratets nettside er det omtale av denne rapporten og Ellen Hambro som har vært i det norske miljøbyråkratiet siden 1991 uttaler de vanlige politisk korrekte flosklene, basert på myten om den CO2-drevne globale oppvarming. Som nesten alle andre lønnet av det offentlige vet hun at det forventes og kreves total offentlig lojalitet til FNs klimapanel, dermed må det jevnlig spises mye tungt fordøyelig kamel. Blant kamelene som har lettest for å sette seg på tvers i halsen finner vi sola, fotosyntesen og naturlovene.
Hun avslutter på Miljødirektoratets webside med å knytte endringer i naturen til våre utslipp av plantematen CO2:
«Rapporten fra NINA bekrefter at vi kan stå foran store endringer i naturen, endringer som også har konsekvenser for oss. Hvor dramatiske virkningene av klimaendringer blir, for natur og samfunn, er avhengig av utviklingen i verdens klimagassutslipp»
Direktør Ellen Hambro
Morten Jødal kommenterer
Endringer både mot et kaldere og et varmere klima vil gi både positive og negative konsekvenser i naturen. I om-talen av rapporten som er lagt ut på Miljødirektoratets hjemmesider, trekkes det nesten utelukkende fram hva som kan gå galt, og det sies svært lite om hva som kan tenkes å være positivt. Generelt er økosystemer og arter i norsk natur begrenset av lave temperaturer, og et svakt varmere klima vil gi positive effekter for mange arter. Det gjelder både terrestrisk, marint og limnisk.
Kombinasjonen av et svakt varmere klima med økte mengder CO2 i atmosfæren, er positivt for alle planter. Med mer karbondioksid i luft øker plantenes temperaturoptimum. De foretrekker høyere temperatur. Denne kombinasjonen fører til en kraftig økning i biosfærens produktivitet. Siden 1982 er den beregnet å ha vært på hele 14 prosent. Vi har altså fått en større planteproduksjon, som både gir et høyere mangfold og større bestander av dyrearter. Det gjelder hele kloden. Produktive økosystemer er alltid rikere på arter, slik vi ser i tropisk regnskog og i tareskogene langs norskekysten. Generelt er det denne utviklingen vi ser med klimaendringene: naturen blir frodig-ere, med flere arter og et større mangfold. Denne rapporten hevder det motsatte, hvilket ikke er riktig.
Lundefugen
Lundefuglen har problemer, men våre beste ornitologer på sjøfuglområdet maner oss til forsiktighet med hensyn til konklusjoner som setter to streker under et klimasvar. De var nøye med å påpeke dette blant annet etter et seminar på Runde i april 2014, hvor Aftenpostenjournalist Ole Mathismoen la hele ansvaret for lundefuglens tilbakegang på klimaendringer. Det er mange biotiske og abiotiske faktorer som kan forklare utviklingen. Samtidig er det viktig å påpeke at flere arter på Runde har godt voksende bestander. Dette underslåes gjerne i forskningsrapporter, og i medienes dekninger.
Isbjørnen
Isbjørn er én art som alltid trekkes fram i klimadebatten. Slik også i denne rapporten. Den har lenge vært et symboldyr, som var ment å fortelle om en natur i dramatisk endring mot katastrofen. Vi vet alle at det ikke har gått slik. Isbjørnbestandene har vokst fra rundt 5 000 individer i 1960, til kanskje 30 000 i dag. Det har skjedd i en peri-ode med svakt stigende temperatur. Også bestanden i norsk sektor har vokst, og som andre steder er dyrene i meget god kondisjon. Det er derfor ingen ting som forteller at modellene som beregner isbjørnens undergang har noe som helst for seg. Det støttes ikke av vår empiriske kunnskaper om bestandsutviklingen, og heller ikke av våre kunnskaper om artens biologi.
Havforsuring er et forhold som alltid trekkes fram i klimadebatten. Det skjer også i denne rapporten. Det er svært lite trolig at dette har noe for seg, slik jeg beskriver i denne artikkelen på Geoforskning:
Generelt varierer alt i naturen over tid. Det er ikke stabilt, selv om forvaltningen gjerne skulle hatt det slik. Opp- og nedgang i bestandsantall er normalt, særlig i opportunistiske nordlige økosystemer. Deler av forskningen, forvaltning og politikk, uttrykker imidlertid at alle endringer i naturen skal forstås som resultat av menneskelige handlinger, og da først og fremst klimaendringer.
Sangsvanen
Noen arter har hatt tilbakegang i norsk natur gjennom de siste tiårene. Men mange har også opplevd en eventyrlig vekst. Den nordlige arten sangsvane var svært sjelden for noen tiår siden, og for ornitologer var det en opplevelse å støte på den. Nå er den vanlig, i hele landet. Hvorfor sier ikke omtalen av rapporten noe om det? Hvorfor fokuserer de utelukkende på faktorer som de oppfatter som negative – og som svært ofte skyldes naturlige variasjoner og forhold?
Fagmiljøene bak rapporten er Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA). Man skulle forvente at disse miljøer kunne belyse et stort problemkompleks gjennom biologiske kunnskaper fristilt fra et miljøpolitisk ståsted. Slik er det dessverre ikke. Omtalen av rapporten bærer sterkt preg av et bekrefteleses-bias for klimakatastrofeteorien, hvor det med lys og lykte er lett etter områder som kan tenkes å indikere en vei mot en biologisk undergang. Det virker på ingen måte overbevisende.
Det er jo riktig at naturen mange steder ødelegges, og allerede er ødelagt, av menneskelig tåpeligheter.
Den tyske idylliske natur er mange steder i Tyskland blitt forandret på forskrekkelig måte av store tårn og propeller. Utsikten er ødelagt, propellene har det med å drepe fugler, den hørbare støy tar humøret fra de uheldige som bor i nærheten og, kanskje verst, den ikke hørbare lavfrekvente støy har vist seg å være helseskadelig. http://notrickszone.com/2016/04/04/video-drives-home-how-germanys-green-energy-transformed-its-idyllic-landscape-into-an-industrial-eyesore/#sthash.hwH1fiCA.dpbs
De åpenbart meget få som har fått med seg fiaskoen ved den tyske «Energiewende» tier bom stille om dette. Tyskland fremholdes som et strålende eksempel på hvordan det skal gjøres, og nå kjører man på for også å forandre den storslåtte norske natur til en utsikt bestående av byggverk som skriker ut om menneskelig dårskap.
Når Miljødirektoratets direktør, Ellen Hambro, kaster ut og går god for påstander som er helller tvilsomme, hvorfor tar hun seg da ikke tid til å svare på kritiske innvendinger, slik Morten Jødal presenterer for Klimarealistene? Kan det være at hun tar så grundig feil at det ikke er verdt å forsvare feilene?
Det er egentlig bare Miljødirektoratets direktør som kan svare på ditt spørsmål, Aufvin Linde. Men i og med at forvaltningen i Norge har for vane å forholde seg lojalt til Stortingets vedtak, så er hennes spillerom noe begrenset.
Å opponere mot klimaforliket er karriereterminerende, mens politisk korrekthet fremmer karrieren, både på klimafeltet og alle andre felt. De naturvitenskapelige faktaene er helt uten betydning i og med at Stortinget har bestemt at vi har en klimakrise og at den skal bekjempes med store pengesummer som burde vært brukt på skole, helse, eldreomsorg etc, etc. Uansett holder staten seg med egne forskningsinstitusjoner som hele tiden leverer de nødvendige fakta som trengs for å forsvare den politikken man ønsker å føre (Cicero, Bjerknessenteret, UNEP-GRIDA osv.
Man undres likevel over at så mange ledere i offentlig forvaltning likevel viser sin naturfaglige analfabetisme så tydelig.
.