Siste uke har gitt oss flere drypp fra USA når det gjelder hva som blir landets klimapolitikk. Her er et kort videoklipp som gir oss essensen: all pengebruk opphører på finansiering av klimatiltak fra 2018. VI refererer også kort fra andre klimarelaterte nyheter siste uke, først G20-nyheten.
Tysk G20-vertskap i utakt med mange
G20-forberedelsene går ikke helt etter planen. Fra Baden-Baden melder Reuters at all tekst om klimaendringer og finansiering av klimatiltak fredag ble strøket fra dokumentene som forbereder møtet i juli. Dette er etter krav fra USA, Saudi-Arabia og et uidentifisert antall andre G20 land, ifølge Reuters. De første signalene om at det var åpen strid om klimadelen av teksten kom allerede 9. mars fra Bloomberg.
Norske medier er som vanlig lite redelige om den brede internasjonale motstanden mot å bruke penger på meningsløse klimatiltak. Hverken Saudi-Arabia eller noen av de andre G20-landene er nevnt i et oppslag i Aftenposten, som kommer fra NTB. Det som skjer er en åpen klimasplittelse, med en fraksjon basert på ekte vitenskap (et ferskt eksempel her) og en annen fraksjon som støtter seg til det klimaindustrielle komplekset.
Den største pådriveren for klimatiltakene var som kjent forrige administrasjon i USA. Det større bakteppet er selvsagt hvem i vesten som skal bestemme hvor skapet skal stå, USAs nye administrasjon, eller et stadig mer udemokratisk EU?
India, Kina og Tyrkia?
Her er tre større land som ikke legger skjul på at vestens fiksering på klimatiltak ikke er tilstrekkelig vitenskapelig forankret. Det er kjent at spesielt India ble mobbet, truet og trakassert av forrige USA-president for å gi opp motstanden mot klimatiltak – men India forpliktet seg aldri til reelle klimatiltak, de anså heller klimatilakene for å være en form for handelshindringer. Kina har ikke forpliktet seg til noe som helst før etter 2030, og da vil verden ha kommet halvveis til det varslede solminimumet i 2042 hvor verden trolig vil ha glemt klimaalarmismen.
Heller ikke Tyrkia er for tiden spesielt vennlig innstilt overfor det tyske vertskapet på kommende G20 møte i Tyskland, landet har mange kullkraftverk planlagt eller under bygging og sjansen for at Tyrkia – med sine mange reelle problemer – vil bruke penger for å bekjempe en klimakrise som ikke eksisterer er ikke veldig ulikt tallet null.
Russland og klimakvotene
Russland gikk utelukkende med på klimatiltakene etter å ha mottatt omfattende motytelser i form av utvidet økonomisk samarbeid og gratis CO2-kvoter, men verdien av disse kvotene fordunstet da kvotemarkedet kollapset. Russlands nasjonale klimatiltak går i korthet ut på å regne inn den CO2 som er bundet i landets skoger, sammenligne med 1990 og dermed trenger man ikke å foreta seg noe som helst fordi resultatet av regnestykket er politisk korrekt.
Klimakvoter – vår tids avlatshandel
De såkalte klimakvotene er en byråkratisk konstruksjon bygd på myten om CO2 som en forurensning, og myten om at CO2 er den dominerende drivhusgassen (men vanndamp står for 90-95% av effekten, CO2 bare for ca 3,5%). Her skal man betale en avgift for å få lov til å slippe ut ett tonn med CO2 til en atmosfære hvor det fra før er 0,04 % med CO2. Naturens egne utslipp utgjør 99,3 % av atmosfærisk CO2 (inklusive våre utpust på opptil 1 tonn pr person pr år), mens vår industri ifølge ny forskning utgjør 0,7 % (inklusive branner i kullleier og utslipp fra vulkaner). Industrien lot seg ved innføringen av kvotesystemet kjøpe med gratis klimakvoter og prosessen er slik at nye kvoter i økende grad skal auksjoneres og inntektene fra auksjonen pløyes inn i nye klimatiltak. Kvotesystemet er preget av svindel med kvotene og ikke minst en enda mer omfattende svindel med momsrefusjon på de samme kvotene.
Man skal ikke langt opp i vår skolesystem, før enkel prosentregning forteller oss at klimakvotesystemet ikke kan bidra med noe som helst, vel å merke i fornuftig retning.
Klimatiltakene er penger ut vinduet
Dette er det særdeles klare budskapet fra Trump-administrasjonen, jfr videosnutten i ingressen hvor Mick Mulvaney (budsjettdirektør i Det Hvite Hus) for få dager siden sa klart at president Trump anser penger brukt på klimatiltak for å være helt bortkastet, altså penger ut vinduet. Trumps budsjett for 2018 inneholder derfor ingen pengebruk på klimaet. Dette er et enkelt kirurgisk inngrep, der et diskret snitt med skalpellen kutter pengestrømmen fra skattebetalerne til det mektige klimaindustrielle komplekset, og som dermed vil oppleve en langsom død som en naturlig følge av pengemangel.
Samtidig har fortsatt ikke Det Hvite Hus noe konkret å melde når det gjelder Parisavtalen, ifølge Politico som på lørdag i et oppslag viste til en prosess med stadig flere konsultasjoner. Men alt som skjer der USA er involvert peker altså i en retning som gir Parisavtalen liten sjanse til å overleve. Fra før er det kjent at USAs EPA skal kutte 3200 stillinger, i hovedsak på klimafeltet, slik at etaten kan refokuseres på sitt opprinnelige mandat som er rent vann og ren luft.
Ser man på detaljene i 2018-budsjettet, så blir bildet mer grumsete, først og fremst fordi USA-presidentenes budsjettforslag tradisjonelt har hatt status som DOA (Dead On Arrival) ved ankomst til de folkevalgte som bestemmer offentlig pengebruk. Usikkerheten som oppstår kommer dels av at president Trump med dette budsjettforslaget har gått til total krig mot den byråkratiske «sumpen» i Washington som skal forsvare sitt revir. Der blir klimasaken blir en ubetydelighet i forhold til resten av stridighetene.
I tillegg kommer de administrative utfordringene ved å finne ut hvor det i dag brukes penger på klimatiltak, i programmer som automatisk fortsetter fra år til år. Obama-administrasjonen hadde på grunn av motstand over flere år fra folkevalgte republikanere en høyt utviklet metodikk, hvor man skjulte klimatiltak på en rekke obskure steder, og gjerne inne i tiltak som hadde helt andre offisielle navn. Bloomberg har i en analyse beskrevet vanskelighetene for den påtroppende administrasjonen når det gjelder å finne gjemmestedene.
Ekte naturvitenskap inn i varmen
Vi ser blant annet at USAs bidrag til FN skal kuttes med over 50 % som generell politikk, og siden FN er kjernen i klimaindustrien, så er dette svært effektivt da mange amerikanere oppfatter FN som korrupt. Holder vi oss til det som er klimarelevant, så har heller ikke IPCC-leirens amerikanske filial tenkt å slipp på sin tilgang til føderale budsjetter, og deres støttespillere i grønne NGOer og blant demokratiske politikere har fortsatt null kontakt med den realistiske hovedretning innen naturvitenskapen. Blant realister er holdningen nå mer offensiv enn før, og man vet at sentrale politikere i Washington nå for første gang i hovedsak lytter til talspersoner for vitenskapelig basert klimaskepsis. Her gir Dr. Richard Lindzen (fotoet) et klart svar til alarmister ved M.I.T. Se også oppslaget vårt om hans petisjon til Trump.
Merkel, Trump og klimaet
Tirsdag skulle Kanzlerin Merkel møte President Trump i Det Hvite Hus, på dagsorden stod angivelig klimatiltak mot global oppvarming og EU-landenes forsøk på å få klimatiltak inn i G20-programmet. Men dette møtet måtte utsettes i tre dager, ironisk nok grunnet en særdeles kraftig snøstorm. De fleste medier som var tilstede meldte at det på fredag var en lite hjertelig pressekonferanse med Merkel og Trump, jfr fotoet Reuters sendte ut, ifølge Breitbart, som forteller oss mer enn tusen ord om hvor lite fornøyd Merkel var med at G20-teksten ikke inneholdt noe om finansiering av klimatiltak.