Universitetenes rolle i samfunnet

Forfattet av Dr. A.J. (Guus) Berkhout, leder for Climate Intelligence Group (CLINTEL).

Universiteter tjener samfunnet ved å generere og dele vitenskapelig kunnskap ved forskning og undervisning. I dag har universitetene blitt en viktig kilde til velstand i deres region. Jo høyere vitenskapelig nivå, desto større bidrag til velstand. Universiteter bør derfor til enhver tid etterstrebe høyest mulige faglige kvalitet. Dette betyr at de ikke skal nøye seg med å følge etter andre, men selv søke vitenskapelige ledere i deres vitenskapelige ekspertise.

Universitetsprofessorer vet at vitenskapen aldri blir avgjort. Det er deres jobb å kontinuerlig reise kritiske spørsmål. Historien forteller oss om og om igjen at etablerte teorier viste seg å være langt fra perfekte eller til og med viste seg å være feil etter at forskere fortsatte å utfordre de rådende teoretiske modellene. Historien forteller oss også at den ultimate måten å løse vitenskapelige tvister er å sette opp dedikerte vitenskapelige eksperimenter i det virkelige liv. Teoretiske og empiriske vitenskaper trenger hverandre.

Dessverre ser det ut til at kritiske spørsmål ikke alltid er velkomne. For eksempel kan det hende at alternative synspunkter ikke er av interesse for private og offentlige organer som finansierer universitetet. Tenk også på ideologiske og politiske grupper som er ivrige etter å tvinge ideene sine på universitetets fakulteter. Å utøve press på forskere for å stoppe undersøkelse av alternative teorier eller, enda verre, å utøve press på forskere for å slutte å stille kritiske spørsmål, dreper vitenskapelig fremgang. Universiteter bør holde seg langt borte fra en slik uvitenskapelig – og ofte skjult – sensurering.

Universiteter burde være vitenskapelige sentre, hvor ‘ytringsfrihet og undersøkelse’ på ingen måte er omsettelige. Dette utgjør hovedansvaret for universitetets ledelse. De må beskytte sine professorer og studenter mot påvirkning utenifra som prøver å begrense disse to grunnleggende vitenskapelige frihetene. Det er interessant at det finnes mange atferdskoder for universitetsprofessorer og studenter, men lite av dette finnes for moderne universitetsledelse, som i økende grad må takle kraftig ikke-vitenskapelig påvirkning utenifra. Slik påvirkning kan være av overnasjonal karakter og utgjør den største trusselen for akademisk integritet i vår tid. CLINTEL har satt opp en slik etisk kode, ment som veiledning for ledere og som beskyttelse for tvilere og dissidenter. Egentlig er koden en moderne versjon av Bologna-erklæringen fra europeiske rektorer fra 1999 og passer til dagens utfordringer.

Magna Carta Universitatum 2020

Sunn vitenskapelig forskning er fordomsfri og er preget av et bredt utvalg av synspunkter uten dogmer og fordommer

Vitenskapshistorien viser at ny innsikt ikke kommer fra tilhengere, men fra tvilere og motstandere. Annerledestenkere som tvilere og dissenter gjør historie innen vitenskap. Tenk på giganter som Kopernikus, Galileo, Newton, Gauss, Curie, Einstein, Watson, Crick, Wilkins og Hawking. De så alle kritisk på den rådende konsensusen og våget å gå en annen vei. Fremgang hadde ikke vært mulig uten dem. Dette er viktig lærdom i dag, hvor kritikk og alternative konsepter ikke alltid er velkomne eller noen ganger undertrykkes. Det utgjør uredelig opptreden, som bryter med en av de to grunnleggende prinsippene for naturlig rettferdighet: «AVDIATVR ET ALTERA PARS» (la begge sider bli hørt).

Klimaeksempel: Innen etablert klimaforskning undertrykkes nysgjerrighet og mangfold, og antropogen global oppvarming (AGW) hypotesen blir hensynsløs håndhevet. Til tross for presserende vitenskapelige, økonomiske og sosiale grunner for å stille spørsmål ved denne hypotesen, anses enhver skepsis som uvitenskapelig. Sensur kompliserer og forhindrer altfor ofte publisering av kritiske artikler i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter. Enda verre, professor Peter Ridd, en ekspert på korallrev, viste at flere tvilsomme fagfellevurderte vitenskapelige artikler feilaktig hevder at klimaendringer dreper Great Barrier Reef. Universitetet hans sparket ham etter flere tiårs tjeneste. Han er ikke det eneste offeret. Professorer som kritiserer AGW blir ekskommunisert.

Kompleksiteten i multi-faktor, multi-skala systemer krever innspill fra et bredt spekter av vitenskapelige felt og disipliner

I løpet av de siste 150 årene har vitenskap primært investert i segmentering og spesialisering. Den nye faglige utfordringen er å lage en horisontal sammenheng mellom de store mengder vertikalt organiserte kunnskapsreservoarer. Erfaringer viser at uten lateral integrasjon vil vi ikke være i stand til å løse de store problemene menneskeheten står ovenfor i dag. Tenk på sektorene helse, utdanning, ulikhet og miljø, der alt er knyttet til alt og segmentering fører til en illusorisk verden.

Klimaeksempel: Endringer i vær og klima har mange årsaker, både naturlige og menneskeskapte. Sann integrering av kunnskap fra mange vitenskapelige felt, som astronomi, geofysikk, geologi, arkeologi, meteorologi, oseanografi og biologi, er uunnværlig for en full forståelse av de komplekse årsaksforholdene som ligger til grunn for klimaendringene. Dette er neppe tilfelle i dagens etablerte klimaforskning. Kunnskapsområder som viser den naturlige variasjonen i jordens klima blir ignorert.

Forbedrede målesystemer er avgjørende for vitenskapelig fremgang; sunn vitenskap krever en balanse mellom teoretisk og empirisk vitenskap

Gjennombrudd innen vitenskap starter vanligvis med tilgjengeligheten av forbedrede målesystemer. Disse systemene gir forskere nye og reproduserbare observasjoner. Tenk på de spektakulære forbedringene innen mikroskopi og egenskapene til moderne teleskoper. Tenk også på det innovative LOFAR-antennenettverket, som allerede har oppdaget tusenvis av ukjente galakser. Og helt nylig, tenk på «Large Hadron Collider» som bekreftet Higgs-bosonet. Jo mer komplisert systemet vi studerer, desto viktigere er målingene for verifisering av de teoretiske forutsetningene samt validering av modelleringsutgangen.

Klimaeksempel: Dessverre er etablert klimaforskning mer interessert i modeller enn i målinger; modellørene kjører showet. I det svært komplekse klimaspørsmålet bør imidlertid nye målesystemer ha høyeste prioritet som målestokk for å verifisere gyldigheten til de vanlige klimamodellene. Frem til i dag er modellspådommer veldig forskjellige fra reelle observasjoner, noe som betyr at klimapolitikk ikke kan baseres på modeller.

Universitetets ledelse bør verne forskerne sine mot politiske ideologier; separasjon av vitenskap og politikk er et stort gode

Vitenskapen søker etter ‘sannheten’, selv om vi kanskje ikke liker det ‘sannheten’ forteller oss. Vitenskapelige beslutninger kommer fra observasjon og forhold. Politikk fungerer helt annerledes ettersom beslutninger kommer fra konsensus. Avgjørelser basert på konsensus består av to eldgamle logiske feilslutninger – av appell til hodetelling og av appell til falsk autoritet (argumentum ad populum og argumentum ad verecundiam). Uttalelsen om at «vitenskapen er avgjort» er en påstand om innbilt konsensus brukt av klimaaktivister som erstatning for vitenskap.

Klimaeksempel: Den politiske ønskelisten til Paris-avtalen i 2015, som har satt klimagendaen i flere tiår, er basert på den falske utsagnet: ‘The Science Is Settled’. Sannheten er imidlertid at vitenskapen ikke er avgjort i det hele tatt. Vi har liten anelse om hvor mye eller hvor lite menneskeheten bidrar til global oppvarming. Vi vet heller ikke om eller i hvilken grad et varmere verdensomspennende vær vil være netto skadelig eller netto gunstig. Allerede i flere tiår har klimamodeller vært ute av stand til å forutsi i samsvar med virkeligheten.

Universitetets ledelse har et moralsk ansvar for å advare samfunnet om at konklusjoner fra tvilsomme vitenskapelige modeller ikke er til å stole på.

Samfunnet forventer at vitenskap spiller en viktig rolle for å løse de store utfordringene på vår planet. Derfor er det av største viktighet at man i vitenskapelige kretser er ærlige om begrensningene i deres teoretiske modeller. Enda viktigere, i vitenskapelige kretser bør man være ærlige om menneskehetens (manglende) evne til å motvirke naturlig variabilitet. Universiteter bør begynne å motstå den absurde “grønne engineering” man ser i overnasjonale organisasjoner. Å tenke seg for eksempel at vi kan kontrollere de komplekse prosessene i vær og klima i makroverdenen og mutasjonen av patogener i mikroverdenen er like naivt som det er arrogant. La ikke universitetene oppføre seg som om de var dagens Don Quixote.

Klimaeksempel: Så langt har klimamodeller vist seg ute av stand til å gi pålitelige spådommer om global oppvarming. Derfor er deres spådommer ikke et godt grunnlag for regjeringens politikk. Gjennomføringen av klimapolitikk er kostbar. Det har store konsekvenser for samfunnet. Mer spesifikt, IPCCs spådommer om ekstrem oppvarming og havnivåstigning har forårsaket mye frykt og uro i verden. Ettersom dagens klimapolitikk er basert på disse falske modellspådommene, blir eksisterende energiinfrastruktur unødvendig bygd ned med uforsiktig hastverk.

Til slutt bør akademiske ledere huske på at universiteter burde være sentre for nye ideer og leveringsrom for nye talenter. Dette krever et inspirerende forsknings- og undervisningsmiljø, der nye konsepter er velkomne og det er gitt god plass til eksperimentering. Dårlige ideer skal filtreres vekk ved eksponering, argumentasjon og observasjon og ikke ved å hindre ytringer fra kreative sinn. Og for å gjenta nøkkelbudskapet i starten: «Universitetene skal fremme fortreffelighet til enhver tid.»