
Klimanytt nr. 281. Redaktør: Ole Henrik Ellestad.
Forfattet av Ole Henrik Ellestad.
Temperaturer, isforhold og klima i Arktis formes av sol, havstrømmer, vinder. De største isreduksjoner observeres i Barentshavet der varmt Atlanterhavsvann (Golfstrømmen) møter iskanten. I Vest-Grønlandhavet uten Atlanterhavsstrømmen er isredusjonen vesentlig mindre og 15-20 år forsinket i likhet med temperaturutviklingen på Grønland. Fingeravtrykket til CO2 ser man lite til.
Isforholdene i Arktis omtales hyppig (KN47, KN180, KN183, KN217, KN221, KN224, KN244, KN278 og KN280 og for Grønland KN128 og KN257) og ofte som en helhet. Men utviklingen i de ulike havområdene forteller om fellestrekk såvel som særtrekk. Når det er solen (og den flytende jordkjerne) som varmer opp havet ser man lite til CO2s fingeravtrykk.
Betydningen av vinder
Med definisjon av isareal som mer enn 15 % isdekke, vil vinder ha en betydelig innflytelse. Den transpolare drift, som skulle føre Nansen over Nordpolen fra øst i Nordishavet, transporterer enorme ismengder. De hoper seg opp mot de kanadiske øyer, likeså i Beauforthavet (nord Alaska) grunnet en virvelstrøm som ‘lagrer’ den eldste isen. Store ismengder transporteres ut Framstredet (mellom Grønland og Svalbard) og gir en oppholdstid på 5-6 år.
Periodevis er det sterkere vinder som influerer, spesielt ‘eksporten’ ut Framstredet. Dette inntrådte i 2007, et år som inntil da ga et isminimum i senere tiår. Det ble overgått i 2012 da en sjeldent sterk storm krysset Polhavet fra Sibir til Alaska. Den raske gjenveksten av is kan tyde på at stormen var årsaken til det minimumet. Vindvariasjoner gjør forholdene uforutsigbare. Men i hovedtrekk vil de påvirkes av den arktiske oscillasjonen (AO), som betegnes Nord-Atlantiske Oscillasjonene (NAO) i våre områder (KN 139). Den har vært vedvarende negativ hvilket medfører en sterkere nord-syd strømning enn øst-vest. Det åpner for perioder der varme luftmasser fra sør trenger inn i Arktis og kalde arktiske luftmasser trenger lengre sørover i andre soner (buktende Jetstrøm). Negativ AO er forbundet med at mindre is transporteres ut av Framstredet og en styrking av Beaufort virvelen med mer lagring av eldre is.
Betydningen av havstrømmen
Interessen for Arktis ledet til at man rundt år 1900 startet målinger av Atlanterhav- eller Golfstrømmen mellom Skottland og Færøyene og utenfor Kola (KN244, KN183). Nye målinger ble startet utenfor Svinøy (Måløy) i 1995. Den korte tidsserien gir ingen mulighet for å registrere langtids periodiske variasjonene, mens disse er tydelige i målingene siden 1900-tallet. Påfallende nok omtales ikke disse målingene i mediene (bare Svinøy-målingene), heller ikke nedenstående målinger.
Rundt år 2000 forankret man utstyr (Figur herfra, gul stripe) som kunne måle temperatur (og andre parametre) ned til 500 m, i sentrale punkter i Nordishavet som angitt i figurenes venstre kant sammen med en fargeskala med variabel gradering) som går fra mørkeblått ved -2 C (saltvann fryser) gjennom lyseblått, grønt og gult til mørkeste fiolett ved +6 C i Framstredet, 3 C i randhavene langs kontinentalsokkelen og 0.9 C i Beauforthavet. Horisontal akse er avstanden mellom måleutstyret og det sørlige punktet i ‘målenettverket’. Variasjonene skyldes ulik innstrømming fra Atlanterhavstrømmen som har to hovedinnløp til Polhavet, gjennom Framstredet og fra Barentshavet øst for Franz Josephs land.

Det mest iøyenfallende er den markante impuls av Atlanterhavsvann (varmere, saltere, tyngre) som entrer Framstredet etter år 2000 mot et maksimum i år 2006 for så å avta. Strømmen følger kontinentalsokkel-grensen innover i Polhavet med en hastighet på ca 1.5 cm per sekund, forbi de grunne (under 200 m, over 50% av arealet under 50m dybde) randhavene Kara-, Laptev-, Øst-Sibir-, Tsjuktsjer- og Beaufort-havet. Det sentrale Polbasseng og Beauforthavet er dype ned til 3500 m. (For detaljer om Polhavet, se Store norske leksikon).
Innover i Nordishavet observeres at det varmere, saltholdige vannet synker ned (termohaline sirkulasjon) og kaldere vann legger seg på toppen (Mørkeblått og lyseblått over den varme sonen). Varmeimpulsen bruker mange år på å nå Beauforthavet. Den målte oppvarmingen der på 0.9 C er faktisk fra en tidligere varmeimpuls i starten av 1990-årene. Forsinkelsen mellom havområdene og oppadstigende varmeutveksling medfører at det totale bildet i Arktis blir sammensatt. Strømmene gjennom Beringstredet influerer også, men er ikke omtalt.
Satellittmålinger av isarealet
Supplerende figurer viser isarealet målt med satellitter (svart kurve) og gjennomsnittet i perioden 1979-2000/08 (Rutger University, senere skiftet layout). Kurvespissene representerer endringstendensen (rød). Det er å forvente at varmere forhold over tid gradvis reduserer tykkelsen.

Barentshavet der Golfstrømmen møter iskanten, har fra maksimal is i 1980 en markant, men variabel isreduksjon som synes å være stabilisert etter ca 2007/2008.

Havområder Kara (Øst for Novaja Semlja), deretter Laptev, Øst-Sibir og Tsjuktsjer har mindre variasjoner frem til 2002-2005, deretter noe reduksjon, men betydelig mindre enn Barentshavet. I Øst-Sibirhavet er variasjonene litt større, positive såvel som negative.

De dype bassengene Beaufort (med sin virvelstrøm og de eldste ismassene) og Sentrale Polhav har minst endringer.

I Vest-Grønlandhavet (uten Golfstrøm) er isreduksjonen 20 år forsinket, relativt til Barentshavet, med start rundt år 2000 og relativ stabil fremover. Landtemperaturene på Vest-Grønland sank frem til medio 1990 årene (KN 128) (mens CO2 steg merkbart fra 1950).
Konklusjon
Oseanografiske forhold dominerer issmeltingen. Atlanterhavsstrømmen påvirker særlig Barentshavet og berører Polhavet sammen med lokale forhold i randhavene. Vest-Grønlandhavet uten Golfstrømmen har et annet mønster. CO2s fingeravtrykk er lite tilstede. Variasjonene følger kjente sykluser på ca 60 år som er observert 150 år tilbake og gjenfinnes i paleodata 8000 år tilbake i Arktis. De gjentatte spådommer om et Isfritt Arktis fra 2013 eller noen tiår fremover er ikke observert og er grunnløse ut i fra kjente sykluser. Tvert i mot peker de kjente sykluser mot en kommende isøkning de neste tiår.
Jeg er enig med Ole Henrik Ellestad at satellittmålinger av isdekke er en bra metode for å vurdere utviklingen i Arktis. Det er synd at de mange figurene dessverre er uleselige både fordi teksten på x-aksen og i forklaringsruten er «usynlige». Jeg er også enig i at lokale vindforhold kan ha betydning.
Støy fra slike effekter kan imidlertid minimeres dersom man ser på de årlige gjennomsnittene av HELE Arktis. Disse satellitt-dataene er fra NSIDC og bruker den samme definisjonen som Ellestad: areal med mer enn 15% is regnes som isdekket.
https://drive.google.com/file/d/1YSJmFHklw7fREOvzgYUCPKJMZj9P-mUV/view?usp=sharing
Den som selv vil laste ned data finner dem her:
ftp://sidads.colorado.edu/DATASETS/NOAA/G02135/seaice_analysis/Sea_Ice_Index_Monthly_Data_by_Year_G02135_v3.0.xlsx
Man får som regel bare info om hele Arktis. Og med en hale om menneskeskapte endringer. Derfor nyttig med info om soner. Særlig når man skal diskutere iskanten i Barentshavet. For dette formålet holder det med kvalitative data og relative forskjeller.
Og alternative, naturlige årsaksforhold fremstår tydeligere.