Ubeleilig viten

Forfattet av Henrik Svensmark, fysiker ved DTU Space i København

Klimarealistene viser til og siterer enkelte utdrag fra teksten Ubelejlig Viden fra Weekendavisen i Danmark, hvor han gir oss verdifull viten i klimaspørsmålet. Teksten er lett forståelig og fokuserer på hvordan klimapanelet har neglisjert sola samt gir et innsyn i konsekvensene av dette. I tillegg får vi et sammendrag av Svensmarks forskning gjennom flere tiår, og et innsyn i hvordan denne typen forskning lenge har blitt sulteforet på forskningsmidler. Mellom sitatene kommenterer redaktør Aaslid de enkelte siterte elementene, markert i kursiv tekst.

Svensmarks Innledning
Den siste utgaven av FNs klimapanels (IPCC) rapport SR15 ble publisert nylig. Rapporten er den siste i en lang rekke klimarapporter, som alle inneholder de vanlige dystre spådommer om forestående katastrofe, hvis ikke verdenssamfunnet stanser utslipp av klimagasser. Rapporten skiller seg ut ved at den nå konkluderer med at all oppvarming siden slutten av den lille istid (1300-1850), og til nå er forårsaket av menneskelige utslipp av CO₂ ved forbrenning av fossile brensler (tre, kull, olje og gass)…….

Med andre ord, det som tidligere ble forårsaket av naturlige variasjoner i klimaet, er nå også forårsaket av mennesker.

Den forrige IPCC-rapport har kvantifisert menneskets påvirkning av klimaet, ved våre utslipp av klimagasser, til å ha forårsaket mer enn 50 % av temperaturøkningen etter 1950. Dette er ikke basert på observasjoner i naturen, men utgjør et politisk vedtak basert på hva klimamodellene blir påstått å vise.
Den nye rapportens påstand innebærer både at all oppvarming etter 1950 er menneskeskapt, og at målstolpene er flyttet bakover til 1850, noe som er svært lite troverdig. Svensmark skyter da også ned denne påstanden grundig i neste avsnitt.

Solen spiller ingen rolle?
Uheldigvis er denne konklusjonen basert på en formodning som gjennomsyrer alle IPCC-rapporter, nemlig at solen ikke spiller en rolle. Selvfølgelig leverer solen nesten all energi til vind og vær og livet på jorden, men antagelsen er at denne energien ikke endres vesentlig. Men solen er en stjerne, som så mange andre stjerner har varierende aktivitet……

Antagelsen Svensmark viser til er IPCC-leirens antagelser, basert på deres filtrering av solaktiviteten gjennom en annen og mer tvilsom modell enn den solforskerne benytter. Man kommer dermed fram til en variasjon i solaktiviteten på 0,1 % av innstråling på toppen av atmosfæren (TSI – Total Solar Irradiance) som systematisk brukes som grunnlag for påstanden om at sola ikke har betydning for klimaet. Solforskernes modell gir 0,3 % som i hovedsak er tilstrekkelig til å forklare temperaturendringen etter år 1880 fra 288 K til 288,8 K.

I løpet av de siste 10.000 årene har solen vekslet mellom høy aktivitet (mange solflekker) og lav aktivitet (få solflekker) åtte-ni ganger. Det mest overraskende er at hver gang det kommer en forandring i solens aktivitet, er det en endring i klimaet. Disse endringene er ikke ubetydelige.

Middelaldervarmen rundt år 1000 var en oppgangstid for verdens befolkning, men etter år 1300 forverret klimaet seg, noe som skapte problemer i form av sviktende avlinger og en underernært befolkning mer utsatt for sykdom og generell elendighet. Selv om det er mange meninger om hvor mye klimaet endret seg i løpet av den lille istid, så tyder mye solid forskning på temperaturendringer mellom høy og lav solaktivitet på en til to grader Celsius. Samtidig kan man se en enestående overensstemmelse mellom klimaendringer og solaktivitet de siste 10.000 årene. Dermed er IPCCs antagelse om, at solens påvirkning er ubetydelig, ikke i harmoni med de observerte klimaendringene.

Dermed er IPCCs antagelse om, at solens påvirkning er ubetydelig, ikke i harmoni med de observerte klimaendringene
Henrik Svensmark, Weekendavisen, 30. november 2018

Forklaringen på dette paradoks er at IPCC bare tar hensyn til endringer i solenergi i direkte stråling….  Men studerer man energien som trenger inn i og ut av verdenshavene over de samme solsykluser, finner man at energien er nesten ti ganger større enn det som følger av endringen i solutstrålingen. Konklusjonen er derfor det må være en mekanisme som forsterker solens aktivitet.

Her sikter Svensmark til den energirike, ultrafiolette solinnstrålingen, den samme som svir huden i påskefjellet, som trenger mange titalls meter ned i havene.

Svensmarks forskning forklart
Å identifisere og forstå denne forsterkningsmekanismen har vært utgangspunktet for forskningen jeg har utført gjennom mer enn 20 år. Den overraskende forklaringen på forsterkningen er at solens magnetiske aktivitet regulerer mengden av partikler som trenger inn i solsystemet, og dermed hvor mange partikler som kan bevege seg ned gjennom jordens atmosfære. Disse partiklene, som betegnes kosmisk stråling, starter en prosess, som hjelper molekyler i atmosfæren med å klumpe seg sammen og vokse seg så store at de kan fungere som kimen til skydråper. Kort forklart betyr det at solaktiviteten kan regulere jordens skydekke opp eller ned, hvilket er av stor betydning for hvor mye energi som når ned til jordens overflate.

Eigil Friis Christensen forteller (ved 6 min, 15 sekunder) i denne videoen (Svensmark: The Cloud Mystery) hvordan oppdagelsen i 1991 av hvordan solens magnetiske aktivitet sammenfalt med temperaturendringer på jorda, viste veien videre for Svensmarks gruppe. Lenge var det et mysterium hva som var den fysiske mekanismen, inntil man gikk løs på studier av kosmisk stråling.

Svensmarks hypotese er de siste 20 år blitt etablert med eksperimenter, observasjoner og teori. Han skriver i Weekendavisen:

I 2017 fant vi den siste manglende brikke i puslespillet, som avdekker hvordan kosmisk stråling hjelper med å få de små klumper av molekyler til å vokse seg så store at de kan påvirke skydannelsen. Dermed har vi en konsistent teori, som forklarer hele årsakskjeden fra en endring i solaktivitet til endring i den kosmiske stråling, endring i antall skydråper til endring i energien som jorden mottar, som så på lengre sikt gir utslag i klimaendringer……

Hvis solen har stått for en del av temperaturstigningen i det 20. århundre, betyr dette at drivhusgassene må ha hatt en mindre andel av temperaturstigningen. Det betyr igjen at klimafølsomheden for CO₂ er mindre enn antatt.

Klimafølsomheten for CO₂
Klimafølsomheten angitt av IPCC er typisk to til fire grader Celsius, i temperaturøkning ved en fordobling av CO₂-konsentrasjonen. Her skal man forstå at bare cirka én grad Celsius er et direkte resultat av CO₂-endringen, resten av temperaturstigningen skyldes eksempelvis en innregnet endring i skydekket. Men skyer, er alle enige om, er et av de mest usikre elementene i klimaforskningen, og vår forskning peker på at solen har en finger med i skyene. Resultatet av solforskningen kan derfor bety at klimafølsomheten for CO₂ er mindre enn klimamodellene angir, og en mindre klimafølsomhet vil bety, forutsatt at alt annet holdes uendret, at vi har mer tid til å finne fornuftige løsninger på klimaproblemene.

Ensidig forskningssatsning
Det burde være åpenlyst i alles interesse å undersøke det presise omfang av solens innflytelse på de klimaendringer vi har sett og forventer å se i fremtiden. Men det er kun den forskning som blir finansiert, som kan bli utført, og å få penger til sol-klimaforskning har stort sett vært umulig. Dette er ikke fordi klimaforskningen ikke får penger. Globalt brukes ca. 20-30 milliarder kroner årlig, men å få midler til et prosjekt som ikke oppfattes å være i overensstemmelse med IPCCs konsensus, er særdeles vanskelig.

Svensmark bekrefter her det tallrike andre forskere opplever, når de forsøker å få midler til klimaforskning på noe som oppfattes som naturlig eller ikke i overenstemmelse med IPCCs CO₂-hypotese.

IPCC-rapport uten objektive konklusjoner
Noen vil muligens mene at IPCC lager en grundig gjennomgang av all klimaforskning, og at den her omtalte mekanisme er blitt vurdert og funnet for usikker til å kunne bli tatt seriøst. Men slik forholder det seg ikke.

I 2009 ble et stort antall e-poster lekket, som inneholdt korrespondanse mellom hovedpersoner i IPCC-prosessen, og da man diskuterte mulige nye forfattere til bestemte kapitler, var det en anbefaling at vedkommende var «på den riktige side» det vil si «anti-Svensmark». Den forsker som tilslutt ble ansvarlig for at skrive avsnittet i IPCC-rapporten om vår forskning levde helt bestemt opp til den jobbeskrivelsen. Derfor mener jeg at IPCC-rapportens konklusjoner om solens rolle i klimaendringene ikke er objektive….

Men skylder man ikke alle å undersøke klimaproblemet til bunns? Dessverre kan det ikke gjøres uten å tilføre denne forskning midler.