Tre fortellinger om global oppvarming

Av Nicolay Stang

Påstanden om global oppvarming fremstilles gjerne som innlysende slik at legfolk skal føle seg dumme hvis de setter spørsmålstegn ved den. En av verdens fremste atmosfærefysikere, Richard Lindzen, som for øvrig også er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, er imidlertid ikke så sikker på om vitenskapen bak påstanden er så åpenbar.

Drivhusfortellingen
I artikkelen Global warming: The science in three nut shellsi beskriver Richard Lindzen tre fortellinger om global oppvarming. Den første fortellingen er gjerne forbundet med Klimapanelets vitenskapelige rapport og dreier seg om at klimaendringene hovedsakelig skyldes menneskenes forbrenning av kull, olje og gass. Dette skal medføre CO2-utslipp som varmer opp planeten. Selv om oppvarmingen antas å være av det onde, gis det lite oppmerksomhet til hva denne trusselen egentlig består i.

Skeptisismen
Den andre fortellingen handler om at oppvarmingen ikke utgjør et spesielt alvorlig problem. Det er mange årsaker til klimaendringene – solen, skyene, havstrømmene, astronomiske forhold etc. Vår forståelse av disse er mangelfull. Det finnes imidlertid ingen bevis for at CO2-utslipp er den dominerende faktor. Observasjoner viser snarere at klimamodellene hele tiden har overdrevet betydningen av CO2. Klimasystemet er komplisert og kan ikke reduseres til en CO2-knapp som kan justeres etter forgodtbefinnende, som en hjemlig termostat, for å kontrollere det globale klimaet.

Felles narrativ
Til tross for forskjellene har disse to fortellingene flere likhetstrekk, som at klimaet alltid endres og at CO2 er nødvendig for livet på jorden. De stemmer også overens når det gjelder temperaturutviklingen etter at Lille istid tok slutt i siste halvdel av 1800-tallet med påfølgende periodevise temperaturstigninger. Begge anslår at bidraget fra menneskenes CO2-utslipp har vært ubetydelig før 1960. De samstemmer også i at fremtidig global gjennomsnittstemperatur ikke lar seg forutsi med sikkerhet. Disse to fortellingenes viktigste fellestrekk er imidlertid at ingen av dem hevder at forbrenning av fossilt brensel leder til katastrofe.

Skrekkhistorien
Den tredje fortellingen skiller seg fra de to andre ved at alle mulige uhumskheter knyttes til menneskenes forbrenning av karbon og hydrokarboner fra jordskorpen. Dette er politikernes og mediefolkenes fortelling. Da disse ser på vitenskapen som en kilde til autoritet og ikke en metode for å oppnå erkjennelse, forsøker de å knytte sine skremsler til vitenskapen. Christiana Figueres, som ledet arbeidet med FNs klimaavtale, legger imidlertid ikke skjul på at målet er å endre den økonomiske utviklingen som har rådet siden den industrielle revolusjon.

Den tredje fortellingen formidler at politikerne har 97 prosent av klimaforskerne i ryggen. Ettersom finansieringen av klimaforskningen er forbundet med fremstillingen av et trusselbilde, er det få av representantene for den første fortellingen som beklager seg over slike beskrivelser da de selv har en egeninteresse av at disse forestillingene opprettholdes.

En historie fra virkeligheten
Men er det også mulig at de to første fortellingene kan ha fjernet seg fra virkeligheten? Disse fremstiller gjerne drivhuseffekten som om den har vært kjent siden John Tyndalls arbeider på 1800-tallet og refererer også gjerne til Svante Arrhenius og Guy Stewart Callendar i samme slengen. Hva om andre prosesser har spilt en viktigere rolle i klimahistorien?

Lindzen hevder at den relativt stabile tropiske temperaturen peker i den retning. Denne tyder nemlig på en sterk negativ tilbakekoblingsmekanisme som stabiliserer klimaet. Lindzen viser til en konferanse om klimadynamikken i 1955 der også nestorene innen meteorologien i Norge, Vilhelm Bjerknes og Arnt Eliassen, deltok. Her var det lite fokus på drivhuseffekten, og slik forble situasjonen i hvert fall inntil begynnelsen av 1980-tallet ifølge Lindzen. Hovedgrunnen til dette skal ha vært at store klimaendringer var forbundet med store endringer i temperaturforskjellene mellom tropene og polene uten særlig temperaturendring ved ekvator. Dette tyder på endringer i varmetransporten mellom lave og høye breddegrader.

På 1960- og 1970-tallet var det global nedkjøling man fryktet og klimamodellen til Budyko og Sellers, som vektla nevnte varmetransport, var den foretrukne. Endringene i global gjennomsnittstemperatur ble ansett som et resultat av endringen i temperaturforskjellene mellom tropene og polene. Tolkes derimot disse temperaturendringene som resultat av drivhuseffekten, kan dette medføre at klimafølsomheten for CO2 blir sterkt overdrevet. Ved å akseptere klimafortellingenes drivhuspremiss, kan vi altså komme til å trekke feil konklusjon.

Konklusjon
Historien om global oppvarming har således blitt kapret av alarmistene. Nå krever de dyptgripende samfunnsendringer med enorme økonomiske skadevirkninger som følge. En tilbakevending til sunn fornuft vil kreve store anstrengelser, men det finnes ingen vei utenom.

 

Støtt oss ved å dele:

9 kommentarer

  1. «En tilbakevending til sunn fornuft vil kreve store anstrengelser, men det finnes ingen vei utenom.»
    I klimasaken er det fristende å påstå at fornuften har vært fraværende i hele 30 år, i hvert fall helt fra James Hansen vitnet om hvor forferdelig det ville bli hvis ikke…..
    Fornuften kom ikke til syne da hans spådommer viste seg ikke å slå til. Det hjalp ikke at Al Gore senere beviselig tok feil i sine katastrofiske prediksjoner. Heller ikke de tydelige bevis for at IPCC fjernet seg mer og mer fra målinger. Det var for mange som oppdaget god økonomi i å bli med blant de grønne.
    I dag finnes det nok noen politikere, journalister og andre som i sitt stille sinn har sett humbugen, men ser samtidig sitt politiske eller karrieremessige selvmord ved å stå frem med sannheten.
    Metoden som varmunistene brukte for å nå dit vi nå er, skjedde på flere måter, men kanskje viktigst ved såkalt lobbying. Greenpeace Bellona og WWF hoppet tidlig på det grønne toget fordi de så den helt åpenbare store mulighet til bedre økonomi gjennom klimaskremslenes propaganda.
    Det gjaldt å få med seg politikere, og det er politikerne som på en eller flere måter må få vite sannheten, hvis fornuften skal vende tilbake.
    I USA har man lenge hatt mulighet til å bidra med vitenskapelige forklaringer i høringer, som arrangeres i administrasjonens komiteer. Det er ikke dristig å påstå at dette gjennom tid har virket, og at dette kanskje er en viktig årsak til at nåværende administrasjon har et syn på klimasaken, som bringer håp.
    De nødvendige store anstrengelser bør kanskje, blant annet, fokusere på å få de valgte politikere i tale? Uten medvirkning fra politisk hold vil en vanskelig vinne.

  2. Problemet er i hovedsak hvordan historien fortelles, Al Gore og Jim Hansen hadde en enkel historie som gikk rett hjem. Det siste opplever jeg at Michal Mann hadde på høringen i USA nettopp, mens de som representerte den motsatte siden neppe nådde fram til andre enn de som allerede var enige.

    PROPAGANDA VIRKER!

    Det dreier seg om å eie historien, det gjør journalisten og politikeren Al Gore og fanatikerne Mann og Hansen, hvilket gjør AGW til et langt mer pedagogisk og politisk enn ett vitenskaplig problem

  3. Oppgaven er pedagogisk sett vanskelig, men ikke umulig.

    Fysikkens virkelighet lar seg ikke “skubbe” på, selv av IPCC.

    Kan noen motbevise at endring av vær skjer i atmosfæren?
    Kan noen motbevise at fysikkens lover styrer vær (og klima)?
    Kan noen motbevise at energi er drivkraften i endring av været?
    Kan noen påvise hva som bringer energi inn i atmosfæren?
    Kan noen beregne hvor mye energi fordampning av vann fra jordoverflaten bringer opp i atmosfæren
    sammenliknet med den energi som absorberes av CO2?

    Gjennomfører en dette så har en beviset på at CO2 er uten betydning for endringer i vær og klima!

  4. Interessant oppsummering dette og en relevant konklusjon. Man må imidlertid være tålmodig og finne en robust og hensiktsmessig strategi overfor denne “trosretningen” som denne The Flat Earth Society er…
    Det må internasjonale prosesser til som er samordnet. Vi leser i disse dager om Trump-administrasjonens klimaskepsis, Storbritannias angivelige nedprioritering av klimasaker og Irland og Polen som ønsker å prioritere annerledes enn Brüssel. Vi har også Russland, Kina, India og Brasil, store nasjoner som ikke satser på CO2-reduksjoner, eller tror at denne sporgassen er en trussel. Hvis vi også tar med alle andre uland, som heller ikke kommer til å bidra med noe, blir det etter hvert en ganske liten kjerne, inkludert Norge, som skal redde kloden vår fra “fortapelse”…

  5. Den fjerde fortellingen . . .?

    “Climate policy has almost nothing to do anymore with environmental protection, says the German economist and IPCC official Ottmar Edenhofer. The next world climate summit in Cancun is actually an economy summit during which the distribution of the world’s resources will be negotiated.” – Ottmar Edenhofer, co-chair of the IPCC Working Group III.

    https://wattsupwiththat.files.wordpress.com/2010/11/gdp_nominal_per_capita_world_map_imf_2007.png

    Selv når de sier det rett ut med rene ord vil fremdeles de fleste ikke høre og forstå . . . !

  6. Erik Pedersen: …”Vi har også Russland, Kina, India og Brasil, store nasjoner som ikke satser på CO2-reduksjoner, eller tror at denne sporgassen er en trussel.”

    Alle de fire landene du nevner har signert Paris-avtalen og har rapportert med forpliktelser om klimagassreduksjoner til UNFCCC som de alle er medlem av:

    Russland: 25-30% reduksjon i forhold til 1990-nivået innen 2030

    Brasil: 37% reduksjon i forhold til 2005-nivået innen 2025

    India: 33 -35% reduksjon i forhold til 2005-nivået innen 2030

    Kina: Redusere landets karbonintensitet med 60 – 65% i forhold til 2005 innen 2030 og at CO2-utslippene skal synke etter 2027. Det kan imidlertid se ut som om Kinas utslipp allerede har nådd toppen: https://drive.google.com/open?id=0B19Sr_Qmr4GJM1lpSllESlBYck

    Kina, India og Brasil har dessuten ratifisert Paris-avtalen (dvs. gjort den til lov)

    • Lindeberg, teksten din er i best fall upresis.

      Russland har regnet inn skogen i Sibir i tillegg til at de allerede hadde lagt ned tungindustrien fra Sovjet-tiden, og trenger derfor ikke løfte en finger for å redusere “utslipp”.

      Viktigere, dette er ikke forpliktelser eller forpliktende tiltak, det er direkte galt å hevde det. De eneste forpliktelsene i Parisavtalen er A) å sende delegasjoner til alle framtidige klimatoppmøter, og B) å levere lister med uforpliktende planer om framtidige klimatiltak med jevne mellomrom.

      Det var et krav fra USA under president Obama at alle tiltak skulle være uforpliktende, slik at han var i stand til å tiltre avtalen ved en presidentordre.

    • India har ikke lovt en kilo i CO2 – reduksjon, men i likhet med China en reduksjon i karobintensitet.

      Brasil har på samme måte som Russland tatt skogen med i regnskapet. her er et sitat som bekrefter dette.

      Brazil’s Nationally Determined Contribution (NDC) includes a target to limit its GHG emissions including land use, land use change and forestry (LULUCF) to 1.3 GtCO2e by 2025 and 1.2 GtCO2e (GWP-100; IPCC AR5) by 2030, equivalent to a 37% and 43% reduction below 2005 levels (Government of Brazil, 2015) [1]. However, taking into account that land use emissions have already decreased steeply since 2005, mainly thanks to policies to fight deforestation, and are projected to continue decreasing in the coming decades, the NDC targets effectively allow Brazil to increase its emissions from fossil fuels and industry (GHG excluding LULUCF) by 37% by 2025 and 32% by 2030 above 2005 levels (equivalent to 107% and 99% above 1990 levels).

      http://climateactiontracker.org/countries/brazil.html

      Så alle land forsøker på en eller annen måte å gardere seg så langt de kan. Med rettsavgjørelser i USA og Trump som president er Parisavtalen allerede nå så godt som død.

Kommentarer er stengt.