Tiltagende urealistisk energipolitikk

Vi siterer fra to presseoppslag fra kapable forskere den seneste tiden, som klart viser at Norge lenge har ført en energipolitikk landet ikke er tjent med, samt at subsidiene renner ut – denne gangen til ammoniakk – og til støtte for en enda mer urealistisk energipolitikk. Strømprisene vi nå opplever er en tilsiktet virkning av en villet og absurd energipolitikk over ca 15 år. Takk til Emblemvåg for inspirasjonen til overskriften.

Kabler, energipolitikk og realisme

Dette er overskriften i et oppslag datert 7.januar, forfattet av NTNU-forsker Jan Emblemvåg i Ålesund. Budskapet, i ingressen, er enkelt: Norsk energipolitikk de siste 15 årene henger ikke sammen, og den er tiltagende urealistisk.
Emblemvåg skriver om kablene og markedsmekanismen:

«Det sier seg selv at kablene er prisdrivende for Norge over tid. Siden 2000 har elektrisitetsprisene i Norge steget med ca 30% mer enn inflasjonen, og det utgjør ca 20 mrd kroner i året.»

«Vi må heller ikke glemme at vi importerer ofte. I 2019 gikk vi akkurat i balanse på årsbasis hvilket betyr at vi har store timesvariasjoner med import og eksport. Kablene gir derfor også lavere priser i deler av året, og ikke minst gir de leveringssikkerhet, og NordPool er kanskje verdens mest effektive elektrisitetsmarked som gir gode priser og god ressursallokering.»

Dette er korrekt, men de nye kablene som ble satt i drift i fjor høst, har til nå fungert som rene eksportkabler og ikke som kraftutvekslingskabler slik intensjonen offisielt var.

Problemet i Norge er at det er en villet politikk fra AP, Høyre m.fl. basert på ideen om at elektrisiteten i Norge er for billig og derved er prisøkninger positivt.

Ingen av de har forstått risikoen for en energikrise og heller ikke kostnadene.

Dagdrømmende og lite kompetente politikere

De samme politikerne vil samtidig bruke Norges vannkraft som batteri til Europa selv om vårt overskudd i toppåret 2020 utgjorde bare 0,6% av EU sitt behov, de vil bygge batterifabrikker, starte opp store datasentre, elektrifisere sokkelen, elektrifisere samfunnet og ikke minst etablere en hydrogen-basert økonomi.

Slike dagdrømmer er direkte farlig for landet, skriver Emblemvåg. Her er et eksempel: I toppåret 2020 hadde Norge et kraftoverskudd på 20 TWh. Det vil kreve ca 11,7 TWh å konvertere Norges hydrogenproduksjon fra grå til grønn, i tillegg til enorme kostnader uten noen målbar oppside. Enkelte innbiller seg at vindkraft kan dekke dette behovet, men timeleveransen (2020) fra all vindkraft var nede i 8,3 MWh (0,2%) fra en samlet effekt på 3977 MW fordelt på 1164 vindmøller. Ingen industri kan leve med slik variabel energitilførsel! Det trengs minst 2/3 balansekraft, fra vannkraft eller fra import. Vannkraft som balansekraft blir selvfølgelig dyrere, og ingen norsk industri tåler kontinentets høye elpriser, i tilfelle vi innbiller oss at kontinentet har kraft å eksportere når vinden ikke blåser.

Han avslutter med at dagens energiproblemer er konstruert av våre politikere over ca 15 år, og at vi nå må gi avkall på de verste luftslottene og løse dagens problemer før det går for mye utover arbeidsplasser og pensjoner.

Grønn storsatsning – på ammoniakk ?

Alt som kan klassifiseres som grønt, fornybart eller bærekraftig pleier å utløse store subsidier. Så også med nylige tildelinger fra Enova på litt over 1 milliard kroner til utslippsfri hydrogenproduksjon, aka grønn hydrogen. Før klimanytalen innhentet kjemisk industri hadde vi hydrogen/ammoniakk, nå har vi grå – (med dagens effektive og lønnsomme produksjon), grønne – (energien skal være utslippsfri) og blå varianter (som grønn, bare enda mer ulønnsom, og hvor noen attpåtil skal fange og grave ned CO₂-molekyler)

Anders Valland, forskningsleder for Sintef Ocean, påpeker i et intervju med Finansavisen 27.desember at «Ammoniakk er et guffent stoff som er både giftig og etsende.» Han er skeptisk til bruken som drivstoff i skipsfarten, og har utelatt bagateller som i et rasjonelt samfunn alene hadde utelukket slike subsidier – at ammoniakk er moderat eksplosiv, og at med volumetrisk energitetthet på ca. 1/4 av diesel kommer ikke skipet veldig langt avgårde uten flere nye tanker for drivstoff. Finansavisen pleier å gi leserne tilstrekkelig med tall, slik at leserne forstår hvem man kan stole på, og dette oppslaget er intet unntak.

Statkraft, Aker Horizons og Yara skal offisielt samarbeide om å produsere grønn ammoniakk på Herøya, men det er ikke utenkelig at samarbeidet begrenser seg til kun å høste subsidier fra statlige pengebinger. Disse aktørene tenker seg at all langdistanse skipsfart bruker grønn ammoniakk som drivstoff, det kreves da en tre-fire dobling av dagens globale ammoniakkproduksjon. Det betyr at noen må produsere ca 100 millioner tonn grønn hydrogen, med bruk av ca 6000 TWh fornybar (utslippsfri) strøm (Les Norges påtenkte lederrolle).

Haken ved dette luftslottet er at det i dag (IEA-tall, 2018) bare finnes 6163 TWh global fornybar strømproduksjon, og som vist av Emblemvåg ovenfor kan produksjonen til tider gå mot nær null i forhold til installert kapasitet. Denne energien er samtidig tenkt (?) brukt av enfoldige aktører i datasentre, batterifabrikker, og i elektrifisering av ditt og datt.

Valland avslutter med å si at «vi forsøker å realitetsorientere aktørene og legge frem fakta». Med «vi» mener Valland øyensynlig Sintef Ocean, fordi andre avdelinger av SINTEF kan ha andre jern i ilden – her kritiserer vi en bærekraftdirektør fra SINTEF som er på feil villspor, og helt uten at noen fra SINTEF har funnet en eneste faktafeil i vår kritikk.