Stoknes – nok en perle fra klimadebatten

NRK har flere ganger sluppet løs klimapsykolog Per Espen Stoknes på sine lyttere. Stoknes er det siste geniale som har dukket opp fra BI-systemet. Budstikka følger nå i NRKs fotspor og har gitt sine lesere i Asker og Bærum en solid overdose. Nå skal jeg – noe forsinket – følge rådet fra foreleseren i psykologi ved UiO, som i 1974 anbefalte oss å fordype ved å lese boka «Sense and Nonsense in Psychology« av Hans Eysenck. Boka blir stadig mer aktuell, og dersom jeg etter fordypningen kan finne spor av rasjonell tenkning hos Stoknes er det mulig jeg har noe å tilføye. Leserne inviteres i mellomtiden til å bruke kommentarfeltet.

Per Espen Stoknes – prisbelønt forfatter fra BI
Stoknes har forfattet boka «What we think about when we try not to think about Global Warming», hvor han beskriver de forsvarsbarrierene vi bruker. For noen dagens siden var forfatteren via Twitter henrykt over nyheten om at boka hadde fått «Outstanding Academic Title 2015» award (top 25) fra American Library Association’s Choice! Samtidig har Naomi Klein fått samme pris for sin bok: This changes everything: capitalism vs. the climate, så Stoknes er i celebert selskap og har med dette etablert seg trygt og godt  i den internasjonale klimakrise-industrien. Hvorvidt den BI-ansatte Stoknes trives i selskap med kapitalisthateren Naomi Klein skal vi ikke uttale oss om – i denne omgang.

Kort om innholdet i boka, sitert fra Budstikka. På norsk kan vi kalle de fem barrierene distanse, dommedag, dissonans, fornektelse, identitet. 

Distanse dreier seg om at mange forskere snakker om hva som vil skje i 2070, eller hvordan verden ser ut om hundre år. Det blir så fjernt at det ikke angår oss.
Dommedag går på overforbruk av dommedagsprofetiene som utløser frykt uten en løsning. De er passiviserende.
Dissonans handler om at det vi vet ikke gjenspeiles i hvordan vi handler.
Fornektelse trer inn når angst og ubehag ubevisst gjør at vi lever videre som om vi ikke vet det vi vet.
Identitet handler om hva og hvem vi identifiserer oss med og å forsvare mine verdier og livsstil mot (klima) kritikk.

Deretter går det raskt nedoverbakke, noe man allerede aner det vil gjøre etter å ha lest det mer enn håpløse innslaget i Budstikka – som forsåvidt sier mer om den lave standarden blant journalistene i Budstikka enn om noe som helst annet. Etter å ha bladd i boka som presenterer Stoknes akademiske tenkning er det klart at det er totalt støvsugd for realfaglig kompetanse og faktabasert kunnskap om klimaet. Til gjengjeld er det tildels briljant retorikk, trygt basert på den politiske korrekthet som har vedtatt at vi har en klimakrise og alle de dertil hørende klimamytene, kombinert med et totalt fravær av rasjonell tenkning. For de klimatroende er boka til Stoknes utvilsomt «gefundenes fressen», men for resten av menneskeheten? Fortjener boka noe av din tid? Jeg overlater den vurderingen til leserne.

Eyseck er derimot så vidt jeg kan se stadig mer høyaktuell lesning. Spesielt siden enkelte politikere og medier later til å tro at klimakrisen kan løses hvis befolkningen i Norge får en større dose Stoknes.

Åpent kommentarfelt, ta det i bruk!