Vi ser på solaktiviteten i oktober måned, med data hentet fra Die Kalte Sonne, nettsiden til forskerne Frank Bosse og Fritz Vahrenholt. Måneden utmerket seg med lav solaktivitet godt under normalen. Den midtre tredjedelen av måneden var stort sett helt uten solflekker. Som de fleste vet er sola leverandøren av 99,98 % av all energi som ankommer atmosfære og hav på vår planet.
Svak sol i oktober
Observerte solflekker (SSN – Sun Spot Number) var i oktober 13,2 som bare er 33% av det forventede denne måneden, utifra gjennomsnittet for denne 107. måned i nåværende solsyklus som startet i desember 2008 – basert på kalkulasjon av observasjoner fra de 23 tidligere solsykluser som vi kjenner tilbake til 1755. Solflekkene har en temperatur flere tusen grader lavere enn det øvrige av soloverflaten, men rundt flekkene er det en fakula som er kraftigere enn solen forøvrig og mer enn oppveier solflekkenes reduserte bidrag. Derfor er solen mer aktiv med flere solflekker.
Figuren til venstre viser inneværende syklus 24 i rødt, samt gjennomsnitt for alle tidligere observerte sykluser i blått, med syklus nr 5 i sort – som fant sted midt i Dalton-minimumet i årene 1798-1810. For hver nye solsyklus starter man månedstellingen fra nr 1, man sammenligner så dette månedsnummeret med samme månedsnr i alle de tidligere solsyklusene.
Den gjennomsnittlige lengden på en solsyklus er 11 år, korteste syklus har vært 7 år, mens den lengste har vært på 14 år. De varmeste syklusene har vært de korteste, mens de kjøligere er lengre enn gjennomsnittet. Forrige syklus varte i 12,2 år og denne syklusen kan bli minst like lang.
Akkumulerte solflekkavvik
Nedgangen i solaktivitet ser vi klarere på figuren til venstre. Verdiene her er akkumulerte avvik i solflekkantall for hver syklus i syklusens første 105 måneder. Her ser man tydelig en sterkere solaktivitet i forrige århundre, fra syklus 17 til 23 og figuren viser veldig klart hvor mye svakere inneværende syklus er i forhold til alle disse – tredje svakest etter at observasjonene startet i 1755.
Anomaliene summerer seg til minus 4048.
Forskerne påpeker at ferskeste data fra sola peker mot at neste solsyklus vil være omtrent like svak som nåværende syklus. Utviklingen går dermed i retning av et Dalton-minimum med en klart svakere sol de neste 15 årene. En utvikling mot det enda svakere Maunder-solminimumet (1650-1700) er mer usannsynlig.
La Nina på vei
Vahrenholt og Bosse har denne måneden tatt med en analyse av varmeutvekslingsfenomenet La Nina og de konkluderer utifra ferske observasjoner med en nær 100 % sannsynlighet for at 2017-18 blir en La Nina vinter.
Da kan det forventes en gradvis nedkjøling de neste fem år.
Om denne nedkjølingen ikke finner sted er vel allerede magasinert varme i havene, mindre skydekke over det tropiske hav og kosmiske forhold, som kan påvirke noe fallende globale temperaturer.
Det kan bli spennende å følge med på hvilken grad sporgassen CO2 med sin prosentandel på 0,004 i atmosfæren, og litt økende andel kan bety i denne sammenheng.
Hva er grunnen til disse forventningene? Er det basert på hisoriske data og erfaringer eller er det Svensmarks teorier? Uansett skal det bli spennenede å følge med fremover . . .
Har til nå forstått med Maunder og Dalton Minimum, som et resultat av lavt solflekknivå og ekstra vulkan aktivitet med mye sot i luften. Men om lav forventet solaktivitet bare reduserer jordens mottatte stråling med 1 W/m2. Hva kan da med sikkerhet forklare den varme middelalder (vikingtid), som sannsynligvis var noe varmere enn nåtiden og den kalde Maunder Minimum?
Det er flere detaljer hos Bosse/Vahrenholt og det framgår at forventningen er basert på observasjoner av nordlige og sydlige halvkule som gir historiske data, målt i CentiGauss:
«Die Felder (das Mittel der Nord/Südhemisphärischen Werte) liegen bei 57 Centi Gauss (cG). Der vorherige Zyklus (als Vorbote der Fleckenaktivität für den aktuellen Zyklus) lag zum etwa gleichen Zykluszeitpunkt bei ca. 61 cG. Zum Vergleich: der etwa normal starke SC23 ( vgl. Abb.2) wurde durch polare Felder von ca. 104 cG angekündigt. Es ist also sehr wahrscheinlich, dass auch der Zyklus 25 so unterdurchschnittlich aktiv wird wie der gerade zu Ende gehende.»
Når vi jevnlig får lese om at solen er svak og kald for tiden, kan det vel være greit å minne på hvor svak den er.
Solens styrke måles kontinuerlig fra satellitt, og det er kjent at dens gjennomsnittlige styrke ved jorda er omtrent 1360 watt per kvadratmeter. I løpet av solflekksyklusen varierer dette med omtrent 1 W/m2, altså rundt en promille.
Dette kan sammenliknes med variasjonen over året på grunn av den elliptiske jordbanen, som er over 80 W/m2.
Setter man endringen på 1 promille inn i Stefan-Boltzmanns strålinglov, finner man at det svarer til noen få tidels grader.
Dette er bare trolling Raaen! Solaktiviteten måles med svært mange instrumenter, og man skal ikke langt inn i solforskningen for å oppfatte dette. Den eldste og mest kjente metoden er telling av solflekker, noe du helt forbigår i din trolling.
TSI (total solar irradiance) som du viser til , uten at du greier å komme opp med hverken riktig betegnelse eller riktig variasjon, er en modellering av hvor mange watt/m2 som ankommer ved toppen av atmosfæren (se Yndestads kronikk i Sunnmørsposten tidligere i år for detaljer).
Det er påvist en variasjon på ca 5 w/m2, i tillegg til store feil i modelleringen. Øverste illustrasjon her viser hvordan man i IPCC-leiren trikser med TSI-verdien på en måte som har et nært slektskap med bedrageri:http://www.klimarealistene.com/2017/10/26/ipcc-leiren-pa-galt-villspor/
Kven er det som troller, Aaslid?
Du skriv om store feil i modelleringen. I teksten under, som er henta fra NASA, skrives det ingenting om modellering. Dei måler strålinga med svært presise instrument.
Nasa skriv:
«Total Solar Irradiance: The Sun Also Changes
Researchers once erroneously referred to the amount of energy arriving from the sun as the «solar constant». In reality, they have discovered that the sun’s luminosity can change over long time scales.
Since 1978, satellite instruments have allowed solar scientists to make extraordinarily precise TSI measurements to check just how «constant» the solar constant actually is. The instruments have measured with such accuracy that scientists have been able to detect tiny variations in TSI that occur with the solar cycle.
During periods of intense solar activity—characterized by peaks in sunspots, flares, and hotspots called faculae—TSI increases by approximately a tenth of a percent. Overall, TSI varies by approximately 0.1 percent—or about 2 watts per square meter between the most and least active part of an 11-year solar cycle.
Today, scientists who study the links between solar activity and climate are confident that the small variations in TSI associated with the eleven-year solar cycle cannot explain the intensity and speed of warming trends seen on Earth during the last century. The 0.1 percent shift in TSI simply isn’t enough to have a strong influence, and there’s no convincing evidence that suggests TSI has trended upward enough over the last century to affect climate.
However, it’s possible—probable, in fact—that the sun experiences sizable shifts in TSI over much longer time scales that could impact climate. For example, a 70-year period called the Maunder Minimum, which featured exceptionally low numbers of sunspots, is thought to be connected to a period of especially low TSI that helped drive Europe’s Little Ice Age. On a much longer time scale, it’s also known that the sun has increased its luminosity significantly—by about 30 percent—over its 4.55 billion year lifespan.
Glory carries an instrument—the Total Irradiance Monitor (TIM) that will help maintain the long-term TSI record, which is critical for scientists who are trying to determine definitively if longer-term solar cycles exist and how they might behave. «
Forfang, her er budskapet, med teskje:
Det er IKKE TSI som varmer havene våre, det gjøres av den andelen av innstrålingen som har potensiale til å nå langt ned i havet. Ultrafiolett stråling (UV-A/B), er mer energirik enn synlig lys og varierer ekstremt, bl.a avhengig av skydekket.
Hei …snip, (Moderator; det er ønskelig med et minimum av saklighet i dine kommentarer, Forfang. Prøv igjen.)
Ja, ja. Slik går no dagene.
Forfang,
høres ut som du svelger varmistenes påstander om «entydig målesikkerhet» her også, med søkke og snøre? Slik at de kan konkludere at «there’s no convincing evidence that suggests TSI has trended upward enough over the last century to affect climate».
Men poenget her, som med klimamodellene deres, er at der er helt sentrale men underliggende algoritmer som må subjektivt settes (jfr. CO2–sensitivitet usikkerheten) slik at man i praksis kan få det resultatet man ønsker. Dette skyldes at man for måling av solinnstrålingsverdier er avhengig av en rekke kalkyle- og analyseverktøy som i sum beregner innstrålingen over et utall definerte områder, som igjen er basert på metodene for hemisfæriske GSI-algoritmer først utviklet av Rich et al. (Rich 1990, Rich et al. 1994) og derfra Fu & Rich (2000, 2002). Målet er å til slutt ha produsert et samlet globalt «innstrålingskart».
Men: Bare estimatene for de globale stråleberegningene sier litt om hvorfor man ikke skal tro på påstandene om objektiv målesikkerhet: Global stråling (Globaltot) beregnes som summen av direkte (Dirtot) og diffus (Diftot) stråling av alle sol- og himmelsektorer, slik: Globaltot = Dirtot + Diftot. Klarer ikke å skrive likningen i dette tekstformatet her, men håper poenget er tatt.
Enkelt sagt kan man slik si at man har en slags reelle (fysiske) måleinstrumenter for direkte solstråling, mens man mht. diffus stråleberegning må beregne den diffuse strålingen mot sitt centroid (Dif), integrert over et tidsintervall, og korrigert mot avviksfraksjon og vinkling gjennom likninger også her.
Det er mye mer estimering som må foregå, men håper dette i første omgang rekker til å vise at man ikke direkte kan «måle» solinnstråling slik mange synes å tro. Og at man ikke skal foreta for knefall for påstått målesikkerhet her heller, siden den minste feilestimering i det man foreløpig tror er «rett» teori vil generere store feilkilder iht. den omvendte store talls lov (en tidsakse for observert stråling som aldri kommer tilbake, slik at man ikke kan resample de samme data på nytt).
Sunde: Er du da enig med Aaslid i at det er trolling å hevde at
I løpet av solflekksyklusen varierer TSI med rundt en promille?
Eller er du enig med Raaen og NASA i at dette er eit godt estimat?
Forfang,
du skriver til Aaslid at «I teksten under, som er henta fra NASA, skrives det ingenting om modellering. Dei måler strålinga med svært presise instrument.»
Jeg la derfor inn en lang og grundig kommentar om hva slags modellering som foregår for å vise deg at du bommer helt mht din påstand om «ingenting om modellering».
I en sånn sammenheng, der du ikke kjenner hvordan solinnstråling behandles, blir det meningsløst å svare på et spørsmål om hvem jeg er enig med. Som jeg syns å huske Steve McIntyre svarte på et spørsmål om han mente at MIchael Manns forskning var feil. Han avleverte da et av tidenes mest elegante svar: «Det er ikke engang feil».
Hovedoppslaget, samt min kommentar og Forfang og Lindebergs oppfølginger omhandlet solens utstråling.
Sundes kommentar handler om beregning av solintensitet ved jordoverflaten – noe som selvsagt avhenger direkte av solens utstråling, men er irrelevant i sammengen.
Å krydre en slik avsporing med diverse «stikk» til Forfang er ikke vakkert.
(Forøvrig, sitatet «det er ikke engang feil», tillegges vanligvis Wolfgang Pauli – en av tidenes store vitenskapsmenn.)
Raaen,
du skriver selv at din kommentar «omhandlet solens utstråling.»
Vet du ikke lenger hva du har skrevet selv? Men du skrev jo, nå åpenbart i et litt erkjennelsesesmessig kaos, at «Solens styrke måles kontinuerlig fra satellitt, og det er kjent at dens gjennomsnittlige styrke ved jorda er omtrent 1360 watt per kvadratmeter.»
«Styrke ved jorda» er ditt ærend,hvorpå du hiver du deg på sol-eliministenes argument med at «I løpet av solflekksyklusen varierer dette med omtrent 1 W/m2, altså rundt en promille.» Utlagt: Iflg Raaens solforståelse betyr solen ingenting for jordens klimaendringer og man kan dyrke sin forlengst falsifiserte og overdrevne CO2-hype i fred igjen.
Det var både Forfangs manglende kjennskap til modelleringen av solenergien, samt din referanse til solens effekt ved jordoverflaten som var årsak til at jeg presiserte litt om det vi egentlig snakker om her (og som alarmistene prøver å nedtone til «ingen betydning»), nemlig solens effekt på jordens klima.
Men hvis man bare angriper for å angripe, da blir det ofte sånne pussige sammenrotinger, der man først sier noe selv, og anklager andre for å svare på noe man i etterpåklokskap mener man ikke har sagt 🙂
I rest my case.
Sunde. Eg er ikkje i stand til å ta deg seriøst når du framstiller det som om du er den einaste som er opptatt av at det ikkje er nokon “entydig målesikkerhet”. Trur du verkeleg at Nasa, som eg viste til, eller andre seriøse forskningsinstitusjonar ikkje har problemstillinger rundt målesikkerhet som høgste prioritet?
Eg er heller ikkje i stand til å ta deg seriøst når du ikkje er i stand til å ta avstand fra den type stempling som Aaslid står for: «Dette er bare trolling Raaen! Solaktiviteten måles med svært mange instrumenter, og man skal ikke langt inn i solforskningen for å oppfatte dette. Den eldste og mest kjente metoden er telling av solflekker, noe du helt forbigår i din trolling.» Da er det faktisk relevant å spørre om di meining: Er det trolling å hevde at i løpet av solflekksyklusen varierer TSI med omtrent 1 W/m2, altså rundt en promille?
Tema for debatten var måling av solas styrke fra satellitt. Til det presenterer Aaslid følgende merkelige svar: «Forfang, her er budskapet, med teskje: Det er IKKE TSI som varmer havene våre, det gjøres av den andelen av innstrålingen som har potensiale til å nå langt ned i havet. Ultrafiolett stråling (UV-A/B), er mer energirik enn synlig lys og varierer ekstremt, bl.a avhengig av skydekket.»
Svaret mitt har han ikkje mot til å la stå. Makt korrumperer, heiter det. Det gjeld visst også redaktørmakt.
Har du ingen meininger om det, Sunde? For det var faktisk Aaslids karakteristikk av Raaen som var mitt tema, og ikkje analyse av målesikkerhet.
Forfang,
det eneste som burde være av interesse mht sola og klima er selvsagt å klare å måle og forstå solenergien SOM VIRKER PÅ JORDKLODEN. Hvorvidt noen ønsker å telle solflekker eller andre forhold sola holder på med der ute i universet er meg revnende likegyldig. Usikkerheten rundt hva det ene eller andre fenomenet observert på sola medfører for oss her på jorda er så stor og sprikende at jeg ikke bruker tid på det. Her hiver jeg meg ikke på noen retning som prøver å underbygge sine poeng med dette. Jeg kan nemlig ikke se at det foreligger entydig og klar forskning på dette i noen leire. Derfor er jeg på dette tidspunkt i forskningen kun interessert i EFFEKTEN AV SOLA PÅ JORDKLODENS KLIMA.
NASA og flere andre miljøer som driver med solobservasjoner har uten tvil sterkt utilfredsstillende forståelse av dette ifht. effekt på jordkloden, og opererer derfor helt åpenbart med ulike resultater og store usikkerheter.
Mye tyder på at mainstream-siden ikke engang søker sannheten om dette (jfr. den langvarige motviljen mot soloforskere i IPCC-rapporteringen), fordi det kan ødelegge ball gamet rundt CO2-hypen. Det ser man bl.a. på hvordan CO2-hodene i disse organisasjonene helt manisk jobber med å tone ned historiske varmeperioder med lavere CO2-nivåer enn i dag. Dette gjelder ikke bare rene historieforfalskninger rundt varm middelalder, romerske og minoiske varmeperiode, osv., men helt opp til å manipulere med opprinnelige måledata for den varme mellomkrigstiden (nedskrives) og den kalde etterkrigsperioden (oppskrives), siden bare disse 60 årene falsifiserer CO2-hypotesen alene. Hvis man i tillegg kom opp med bedre måledata for solenergien som treffer/påvirker jorda i disse fasene – og disse viste seg å korrelere med de nevnte 30-års faser – ville det blitt mange arbeidsløse klimaalarmister rundt om.
Jeg har med interesse lest Yndestads kronikk.
Den beskriver utvetydig en kald klimaperiode fra 1000 til 1070. Men det er da under den middelalderske varmeperioden?
Videre leser vi at solen varmer opp havet, som så gir økning av CO2 i atmosfæren. Den som har lest Bjørn Steens gjesteinnlegg i april vet at det er opplagt feil: Økningen i partialtrykk i atmosfæren overvinner temperaturøkningen i havet med solid margin.
Vi leser videre om satelittmålinger av solintensitet (PMOD og ACRIM) som «forlenges bakover i tid». Det er vel i beste fall upresist-
Denne kronikken holder ikke mål som vitenskapelig kilde.
Redaktørens respons på harde vitenskapelige data er, kan vi vel si, fascinerende. Tankene går til Bjørnson, som i henhold til legenden hadde notert følgende påminnelse til seg selv i margen på et talemanuskript: «Svak arkumentajon – hev stemmen».
For man skal ikke lete lenger før man finner denne siden og mange andre seriøse.
Og de etterlater liten tvil, etter 40 års satelittmålinger med mange ulike satelitter og måleinstrumenter, er den midlere variasjonen over solsykelen rundt 0,1 %.
Skal man si noe om dagens solvariasjonen, bør man jo gå til satellittmålingene. (Men det ligger vel mer dramatikk i et solflekktallet som varierer fra over 200 til 0, enn i solintensiteten som varierer fra 1362 til 1361 eller så.)
Så kan den gode korrelasjonen med antall solflekker være en hjelp til å si noe bakover i tid.
Redaktøren har aldeles rett: Det er observert variasjon på opp til 5 W/m2. Men det er kortvarig, noen dager, knyttet til bevegelse av store solflekkgrupper over solskiva.
Redaktøren er snar til å ta i bruk ordet bedrageri, med referanse til en epost fra R C Willson til N Scafetta. Richard Willson er ingen «hvem som helst»; han har en lang karriere i satellittbasert måling av solintensiteten.
Litt bruk av google forteller oss hva dette handler om: Instrumentene på de ulike satelittene er litt ulikt kalibrert, så for å få en kurve over hele 40-års perioden med satellittmåling, må de «sys» sammen.
Det er (minst) to slike «kompositt» serier, ACRIM som Willson er involvert i og PMOD som Frölich er involvert i. Forskjellen mellom de to er primært knyttet til det som betegnes «ACRIM-gap», en periode uten ACRIM-målinger, som skyldes at ACRIM2 ble forsinket pga Challenger ulykken.
ACRIM-kompositten regner med en større økning under «ACRIM gap» enn PMOD, noe som per 2008 ga et bidrag til noe økende solaktivitet. Man kan merke seg at ACRIM ga en merkbart høyere solintensitet ved minimumet i 1997 enn det i 1986, mens PMOD var adskillig flatere. (Her kan man jo bemerke at ACRIM dermed setter korrelasjonen med solflekker i tvil!)
Men nå skriver vi jo snart 2018, og vi har 10 år mer data enn da Willson skrev sin mail. Oppdatert ACRIM kompositt rapporterer nå en mye mindre stigning i solaktiviteten mellom mimima enn i 2008, så forskjellen på PMOD og ACRIM er mindre.
Alt i alt er det vel hensiktsmessig å karakterisere ulikhetene mellom ACRIM og PMOD komposittene som ærlig vitenskapelig uenighet. Og det er jo ikke akkurat første gang at en forsker i privat korrespondanse bruker sterkere ord enn han selv ville publisert!
Geir Aaslid er skeptisk til målingene av TSI (total solinnstråling). I snart 40 år har den blitt målt direkte med satellitt med ganske stor nøyaktighet. Han synes å foretrekke målinger basert på antall solflekker. Disse er også helt utmerket. Dersom vi sammenlikner TSI og solflekker viser det seg at de korrelerer ganske godt: https://drive.google.com/open?id=0B19Sr_Qmr4GJQnpCU2JoNnl4RHM
Men dersom vi holder oss til Geir Aaslid foretrukne solflekktall, så ser vi at de allerede har sunket i 60 år som klart har ført til en viss avkjøling, men temperaturen har allikevel steget jevnt i denne perioden fordi effekten av økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren dominerer. https://drive.google.com/open?id=1wBg5KXnyuPizqMXy8MzrzNB6JYhaPbrA