Forfattet av Jan-Erik Solheim, Prof. Emeritus og medlem av Klimarealistenes Vitenskapelige Råd.
I en artikkel på Faktisk.no kan vi lese at «sola har holdt lavere aktivitet enn vanlig de siste årene og kan ikke stå bak klimaendringene. Det kan heller ikke ha med jordas bane å gjøre, til det går klimaendringene for fort.» Mange forskere er uenige i denne konklusjonen. Vi mener at sola har en hovedrolle med hensyn til å styre klimaet i våre dager, mens CO2 spiller en ubetydelig rolle.
Jordas bane
I artikkelen på faktisk.no forklares Milankovitch-periodene som gir endringer i jordas bane, og jordas bane i forhold til årstidene, samt jordaksens vinkel. Dette er beskrevet i vårt hefte Naturen styrer klima (heretter Naturen), figur 4.2 og 4.3.
En av figurene (4.4 gjengitt til venstre) viser hvordan innstrålingen har endret seg på 65 grader nord de siste 10 000 år, og hvordan temperaturen i havet utenfor Nordland følger denne strålingskurven. For 6-8 000 år siden og i det såkalte Holocene maksimum for 4-6 000 år siden var det ikke isbreer i Norge, og Hardangervidda var skogvokst.
Denne figuren viser at vi er på vei mot et minimum i innstråling. Ved å sammenligne med tidligere mellomistider, så er vi nå på vei mot en ny istid som vil starte om ca. 500 år (Parmentola 2023).
Temperatur og CO2
Faktisk.no viser også kurver som viser at temperatur og CO2 følger hverandre nesten likt, i iskjerner fra Antarktis, men de unnlater å fortelle at CO2 alltid endrer seg etter at temperaturen har endret seg. Det gjelder både på lang sikt (Naturen: fig. 23.2) og på kort sikt (Naturen: fig. 23.3). De siste årene har CO2 innholdet i atmosfæren steget jevnt, mens den globale temperaturen har gått ned eller forandret seg lite. Kun i en kort periode (1979-1998) steg både temperatur og CO2-innholdet i atmosfæren (Naturen: fig 23.4).
Faktisk.no forteller også at klimagasser er viktig for at jordoverflaten skal ha en varme som gir grunnlag for liv, men de unnlater å fortelle at CO2 gass absorberer varmestråling, som umiddelbart sendes videre i alle retninger, mens den viktigste klimagassen H2O (vanndamp) holder på varmen og kan transportere den videre over store avstander (havstrømmer, skyer, nedbør, snø).
Sola eller mennesker som varmekilde
Faktisk.no forteller at solstyrken er blitt svakere. De referer til variasjoner i total solinnstråling (TSI), og viser i et diagram at solinnstrålingen har gått nedover fra et maksimum omkring 1960. Solinnstrålingen kan måles på bakken, eller med større nøyaktighet fra satellitter fra 1978. Det lages også estimater for solinnstrålingen basert på observerte egenskaper på sola. Det kan være solflekker, magnetfelt, nordlys, solvind, kosmisk stråling etc. Det er minst 20 forskjellige estimater for solinnstrålingen tilbake i tid. Noen har store variasjoner, mens andre har små variasjoner. Noen har topp omkring 1960 som Satire-T2 rekonstruksjonen brukt av faktisk.no. Andre rekonstruksjoner har økende solinnstråling helt fram til år 2000. Hva som er riktig rekonstruksjon debatteres heftig blant forskerne.
Før solinnstrålingen sammenlignes med bakketemperatur, er det viktig å bruke en temperaturkurve som viser jordoverflatens temperatur utenfor store byer som fungerer som varmeøyer. En slik temperaturkurve er vist ovenfor. Rødt og blått viser perioder som var varmere eller kaldere enn middeltemperaturen på Nordlig halvkule. Vi ser at denne rekonstruksjonen stemmer ganske bra med solinnstrålingen. Denne TSI-kurven stemmer også bra med temperatur målt utenfor byer både i Kina, USA, Irland og i polare strøk. (se fig. 21.3 i Naturen). I fig 21.4 ser vi at klimamodeller ikke er i stand til å forklare varmetoppen omkring 1940, som finnes både i observasjonene og i TSI-rekonstruksjonen vist ovenfor.
Konklusjon
Min konklusjon er at det meste av den oppvarmingen som er skjedd de siste 100 årene skyldes økt solaktivitet. Økt oppvarming har også ført til utgassing av CO2 fra havet og fra landjorda i de varme, fuktige områdene rundt ekvator. Vi har også menneskeskapt oppvarming, idet mennesker varmer opp byer, mens sola varmer opp hele kloden, inklusive havet. Stråling fra CO2 stoppes etter noen få mikrometer i vann, mens solstrålingen varmer ned til 100-150 meter, så vi kan trygt se bort fra CO2 som varmekilde.
Takk for god belysning av Faktisk.no sine påstander og hvor det skurrer mest.
Men det er vel ikke noe håp om at Faktisk.no vil opplyse om denne kritikken på egen sider, og langt mindre korrigere, sine påstander?
[…] Innlegget er hentet fra Klimarealistene […]
Det skrives her om sola og solaktiviteten, i tillegg undrer jeg på hva artikkel forfatter Solheim mener om Yndestad sine funn om månestyrte tidevannsbølger, og hvordan det passer med endringer vi observerer, og hvordan dette kan hjelpe til med å forutsi noe om klima videre.
Nok en gang kom er påstanden om at havet slipper ut co2. Det stemmer ikke. Havet har over tid tatt opp CO2. hvorfor ignorerer Solheim dette?
https://earthobservatory.nasa.gov/images/149274/study-confirms-southern-ocean-is-absorbing-carbon
https://www.noaa.gov/education/resource-collections/ocean-coasts/ocean-acidification
Sist jeg konfronterte KR med dette fraværet logikk, dvs. hensyn til massebalanse, svarte Aaslid at «Usikkerheten i CO2-kretsløpet alene ugyldiggjør din argumentasjon.» Uten noen form for logisk fortsettelse i resonnementet.
Dette kan ikke annet enn forstås som et forsøk på å villede/avlede fra helt åpenbar logikk.
Det eneste Aaslid og co. evt. kunne spesifisert til sitt forsvar, er en alternativ forståelse der økningen er antatt betydelig STØRRE enn våre utslipp. Det ville i så fall vært motsatt av tidligere argumentasjon og dessuten helt på tvers av et det både Klimarealister og «Klima-troende» legger til grunn. Jeg antar at de derfor fremdeles IKKE mener det, men fastholder på en «beskjeden» økning av atmosfærisk CO2, som de til og med mener er overdrevet av NASA og andre troverdige kilder (se f.eks. her: https://klimarealistene.com/atmosfaerisk-co2-1826-2010/). Følgelig spiller ikke usikkerhetene i kretsløpet noen rolle: Så lenge våre utslipp kumulativt er STØRRE enn økningen, MÅ atmosfærisk CO2 gå fra luft til vann (og land). CO2 forsvinner ikke «bare».
Enkelt satt opp:
Økning = antropogene utslipp + naturlige utslipp – opptak i vann og biomasse.
…eller hvis vi rydde i likningen…
Økning – antropogene utslipp = naturlige utslipp – opptak i vann og biomasse
Høyre side må være negativ. Fordi den venstre siden er antatt det. Dvs. Naturen, tar opp MER CO2 enn den avgir.
Dette viser enkelt hvorfor arbeidene til Harde, Salby mfl. aldri har blitt tatt til følge.
Lackner, det er uinteressant å debattere med folk som lever med sin egen grønne fantasilogikk.
I denne oppstillingen din, er det fullt av fusk og fanteri fra IPCC-leirens side:
Økning = antropogene utslipp + naturlige utslipp – opptak i vann og biomasse.
Først setter man som premiss at naturlige utslipp tilsvarer naturlig deponering, ergo MÅ all økning være antropogen. Dermed har man kvalifisert seg for plass på Reitgjerdet.
Så jukser man med beregningsmetoden for bl.a metan, hvor man utelater deponering fra gjødselsbiller og mikroorganismer, og får en ugyldig beregning av metan-utslipp. Se Heggdal i Nationen.
Til slutt får man et absurd behov for klimatiltak fordi man beregner utslipp i Norge som ca 50 mill tonn CO2-ekvivalenter, men nekter å regne med CO2-deponering fra skogen på ca 28 mill tonn CO2 i året (se SSB redegjørelse 2008)
At havet er den store ukjente i CO2-kretsløpet hindrer ikke IPCC-leiren i å være absurd skråsikre, jfr Lackners mange forsøk på å bagatellisere både havets utgassing av CO2 og nær alt annet som har med naturlige klimaendringers dominerende rolle å gjøre.
Segalstad skriver i denne lenken, dokumentets side 54, følgende om havet og CO2:
https://brage.npolar.no/npolar-xmlui/bitstream/handle/11250/173059/Meddelelser119.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Ocean water is a large sink for CO2• Because of CO2’s retrograde solubility in water, increased temperature causes degassing of CO2 from the ocean to the atmosphere (Segalstad, 1990). This «thermal solubility pump» accounts for 70% of the CO2 flux from the ocean to the atmosphere, while «the biologlc pump» accounts for the remaining 30% (Volk and Liu, 1988). It has been estimated that 4000 GT of CO2 (equivalent to 1000 GT of carbon) is fluxed from the ocean via the atmosphere to the continental biosphere during the transition from a glacial to an interglacial stage (Faure, 1990), owing to these two «C02 pumps» only. Other natural carbon fluxes (weathering, volcanism, hot springs, carbonate sedimentation, deg ass ing by metamorphosis of rocks, etc.) are not included in this figure.
Om jeg kvalifiserer for Reitegjerdet er irrelevant for den tekniske diskusjonen.
Tilbake til sak:
Det er feil å tillegge meg meningen at det er et premiss at naturlige utslipp tilsvarer naturlig deponering. Så lenge vi er enige om at antropogene utslipp er større enn økningen, er det derimot en matematisk KONSEKVENS. Det er det likningen viser.