Sol, vind og elektrisitetspriser

Klimarealistenes nye leder, biologen Morten Jødal, har sin egen blogg «Miljømytene». VI gjengir her utdrag fra hans siste innlegg, som dokumenterer at økt satsning i alle land på sol og vind i elektrisitetsforsyningen vil resultere i vesentlig høyere priser.

Som et element i «Det grønne skiftet», forteller mediene oss jevnlig om priser på solcellepaneler og vindturbiner, som er sterkt fallende. Det er en politisk korrekt fortelling, som samtidig også er riktig. Mellom 2009 og 2017 sank prisene på solpaneler med 75%, og på vindturbiner med 50%, regnet per watt de produserer. Samtidig har elektrisitetsprisene i alle de land som har satset sterkt på denne «grønne energien» steget kolossalt.

Prisen på utstyret til å produsere slik strøm faller med andre ord som en stein, like fullt går prisene på elektrisiteten som selges i de nasjonale markedene, i taket. Det lyder mystisk.

Jødal viser enkelt at forklaringen på dyrere strøm hverken ikke har noe å gjøre med olje- eller kullpriser, svaret må altså ligge et annet sted.

Svaret ble antakeligvis gitt i en artikkel i Energy policy i 2013. Da skrev økonomen Leon Hirth at verdien av sol- og vindkraft synker når andelen slik strøm i markedet blir av betydning. Og det henger sammen med at leveransene av denne elektrisiteten alltid vil være ustabil. Til tider leverer vindturbiner og sol for mye energi inn i et marked som ikke trenger det, innimellom leverer de alt for lite. Ofte ingen ting. Både sol og vind krever derfor at det til enhver tid står klart kraftverk som baserer seg på kull, gass, olje, uran, eller rennende vann. Pålitelige og stabile energikilder må alltid finnes for å kunne dekke hundre prosent av et lands elektrisitetsbehov; når sola ikke skinner, og vinden ikke blåser.

Når det produseres for mye «grønn energi», må både Danmark, Tyskland og California betale nabostater eller naboland, for å bli kvitt overskuddselektrisiteten. Samtidig må de etablerte strømprodusentene stenge ned sine kraftverk. Sol- og vindkraft er nemlig gitt prioritet i markedene. Til tider produserer fossile- eller  atomkraftverk derfor ingenting. Det ødelegger deres økonomi, som baseres på jevne leveranser inn i nettet.  Da går prisene opp.

I 2017 var andelen var sol/vind i elektrisitetsmarkedet i Danmark 53 prosent, 26 prosent i Tyskland, og 23 prosent i California. Danmark og Tyskland hadde henholdsvis den dyreste og nest dyreste elektrisiteten i Europa.

Denne figuren viser med tydelighet sammenhengen mellom andelen sol- og vindenergi i de enkelte land, og prisen på elektrisitet, og bekrefter hva Hirth skrev i 2013: Jo mer grønn energi det kommer inn i markedet, desto høyere blir strømprisene.

Elektrisitet kan med andre ord ikke betraktes som en vare, snarere som en tjeneste. Prisen i markedet framkommer som noe mer enn prisen på innsatsfaktorene.

Problemet med den «grønne energien», er at den snur opp-ned på et velfungerende el-marked, og det sender prisene i været. Jo mer slik elektrisitet som leveres inn på nettet, desto mer vil prisene stige.

Et misforhold mellom støtte og leveranse
Her kan redaksjonen legge til informasjon fra USA, der sammenhengen mellom føderale subsidier og elektrisitet produsert vises klart av figuren.

Produksjonen fra sol og vind framstår som direkte ynkelig, sammenlignet med hva samfunnet får igjen for bruk av subsidier til tradisjonelle produsenter. Man får ved et pussig sammentreff inntrykk av at sol og vind får subsidier for IKKE å produsere energi, sammenlignet med øvrige aktører.

Dette kan også formuleres slik: den primære hensikten med å satse på sol og vind er å høste subsidier fra offentlig sektor. Dette søkes skjult ved å vise til behovet for å redde kloden fra en klimakrise som ikke eksisterer.

Uten subsidier er det nesten ingen som vil satse sin egen kapital på sol og vind.