Sol, temperatur og modeller

Forfattet av Willis Eschenbach på WUWT og oversatt og kommentert av Petter Tuvnes. Redaksjonen har lagt til noen få kommentarer innimellom for å få med mer av helheten. Her ser vi lett hvordan modellene skiller lag fra virkeligheten når det gjelder effekten av vår sol på global temperatur.

Første del – vår virkelige verden

Hva er forholdet mellom hvor mye solskinn som absorberes ved overflaten og overflatetemperaturen? Her er CERES-satellittdataene som viser dette:

Som vi forventer utifra vår daglige erfaring; mer solskinn øker temperaturen, og mindre solskinn senker temperaturen. Et spørsmål oppstår naturligvis: hvor mye øker overflatetemperaturen for hver ekstra W/m2 absorbert stråling på overflaten?

Vi kan belyse dette spørsmålet på tre ulike måter. Først, her er et spredningsdiagram for de månedlige verdiene vist i figur 1, sammen med trendlinjen.

Andre måte for å beregne forholdet mellom overflatetemperatur og overflateabsorbert solskinn, er ved lineær regresjon på rutenettbasis, vektet av arealet til rutenettene. Dette gir samme svar, 0,22 °C per hver ekstra W/m2 absorbert solstråling.

Tredje måte for å undersøke forholdet er å se på lange gjennomsnitt for både temperatur og absorbert solstråling som et spredningsdiagram over et rutenett for jorden (oppdelt i lengde og breddegrader med data fra hver rute separat). Dette gjør at vi kan se hva som skjer ved forskjellige temperaturer (hver rute rpresenterer en geologisk lokasjon på jorden med typisk solinnstråling og temperatur).

Det er flere interessante ting i figuren ovenfor. For det første, over det meste av jorden (sentralområdet ovenfor), er forholdet mellom absorbert solenergi og temperatur ganske lineært, med en gjennomsnittlig trend (hellingen på den røde linjen) på 0,21 °C per W/m2.

For lettere å forstå dette, under er en figur som viser hvor mye solstråling som absorberes på overflaten.

Du kan se effekten av de nesten kontinuerlige skyene ved Intertropical Convergence Zone (ITCZ) som en gul stripe like over ekvator.

For å gå tilbake til venstre del av figur 3, i områdene hvor det er lite sollys, øker temperaturen veldig raskt med økende solskinn. Her er et kart over hvor disse områdene er.

Og i høyre del av figur 3, ser vi overraskende nok, i områder med gjennomsnittlig absorbert solenergi over ca. 210 W/m2, varmes overflaten svært lite opp ved å øke det absorberte sollyset. Gjennomsnittlig respons i de fargede områdene vist nedenfor er 0,03°C per W/m2.

De horisontale stiplede linjene over og under ekvator i figur 6 ovenfor viser grensene for tropene. Legg merke til at de fleste tropiske hav ikke varmes mye som virkning av absorbert solstråling som øker over 210 W/m2.

Vi har nå vi tre ulikeestimater for hvor mye temperaturene endre når solenergien endres. Alle tre er i størrelsesorden 0,2 °C temperaturendring pr 1 W/m2 endring i absorbert solskinn. Og alle tre viser at temperaturen varierer med absorbert solskinn, går opp med mer solskinn og ned med mindre solskinn, akkurat som vi ser hver dag.

Andre del – modelluniverset

Etter å sett på hva som faktisk skjer, tenkte jeg å se på modellert virkelighet. Modelldataene er tilgjengelige på det fantastiske KNMI-nettstedet ved å velge «Monthly CMIP5 scenario runs”. Disse er fra Fifth Computer Model Intercomparison Project (CMIP5 – som hører til Klimapanelets hovedrapport fra 2013). Overflatelufttemperaturen er identifisert som «TAS» (temperaturluftoverflate). Solstråling ned mot jordenoverflaten er «RSDS» (radiation shortwave downwelling surface), og reflektert stråling er «RSUS (radiation shortwave upwelling surface). Den absorberte strålingen er stråling ned minus den reflekterte solenergien.

Jeg begynte med temperaturdataene. Jeg var interessert i de historiske dataene, som i hovedsak er identiske for de fire «scenariene», RCP2.6, RCP4.5, RCP6.0 og RCP8.5. Jeg brukte RCP2.6-dataene. De historiske dataene slutter i 2012. Her er CMIP5 gjennomsnittlig global historisk modellert overflatetemperatur sammenlignet med Berkeley Earths globale overflatetemperatur.

Vel, det er ganske god overensstemmelse. Modellene har gjort en anstendig jobb med (i ettertid, red.anm.) å etterligne de store endringene i historisk temperatur. (Det bringer opp spørsmålet om hvordan forskjellige modeller med vidt forskjellig klimafølsomhet alle kan etterligne temperaturen så godt, et spørsmål jeg diskuterte i  “Dr. Kiehl’s Paradox” (en digresjon).

Etter å ha gjort alt dette, ville jeg se på modellert absorbert solstråling …jeg trodde ikke mine egne øyne. Under er modellert resultatet. Som med temperatur, er solresultatene i utgangspunktet identiske for de fire scenariene, så jeg viser RCP2.6.

Ooops! Når modellert absorbert sollys minker, så er virkningen at temperaturene går opp. Virkelig ? Hvor utrolig ?

Men vent, som de sier på NRK-TV, det er mer! Her er de samme RCP2.6-soldataene, denne gangen inkludert deres projeksjon av absorbert solenergi på jordoverflaten frem til år 2100.

Det er … merkverdig. Modellert overflateabsorbert solenergi synker over den historiske perioden helt frem til 2012, og deretter snur den umiddelbart og begynner å øke.

Sannsynligvis bare et pussig sammentreff.

(red.anm. Merk at i all solforskning basert på observasjoner har de funnet det sterkeste solmaksimum på minst 7000 år i løpet av det 20.århundre – men ifølge modellene som all klimapolitikk er basert på, så ble det isteden jevnt og trutt mindre solinnståling.)

Men tenk på … hvis de historisk greier å få stigende temperaturer med fallende absorbert solstråling, tenk på hvor høye fremtidige temperaturestimater vil modelleres med stigende absorbert solstråling. Det er en vinn-vinn-situasjon for alarmistene!

(red.anm. Merk at i observasjonsbasert solforskning regner de med en temperaturnedgang til 2040 og bunnen i et kaldt solminimum i flere tiår etter dette. Hvorfor tar ikke Klimapanelet hensyn til solforskningen?)

Og hvordan har det seg at jeg – Willis Eschenbach – er fyren som legger merke til disse tingene og ikke de flinke folkene som jobber med klimamodellene og med Klimapanelets hovedrapporter? Alltid nye spørsmål.

(red.anm. Willis utelater at klimamodellør Gavin Schmidt fra GISS (se spørsmål 3 her) i en forskningsrapport skriver: «Many of the Wolds leading models are now projecting warming rates that most scientists, including the model makers themselves, believe are implausibly fast.»

Så det relevante spørsmålet er hvorfor politikerne som leder Klimapanelet ikke forholder seg til modellørenes kritikk av egne modeller? Er svaret at klimapolitikerne heller ikke har noen kontakt med modell-virkeligheten?)

Tredje del – Petter Tuvner kommenterer

Utflating av temperatur under 30 °C i tropene, selv om absorbert stråling øker fra 210 til 270 W/M2 i fig. 3 over viser at skyer har en sterk selvregulerende effekt på global temperatur.

FNs klimapanel IPCC har i rapporten AR6 WG1 kun sett på solståling ved toppen av atmosfæren, den såkalte ”solkonstanten”. De har valgt en versjon som ikke har endret seg siden «før-industriell» tid, og oppgir da at solen ikke har noen betydning på endring av global temperatur. Dermed antar de at det er utslipp av CO₂ som er hovedårsak, fordi naturlige endringer har vært for små. Men, som Eschenbach har vist, så er det absorbert solinnstråling ved jord- og havoverflate som er avgjørende, og det har ikke IPCC sett på i det hele tatt!

Fremskrevne (projiserte) modeller har vist seg å ha ca. 3 ganger så høy temperaturøking som virkelig målte temperaturer (Dr. John Christy, UAH.) En viktig årsak er at man legger for stor vekt på CO₂ som faktor for temperatur med den såkalte IPCC/Myhre-formelen i modellene.

Refleksjon fra skyer regulerer temperatur som vist i fig. 4 over. IPCC antar at skyer forsterker global oppvarming, mens det motsatte er tilfelle.

En klimaforsker som har studert skyenes virkning er Michael O. Jonas i rapporten «Clouds independently appear to have as much or greater effect than man-made CO2 on radiative forcing.» Figuren under er fra hans artikkel. Det er helt opplagt at det er en invers sammenheng mellom skyer og temperatur, motsatt av hva IPCC tror. Skyer kan forklare det meste av normale endringer i global temperatur. De store historiske svingningene i global temperatur mellom + 10 °C og + 25 °C kan forklares med kosmiske forhold i tillegg til solinnstråling og atmosfæretrykk, se: Global temperatur og klimaendringer forklart.

Vi kan glemme CO2, og avslutte alle tiltak for å redusere utslipp av CO2. I stedet bør vi utbedre infrastruktur til å tåle de naturlie klimaendringene som alltid vil opptre.