Snur Tyskland?

Stadig flere tegn kommer til syne, som viser at man i Tyskland i stigende grad skjønner at man er på villspor – både i klimapolitikken og med det kostbart meningsløse «Energiewende». Her er noe av det redaksjonen har plukket opp i det siste.

EUs Ti Bud og klima

EUs 27 ledere har på ukens møte i Sibiu i Romania uttalt seg om unionens politikk for de neste årene, med en særdeles uforpliktende erklæring som man i EU-kretser selv omtaler som EUs Ti Bud. Selve politikken kommer til avstemning i juni, etter EU-valget hvor man også skal omfordele de lukrative toppjobbene i unionen. Britene ble ikke invitert, siden de fleste i EU tar «Brexit» som en selvfølge.

Allerede i mars var det klart at EU var splittet i klimapolitikken, med en vestlig gruppe på 8 land, ledet av Frankrikes Macron og EU-kommisjonen som pådrivere for en enda mer absurd klimapolitikk, med en dekarbonisering senest i 2050, støttet av Paris-avtalens intensjoner. Disse vil bruke 25 % av EU-budsjettet på krigen mot klimakrisen. Pådriverne for denne politikken som vil gjøre Europa til et avindustrialisert reservat, inkluderer media og den grønne mafiaen (WWF, Greenpeace og lokale varianter).

Polen, Tyskland og Italia er de viktigste i den andre gruppen av land, støttet av det EU har igjen av industri . Disse har fått nok, og nekter å sette et årstall for dekarbonisering, uansett hvilket år som velges. Dekarbonisering betyr at man skal komme ned på netto null, altså at mindre utslipp av CO2 kan tillates dersom de motvirkes av CO2-fangst og lagring, eller av tiltak utenfor EU som reduseres andre lands utslipp.

EU-kommisjonen har arbeidet med alternativer, siden EU-landene erfaringsmessig sjelden velger den mest ekstreme varianten av kommisjonens forslag til politikk. Et av alternativene er en 85 % reduksjon i utslippene til 2050, og en innskjerping av kravene til 2030, til tross for at det i dag er klart at EU vil mislykkes totalt i å redusere utslippene med 40 % til 2030. Heller ikke Tyskland har noen som helst sjanse til å nå sine utslippsmål for 2020 eller 2030.

EUs klimapolitikk som fotnote

Striden har resultert i at klima og klimaendringer ikke er omtalt i møtedokumentet, med unntak av en fotnote-lignende setning med EU omtalt som en ansvarlig global leder i et regel-basert internasjonalt system, som også nevnte frihandel. En Greenpeace-leder var sjokkert over formuleringen, noe som tyder på at flere og flere EU-politikere skjønner at de er blitt lurt og at klimapolitikken er i støpeskjeen.

Det er kjent fra før at spesielt landene Italia, Ungarn, Polen og Romania ikke løfter en finger for å komme i mål med klimatiltakene. Også Tsjekkia og Østerrike har fått nok, men holder en lavere profil.

De mange grønne ekstremistene som strømmet til Sibiu fikk altså ikke oppleve flere svulstige erklæringer om klima. Ikke fikk de borgermesterens tillatelse til å demonstrere i gatene i Sibiu heller. Hellige Sankt Greta fra Sverige glimret med sitt fravær, til tross for at det nå er kjent at hun har den mirakuløse evnen at hun kan se CO2-molekylene ifølge boken hennes mor har utgitt. (Foto av Hanna Franzen, brukt i Rentzogs grønne investor-prospekt i 2018)

Hun har tidligere, styrt av Greenpeace-ansatte, talt i tunger både for en tom sal på klimatoppmøtet i Katowice og for de grønneste partigruppene i Europaparlamentet. Parlamentet selv og de store partigruppene takket nei til tilbudet om grønn tungetale. Her hjemme ble styret i Fritt Ord så imponert (muligens over det innovative misbruket av barn til støtte for klimakrisen) at de gav henne (og Natur og Ungdom) Fritt Ord prisen 2019 på 500.000 kroner i muligens den mest skandaløse tildelingen noen sinne.

Energiewende som Untergang?

En gruppe på 4 journalister skriver i Der Spiegel 3. mai om erfaringene med Tysklands grønne skifte, det største politiske prosjektet i Tyskland etter gjenforeningen av landet. Energiewende tok av etter Fukushima-katastrofen i Japan i mars 2011, hvor det ble vedtatt å stenge ned landets atomkraftverk, til tross for at Tyskland ikke ligger i en jordskjelvsone med truende tsunamier. Landets energibehov skulle gradvis dekkes av vind og sol, med et ubetydelig bidrag fra biomasse og vannkraft.

Den føderale revisjonen har påpekt i et kritisk notat at Energiewende har kostet minst 160 milliarder Euro på bare 5 år. Etter at Angela Merkel signerte Paris-avtalen i 2015 er lite blitt gjort og både migrasjonsdebatten i Tyskland og den raske veksten til det populistiske partiet AfD, som har gjort den naturfaglige kritikken av klimapolitikken til en fanesak, har gjort klimapolitikken til en lite interessant politisk bakevje for de to store partiene.

Energiewende er i ferd med å kollapse, nye vindprosjekter er blitt en truet art og det eksisterer ikke lagringsmulighet (batterier) eller kraftlinjer til å få energien fra vind og sol ut til forbrukerne på de få vellykkede dagene hvor sola skinner hele dagen og det blåser sånn akkurat passe. Befolkningens motstand mot politikken er i ferd med å bli massiv.

Tyskland får i dag 35 % av sitt elektrisitetsbehov dekket (årlig gjennomsnitt) fra 1,7 millioner solcelle-anlegg og nesten 30 000 vindmøller på land og 1305 i Nordsjøen og Østersjøen. Variasjonene er store, fra nær null til 100 % av behovet. Subsidiene er blitt massive, med årlige kostnader på 25 milliarder Euro.

For ti år siden ble det bestemt at man i Energiewende trengte 7700 km kraftlinjer fra nord til syd. Av disse er 950 km bygd hvorav 30 km i 2017. I Berlin spøkes det med at 30 km er så langt en snegle kan bevege seg på ett år. Befolkningens motstand har ført til at de nye linjene skal legges i bakken, noe som gjør saksbehandlingen enda tregere og fører til en drastisk økning i prisen for disse prosjektene. For vindmøller var det over 1700 nye installasjoner i 2017, mens det i 2018 bare var 743. I Bayern kom det bare 8 nye, siden befolkningen har fått bedre lovbeskyttelse mot skadelig infralyd fra vindmøllene. Lovpålagt minimumsavstand i Bayern til nærmeste bolig er slik at det i praksis ikke er mulig å bygge vindmøller i Bayern nå.

Journalistene er klart skuffet over det til nå mislykkede Energiewende, og trekker sammenligninger med land som har hatt et vellykket grønt skifte (Nederland, Sverige og Norge). For Norges del er vellykketheten konkretisert til påstanden om at vi ikke skal ha biler på veien i 2025 med tradisjonell forbrenningsmotor. Noe som tas som en selvfølge.

Makten til å gjennomføre Energiewende i Tyskland er fordelt mellom Kansler Merkels kanselli, og departementene for Miljø og Økonomi. Siden de to siste sjelden er enige om noe som helst, og politikerne i ledelsen ikke går til krig mot det andre departementet er det ikke mulig å få gjort mye. Intet skrives om hva tyske politikerne tenker om denne skandalen.

Grønne jeremiader

Siste halvdel av oppslaget i Der Spiegel er grønn ønsketenkning. Riktignok i et saklig format, i motsetning til dette ferske oppslaget som bare er skittkasting rettet mot alle som kan mistenkes for å være klimadissidenter. Journalistene mener løsningen må være et grønt skifte i versjon 2.0 som omfatter alle sektorer inklusive en renovasjon av bebyggelsen, og illustrerer dermed medienes totale kunnskapskollaps også i Tyskland. De skjønner heller ikke noe av behovet for økt reservekraft i form av kull- eller gasskraftverk på stand-by som må trå til for å dekke energibehovet når vinden plutselig stilner, eller sola går ned for kvelden.

2023 er året hvor Tyskland skal koble ut de siste atomkraftverkene og stenge de gjenværende kullkraftverkene, nevnes det i oppslaget. Uten at det forklares for leserne at dette ikke er mulig, med mindre tyskerne skal greie seg med elektrisitet bare når det blåser eller før sola går ned.

Energiewende 2.0

Hydrogen er det magiske ordet i Energiewende 2.0 ifølge Der Spiegel. Det vises til at nye testanlegg er bygd hvor energien fra lokale vindmøller brukes til elektrolyse av vann, slik at man får hydrogen. Hydrogenet kan så brukes til å produsere metan. Nærmest i en bisetning innrømmes det så at økonomien i dette ikke er god, over 60 % av energien forsvinner i prosessene.

Der Spiegel nevner så enda et genialt grønt prosjekt. Nye elbil-typer som kan levere energi fra sitt batteri og til elnettet mot betaling når det er behov. Det vises til en testbil som tjente inn 20 Euro på en uke, noe som ideelt kunne gi bileieren 1000 Euro i året i inntekter. Haken ved det hele, som ikke nevnes, er at det ikke eksisterer særlig mange elbiler i Tyskland.

Avslutningsvis nevnes det at løsningen i Energiewende 2.0 må inkludere klimakvoter for den halvdelen av næringslivet som i dag er unntatt for å gjøre det dyrere å slippe ut CO2, og en gigantisk satsning på versjon 2.0 må til, som fram mot 2050 vil bli enda dyrere enn Tysklands gjenforening. Medisinen er altså mer av det samme, men den blir enda dyrere, ifølge Der Spiegel.