Åpent brev til Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby
Åpent brev til Direktør i Utdanningsdirektoratet Hege Nilssen
Forfattet av Morten Jødal, styreleder i Klimarealistene.
Kjære kunnskapsminister Guri Melby, og utdanningsdirektør Hege Nilssen
Det ble i slutten av mai kjent at Miljøstiftelsen Bellona gjennom en periode har kartlagt hva de kaller «miljømyter». De definerer riktignok ikke hva disse mytene består i, og beskrivelsen av prosjektet på deres hjemmeside (vedlagt) forteller at det i vesentlig grad handler om en kartlegging av personer og organisasjoner de definerer som mytespredere.
Sparebankstiftelsen DNB bevilget i slutten av mai kr 600 000 til prosjektet, som i videreføringen skal rettes mot skoleverket. Bellona har så langt kartlagt 253 profiler, og VGS-prosjektet skal vise elevene disse 253 aktørene, sannsynligvis forsøke å finne fram til flere, og fortelle dem hvilke usannheter disse visstnok sprer.
Klimarealistene har henvendt seg til Datatilsynet, og spurt om dette handler om ulovlig innsamling av personalopplysninger, og derfor strider mot datalovgivingen.
Kan organisasjoner ukontrollert bringe sine prosjekter inn i skolen?
Hverken miljø- eller klimafeltet har fra forskningens side vedtatte sannheter. All kunnskap er utelukkende en måte å forstå verden på, her og nå. De representerer midlertidige «sannheter» – selv om vi er nokså sikre på at naturlovene vil bestå. Å kartlegge motsatsen til noe som ikke finnes, er meningsløst.
Vi finner det derfor svært betenkelig at en miljøpolitisk aktør skal slippe til i skolen – med en presentasjon av deres oppfatning av sannheten innen et enormt fagfelt, og med presentasjoner av organisasjoner og enkeltpersoner de skal lære eleven opp til å se på som mytespredere. Dette skal skje uten å bringe den andre parten inn undervisningsopplegget. Det finnes ingen balanse. Elever skal læres opp til kritisk tenkning – og det forutsetter et minimum av balanse – for og imot. Vi kan ikke forstå at noen skal slippe til i skoleverket med en fortelling om hva som påstås å være entydig sant. Skal Bellona virkelig få presentere en hevdet fasit uten motforestillinger? Er det akseptabelt i henhold til læreplanene?
Prosjektet innebærer at klimarealister, hvorav mange har og har hatt stillinger på universiteter og høyskoler, presenteres for unge mennesker i en undervisningssituasjon som spredere av vranglære, og dermed er mennesker uten troverdighet og alminnelig moral. Det gjelder for eksempel Norges eneste nobelprisvinner i fysikk: professor Ivar Giæver – medlem i Klimarealistenes vitenskapelige råd. Rådets medlemmer, hvorav alle med tung faglig kompetanse, er for øvrig gitt her.
Bellonas prosjekt vil altså gi elevene normative føringer. Det kan lett misbrukes, og i verste fall gjøre livet surt for navngitte personer. Vi kan lett bli mål for sinte unge mennesker som uten tilstrekkelig kritisk sans vil «redde kloden». Både historiske erfaringer og kunnskap om hendelser i vår tid bør gi bekymring ikke bare for ytringsfrihetens kår, men også for enkeltmenneskers personlige sikkerhet.
Egen erfaring med eksternt miljøprosjekt i skolen
I 1995 ledet jeg et prosjekt i regi av WWF Verdens Naturfond, som med midler fra Miljøverndepartementet i dette Naturvernåret slapp inn i rundt hundre skoler på ungdoms- og videregående-trinnet. Vi kunne gjennomført prosjektet med langt flere deltakende klasser, men hadde ikke større administrativ kapasitet. Prosjektet handlet om biologisk mangfold. Det var ingen kontrollinstans. Lærerne kunne selv slippe oss til, som en ønsket miljøpolitisk aktør. Vi kunne fritt misjonere vårt syn, og gjorde det selvfølgelig. Akkurat på samme måten som Bellona vil gjøre i sitt prosjekt som handler om «klimamytesprederne».
Jeg har i etterkant vært forundret over hvor lett vi slapp inn i skoleverket. Det finnes tydeligvis ingen kontroll, muligens heller ingen retningslinjer?
Våre spørsmål til Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet
Er det slik at en miljøorganisasjon som Miljøstiftelsen Bellona ukontrollert kan gjennomføre et slik prosjekt i skoleverket?
Er det bra for elever å bli gitt en opplæring i påståtte, men altså ikke-eksisterende sannheter, i et tema som favner all naturvitenskapelig kunnskap, av en ekstern organisasjon som har sin egen agenda?
Er det moralsk og etisk forsvarlig at elever blir fortalt at en rekke organisasjoner og enkeltpersoner driver med vranglære, og er mytespredere?
Med vennlig hilsen
Morten Jødal
I går (3/6-21) var jeg var på medlemsmøte i Klimarealisene i Kongsberg og hørte et interessant foredrag av Tom V. Segalstad. Han har erfaring bl.a. som tidligere norsk representant og «reviewer» (ref. peers revue) i IPCC, kjenner institusjonen fra innsiden og vet hva han snakker om. Etter hans mening er det ingen fare for at klimaet skal løpe løpsk og havet forsures av «menneskeskapt» CO2 og kan belegge det med fakta, men stanger hodet i veggen når han prøver å forklare det for politikere og miljøaktivister. De fleste av våre politikere mangler realfagskompetanse og er immune mot kunnskap som avviker fra det som står i partiprogrammet og/eller markedsføres av IPCC, Cicero, Bjerknessenteret etc. De er religiøst overbeviste om at «science is settled» og ikke i stand til (tør ikke?) å tenke og søke alternativ informasjon selv. Å gå mot strømmen kan jo dessuten ha uheldige konsekvenser for karrieren. Det samme gjelder for journalister, som har redaksjonelle retningslinjer for hva de får lov til og hva de ikke bør skrive om.
Det finnes ingen indikasjoner på at litt mer CO2 i atmosfæren er skadelig. Derfor er det lenge planlagte prosjektet med å samle CO2 og pumpe det ned i havbunnen vanvidd. Ufattelig dyrt (på min og din bekostning) og til ingen nytte, men Norconsult, Aker Solutions m.fl. ser muligheter til big business med lav risiko (staten betaler jo) og «hiver seg på». Å tro at man vil få andre land til å betale for å bli kvitt CO2 på denne måten er urealistisk. De norske CO2-utslippene er ubetydelige i verdensmålestokk.
Til slutt et hjertesukk:
Gjennomsnittsalderen på foredragspublikumet var veldig høy – i snitt sikkert over 70 år (jeg er selv 79). Hvordan får vi engasjert ungdommen?