«Science of Climate Change»

Forfattet av Geir Hasnes, redaktør, styremedlem Klimarealistene.

En presentasjon av tidsskriftet «Science of Climate Change. International Journal of Science and Philosophy.» holdt ved Universitet i Stavanger ved lanseringen 12. oktober 2021.

«Science of Climate Change» er et nytt vitenskapelig tidsskrift, som er grunnlagt og drevet av Klimarealistene. Dets redaksjonsråd er hentet fra Klimarealistenes Vitenskapelige Råd, og består av: Ole Henrik Ellestad, Jan-Erik Solheim, Martin Hovland, Stein Bergsmark og Ole Humlum. Tidsskriftet er internasjonalt, engelskspråklig, fagfellevurdert og publiseres som pdf og på papir. Det er også uavhengig av politiske retninger og føringer.

Hensikten med tidsskriftet er som følger:

• SCC vil publisere vitenskapelige og vitenskapsfilosofiske artikler knyttet til klima og klimaendringer.
• SCC er et ideelt tidsskrift, grunnlagt av Klimarealistene med et redaksjonsråd fra Klimarealistenes Vitenskapelige Råd
• SCC vil publisere både fagfellevurderte bidrag og lettere bidrag uten fagfellevurdering, f. eks. bokanmeldelser.
• SCC ønsker åpenhet om fagfellevurdering, fordi vi tror det kan styrke vurderingen av og kvaliteten på artiklene.
• SCC tar ikke forskerbetaling, slik at uavhengige forskere kan publisere uten å møte økonomiske begrensninger.
• SCC publiserer aksepterte bidrag på vårt nettsted scc.klimarealistene.com samt et begrenset opplag på papir.

Vårt valgspråk er: Scientific consensus is an oxymoron, altså en motsigelse mellom sammensatte termer.

Richard Feynman sa om vitenskap og konsensus:

Vitenskap er en prosess og en tenkemåte, nødvendig for å finne ut hvor vitenskapen feiler, og derved føre kunnskapen videre mot sannhet.

Begrepet konsensus er hentet fra den politiske verden der det er flertallet som bestemmer. Da vitenskapens natur består i søken etter feil, er konsensus i strid med vitenskapen da konsensus søker alene å bevare en enighet

Om viten og eksperimenter sa Feynman:

When someone says, «Science teaches such and such,» he is using the word incorrectly. Science doesn’t teach anything; experience teaches it. If they say to you, «Science has shown such and such,» you might ask, «How does science show it? How did the scientists find out? How? What? Where?»

It should not be «science has shown» but «this experiment, this effect, has shown.» And you have as much right as anyone else, upon hearing about the experiments – but be patient and listen to all the evidence – to judge whether a sensible conclusion has been arrived at.

Det bør finnes en filosofi bak vitenskapen slik den bør utføres:

• Det er viktig at vitenskapelig arbeid ikke blir hindret av politiske direktiver om hva som kan og hva som ikke kan kommuniseres til almenheten; hva som kan og ikke kan være et tema for vitenskapelig forskning.
• Derfor er ordet ’filosofi’ lagt til i tidsskriftets undertittel
• Direktiver ovenfra har ingen ting i seg selv med vitenskap å gjøre; slike direktiver kan bare behandles ut fra en filosofisk basis.
• Ytringsfrihet er ikke vitenskap; det er en av de grunnleggende pillarene til vitenskap, begrunnet i all filosofi siden mennesket begynte å tenke.

Om den vitenskapelige metode kan man hevde:

• Den vitenskapelige metode er ikke vitenskap; den er en forutsetning for utføringen av vitenskap.
• Den vitenskapelige metode er en filosofi om hvordan man arbeider, og en forutsetning for arbeidet, fundert på logiske prinsipper og en sterk, ja, nesten religiøs tro om hva vitenskap er og hva det ikke er.
• At vi bør bruke den vitenskapelige metode når vi arbeider vitenskapelig, kan kanskje virke selvsagt; men det er slett ikke selvsagt innenfor mange såkalte vitenskapelige sammenslutninger.

Om vanskene til den rene vitenskapen kan man hevde:

• Verden idag er dominert av de som ser det som viktig at vitenskap rundt klimaendringer blir holdt politisk korrekt, og at vitenskapelige bevis om det motsatte blir holdt innelåst.
• Som en konsekvens har vitenskapelige tidsskrift over hele verden blitt dirigert til ikke å publisere artikler som ikke passer de ledende politikere og deres elite.
• Klimaendringer har blitt en nøkkelfrase for å skape frykt i befolkningen; og som en konsekvens av dette finner vitenskap som viser at vi ikke trenger å frykte klimaendringer ingen plass i vitenskapelige institusjoner som er støttet av Staten.

Om vanskene med å publisere om ’klima’ kan man hevde:

• Vitenskapsfolk som forsker på aspekter rundt klima og de felter som inngår, har lenge klaget over at de har store vansker med å få sine bidrag publisert i vitenskapelige tidsskrift, det være seg rettmessige eller urettmessige grunner.
• En konsekvens av dette er at de som tror det foregår katastrofale klimaendringer forårsaket av menneskeskapte utslipp av karbondioksyd, påstår at de som hevder noe annet ikke har blitt publisert i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrift.

Vitenskapen handler om å stille spørsmål. Så jeg stilte dette spørsmålet til Klimarealistene:

• Hvorfor ikke starte vårt eget vitenskapelige tidsskrift, et tidsskrift som kan være uavhengig og uten noen bånd til hvemsomhelst med en politisk agenda?

Ivar Giæver, Nobelprisvinner og medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd, sendte denne hilsenen til tidsskriftet:

• We are extremely fortunate today because of the tremendous progress in science in the last century or so. People like Einstein, Onsager or Feynman have taught us how to study both the whole universe or a single atom in great detail and appreciate what we learn. In my lifetime innumerable inventions have been made and if you get bitten by the scientific bacillus there is no turning back. John Horgan has even written a book called “The End of Science” that was severely criticized by many people, but I found it close to the truth because there cannot be an infinity of scientific laws. But even if science is close to the end, new inventions are not, and the number is virtually limitless.
• The power of the Catholic Church in the not too distance past is well known and it affected many great scientists. More recently the political thoughts tend to influence science, but not as successfully as the religion in the past. The Lysenko scandal in Stalin’s Russia is a well known example from about 1930. Global warming may be a recent one because they claim that they are correct because 97% of scientist agree. But science cannot be verified by votes; either you are correct, or you are not. Science can only be verified by good experiments and if they do not agree, even the most beautiful theory must be disregarded.

Første nummer inneholder en presentasjon av Klimarealistene, skrevet av Morten Jødal, vår kjære styreleder som gikk bort så altfor tidlig, for bare én måned siden.Det forklares også at ’klimarealist’ på norsk har både en konnotasjon til realfag og til være realistisk. Morten fikk heldigvis sett første nummer før han gikk bort. RIP Morten.

Klimarealistenes Vitenskapelige Råd blir også presentert, ved at rådets formann Ole Henrik Ellestad redegjør for vårt vitenskapelig grunnlag, hva som styrer klimaet, hvordan det har variert gjennom tidene, og hvordan viktige forhold har blitt utelatt i debatten.

Av innholdet ellers kan det nevnes artikler om CO₂-isotoper og menneskeskapt bidrag til økningen i atmosfæren, solen og andre syklusårsaker, studier av ’klimafølsomheten’, konsensus-studier og bias, Hvordan vi kom ut av istiden med Sola (ikke Solen) som eksempel, og om havnivåstigning eller ikke.

Vi har også en seksjon med Niklas Mörner in memoriam. Nils-Axel Mörner var kanskje verdens største ekspert på havnivå. Han ble i september ifjor valgt til redaktør og inviterte flere av bidragsyterne, men gikk så brått bort i oktober ifjor. SCC har en seksjon med artikler til minne om ham fra de som arbeidet sammen med ham på flere områder. Tittelen på tidsskriftet var hans idé og nordlyset på forsiden var hans ønske. RIP, Niklas, du min første helt innen klimavitenskapen.

Jeg leste nylig Norges geografi for gymnasiet av Haffner og Werenskiold, utgitt 1936.

Dersom den hadde vært pensum fremdeles hadde vi ikke hatt noen ’klimakrise’. Uvitenhet gjør det lett å falle for falske profeter og deres utallige profetier. Om klimaet inneholder den 33 sider og en kortfattet oversikt til slutt. Jeg velger å sitere fra «Om årsakene til Norges milde klima» s. 112:

• Uten Golfstrømmen vilde Norge være ubeboelig; vi vilde ha en istid her i landet som Grønland har nu. Golfstrømmen har sin oprinnelse i de to ekvatorstrømmer i Atlanterhavet. Så lenge jorden roterer om sin akse, og så lenge vi har den nuværende fordeling av land og hav, vil Golfstrømmen vedbli å avgi sin varme til Norge.

I en tegneserie av Carl Barks om Petter Smart fra 1956, lager Petter Smart en maskin som kan forutse fremtiden. Petter prøver denne på flere måter, og det går alltid galt, fordi Petter finner ut at maskinen svarer på spørsmålene hans, men Petter selv finner ikke de riktige spørsmålene.

Det viktigste innen vitenskap er som vi har sett over: spørsmålet.

Vi kan ikke finne svaret på noe før vi formulerer det riktige spørsmålet. Spørsmålene vi stiller er farget av hva vi tror vi vet, og oppstår ved ny viten. Når vi får svar på noe genererer det nye spørsmål. Det vi tror vi vet inngår i en personlig forklarings-/fortolkningsmodell, noe mennesket bygger opp gjennom livet. Men denne modellen kan også hjelpe til å unngå å stille spørsmål, ved blindt å godta autoriteters utsagn.

Mitt seneste spørsmål er nå: Er årsmiddeltemperatur overhodet relevant? Her er svaret:

• “The core idea is that the climate debate for 40 years is primarily focused on global averages but global averaging minimizes the amount of information in the analysis. Huge amounts of detailed climate data disappear, being compressed into a single number, such as the average global temperature over one year.
• Professor Guus Berkhout proposes to reverse this process, which he calls «unfolding the averages». It is only in the detailed data that the causes of climate change can be determined.”

T. H. Huxley snakker om den helllige skepsis:

The improver of natural knowledge absolutely refuses to acknowledge authority, as such.

For him, scepticism is the highest of duties: blind faith the one unpardonable sin.

And it cannot be otherwise, for every great advance in natural knowledge has involved

the absolute rejection of authority,

the cherishing of the keenest scepticism,

the annihilation of the spirit of blind faith,

and the most ardent votary of science holds his firmest convictions

not because the men he most venerates hold them;

not because their verity is testified by portents and wonders;

but because his experience teaches him that whenever he chooses to bring these convictions into contact with their primary source, Nature – whenever he thinks fit to test them by appealing to experiment and to observation – Nature will confirm them.

The man of science has learned to believe in justification not by faith but by verification.

Agnosticism, in fact, is not a creed, but a method, the essence of which lies in the rigorous application of a single principle… the fundamental axiom of modern science…

In matters of the intellect, follow your reason as far as it will take you, without regard to any other consideration… In matters of the intellect, do not pretend that conclusions are certain which are not demonstrated or demonstrable.

Til slutt, noen Chesterton-sitater:

• Amatøren gjør en ting som han vil gjøre likegyldig om han får betalt eller ikke. Den profesjonelle gjør bare ting han får betalt for.
• Det finnes ikke uinteressante ting, bare uinteresserte mennesker.
• If a thing is worth doing, it’s worth doing badly.