Den politiske debatten er for hard, og overdriver ulikheter og problemer. Det skaper en polarisering som er farlig, og satsing på en klimapolitikk basert på frykt. Og resultatet: En verden som forbruker titusener av milliarder kroner, uten å oppnå noen som helst temperaturendring.
Av Morten Jødal, styreleder Klimarealistene
Vi har vært gjennom noen turbulente døgn, etter stormingen av Den amerikanske kongressen. Denne politiske voldshandlingen er resultat av årevis med polarisert debatt, hvor partiene og de enkelte politikere – og svært mange andre som deltar i samfunnsdebatten – framstiller hverandre som demoner, udugelige sjarlataner, muslimhatere, kommunister eller fascister, eller for den saks skyld rasister eller snillister. Beskyldningene sitter løst, og er ofte stygge. De fyker i alle politiske retninger. Vi hører at det politiske establishment har fjernet seg fra folket, og utelukkende representerer egne interesser. Vi tror ikke lenger noen engasjerer seg til fellesskapets beste, for fellesskapets beste. Egeninteresser skal ligge bak. Det florerer med konspirasjonsteorier som ilegger både industri- og politiske ledere ansvar for å gjennomføre en global politikk som skal styre oss alle. Eller få kontroll med oss via strømmålerne og vaksine. Budskapene har vært framført og gjentatt så utallige ganger at mange henfaller til å tro på dem. Det til tross for at de er så overdrevne og usannsynlige at det burde være opplagt for absolutt alle, at de er gale. For valget i USA ble ikke rigget. Like lite som vi lever med en klimakrise. Men begge påstandene lar seg selge, dessverre til svært mange. Særlig når de gjentas mange nok ganger, av folk med autoritet. Og av mediene.
Vi ser rasende folkemengder skrike i gatene, brenne flagg og religiøse bøker, oppildne til vold og jakte på politiske motstandere. Vi ser mobben med sørstatsflagg trenge inn på Capitol Hill. Vi ser angrep på kirker og synagoger, vet at kristne knapt lenger kan leve i Egypt eller Iran, og har sett maskerte unge menn drepe de fleste i et satiremagasin. Vi vet vi kan miste livet om vi publiserer en tegning av Profeten. Vi hører debatter som ikke handler om sak og politisk analyse, som ikke har fokus på egen ideologi og løsninger, men utelukkende rettes som angrep på motstandere som skal være udugelige. Vi hører påstander om at en president kanskje ikke er født i USA, men i svarteste Afrika – og derfor ikke har noe å gjøre i Det hvite hus. Og stakkars den professor i astrofysikk som ut fra sine kunnskaper om sol og stråling fra verdensrommet våger å hevde at mye av klimaet er styrt av naturen. Han vil bli belært om både tobakksindustri og flat jord, og sannsynligvis bli innkalt til en samtale med både dekanus og rektor.
Alt dette er nedrig, men ikke minst farlig. Retorikken som anvendes, og beskyldningene som slynges ut, skaper splittelse og uvennskap. Og hat. Når presidenten oppildner sin milits til å marsjere mot kongressbygningen, fordi djevelen i form av demokratene har stjålet «hans valgseier», ruller prosessen videre. Når flere tusen har satt seg i bevegelse, bevæpnet med løgner, skytevåpen, pepperspray, sørstatsflagg og tunge støvler, har det for lengst gått galt. For bak hordene på vei mot sperringene, ligger årevis med hatefulle ytringer, elendige analyser og sanseløse overdrivelser, som har skapt splittelse. Og forskrudde virkelighetsforståelser. Det er bygget opp gjennom mange flere år enn det har eksistert en gal tweet-president. Men han har sannelig helt bensin på bålet.
Det er så unødvendig
For vi kan spørre oss; er virkelig de politiske løsningene som demokrater og republikanere representerer så forskjellige at familier skal splittes, og knapt kan feire julaften sammen? Og heller ikke treffes under sommerferien på Hawaii? Er det slik at et svakt annerledes syn på hvordan staten skal regulere våre liv, med eller uten en offentlig helseordning, noen prosenter forskjeller i skattetrykk, en liten forskjell i synet på innvandring, eller i hvor stor grad landet skal skaffe olje og gass gjennom frakturering – være av en så prinsipiell karakter at sympatisører i det andre partiet må oppfattes som representanter for de djevelske makter? Som vil gjennomføre en politikk som er ond, og ikke vil ta vare på de kommende generasjoner? For det er slik debatten går. Folk er virkelig bitre fiender, i noe som egentlig burde handle om nyanser av løsninger innen en demokratisk ramme.
Noe har altså gått galt i store deler av samfunnsdebatten. Noen har klart å disproporsjonere uenighet, og det samme har de gjort med de utfordringene verden står ovenfor. De har oppskalert meningsforskjeller og problemer, overdrevet dem, gjentatt dem, og hamret dem inn i form av propaganda: Biden og valgkommisjonene stjal valgseieren. Og verden står ovenfor et snarlig klimatisk sammenbrudd. Vippepunktet er noen få år foran oss. Dramatikken kommer fra alle kanter. Som et resultat utformes synet på annerledes tenkende som hat, mens frykten blir politikkens viktigste drivkraft. Og frykt er intet godt grunnlag for politiske beslutninger. Det er heller ikke manglende kritisk sans – ett av det mest alvorlige hull også innen utdanningssektoren.
Det er mange skyldige i denne utviklingen. Den politiske debatten handler om å score billige retoriske poenger: ditt parti ønsker et «sorteringssamfunn», hvor ansatte i helsevesenet går rundt med stoppeklokke. Eller: din ideologi tar ikke hensyn til kommende generasjoner, og representerer en «laissez -faire»-politikk. Etter dere kommer syndfloden. Mediene elsker denne polariseringen, og dyrker den. Staten lønner en hel skog av ansatte i frivillige organisasjoner til å fôre disse ytringene inn i samfunnsdebatten. Skal man bli lagt merke til, må man ta hardt i. Og det gjør de. Samtidig er mediene opptatt av dramatikk, konflikt, dommedag og dystre framtidsperspektiver. Framfor undergangen står vi visstnok omgitt av røde, blå og grønne djevler. De gis ubegrenset tilgang til mediene.
Den norske debatten er mer sivilisert, sier du
Ja, kanskje. Vi ser Debatten på NRK med dyktige Fredrik Solvang, og lytter til norske politikere og fagfolk. De får fram nyanser, og klarer å framføre et budskap om egen ideologi, politikk, og løsninger. De oppfører seg anstendig, og virker kunnskapsrike. Slik er det imidlertid sikkert også i de fleste andre land: det finnes lyspunkter.
Samtidig vet vi at det finnes titusener av barn og unge der ute, som skrikende holder opp plakater: Du kommer til å dø gammel av dage. Jeg kommer til å dø av klimaendringer. Forestillingen har de lært på skolen, og er hentet fra lærebøkene. Deres lærere har messet det. De har også lest det i avisene. Og de har hørt Audun Lysbakken fortelle i siste valgkamp: «Vi står i en eksistensiell krise». De har også hørt MDG hevde at «kloden brenner», og at livets bibliotek har tatt fyr. Og de vet at norske kommuner har vedtatt at vi lever med en «klimakrise», en påstand som savner enhver empiri. Med hånden på hjertet vet alle at den påståtte krisen ikke eksisterer, rett og slett fordi ingen hverken kan observere eller dokumentere den. Forskere i FNs klimapanel har heller aldri påstått den. IPCC beskriver en varmere verden, som vil representere både fordeler og ulemper, men de snakker ikke om verdens undergang. Det har noen andre funnet på. De som hevder at «vitenskapen er entydig», farer med løgn.
Alt vi vet om verdens tilstand, forteller at folk vil leve lenger og lenger. De vil bli rikere og rikere. Også fattige land og fattige mennesker vil i tiårene framover oppleve bedrede livsvilkår. Alle vil få bedre helsetilbud, et tilstrekkelig kaloriinntak, tilgang til rent vann og bedre utdanning. De vil få bedre hus, og dermed økt motstandskraft mot en natur som alltid vil buldre ned over dem. Mer velstående land vil være bedre i stand til å ta vare på sine innbyggere, bygge diker mot havet eller flomstore elver, sette opp varslingssystemer og bygge steder hvor folk kan søke ly under flommer og orkaner. De vil gå den veien Nederland og Bangladesh har gjort. I en rikere verden vil vi alle kunne tilpasse oss bedre, mot en ubarmhjertig natur. Det er på ingen måte slik at dagens unge vil dø av klimaendringer. De vil snarere bli mye eldre. Å innpode dem slike vrangforestillinger, burde være kriminalisert.
Samtidig er det slik at rikere land forurenser mindre. Verdens største miljøproblem har alltid vært forurensning. Gjennom mange år har innendørs røyk vært det mest alvorlige problemet, som har drept millioner. Tilgang til strøm fra nettet, eller ren gass, har ført til en kraftig reduksjon av fattige mennesker som dør av skitten inneluft. Samtidig har rike land nesten sluttet å forurense luften utendørs. Når fattige land blir rikere, vil de følge etter.
Miljø- og klimadebatten er ute av proporsjoner – og preges av enorme overdrivelser. Den domineres av skremsler, og frykt. Den får barn og unge til å tro at de snart skal dø. Vi må tone ned denne retorikken, og fortelle den oppvoksende slekt at de snarere vil leve lenger og bedre, med et rikere miljø rundt seg. Alle barn og unge lever i dag med et mye større biologisk mangfold i sine omgivelser, enn deres tipp-tipp-tipp-oldeforeldre. De lever med renere luft, og renere vann. På ingen måte er det slik at vi står ved noe vippepunkt, som enkelte forskere alltid vil hevde – og mediene elske å formidle. Vi har hørt disse dommedagsprofetiene utallige ganger. De har alltid vært gale. Alltid.
Ingen person messet dette budskapet tydeligere enn Stanford-økologen Paul Ehrlich. Han var elsket av TV-programskaperen Johnny Carson, og gjennom programmet Tonight Show ble den amerikanske befolkning tutet ørene fulle av fortellinger om at planeten sto på kanten av et sammenbrudd. Ikke minst skulle det skyldes flere mennesker, som brukte opp klodens ressurser, og forurenset den i stykker. På CBS nasjonale nyheter i 1970 fortalte han at verden ville ta slutt før 1985. «En eller annen gang i løpet av de neste 15 år vil slutten komme. Og med «slutten» mener jeg et sammenbrudd i den evnen planeten har til å legge til rette for menneskeheten». Andre innflytelsesrike akademikere var enige om at slutten var nær, og de var kun uenige om når tidspunktet ville inntreffe. Noen mente så lite som fem år, andre strakk seg til tretti. Og mediene hoppet på disse historiene. Life magazine rapporterte for eksempel i 1970 at «skrekken ligger på vent», og at «den urbane befolkning må bruke gassmasker for å overleve luftforurensningen» før ti år har gått. Som biologistudent på Universitetet i Oslo, hørte jeg akkurat den samme fortellingen.
Advarslene var imidlertid fullstendig gale. Ehrlich forutså at mellom én og to milliarder mennesker ville dø av sult i løpet av 1970-årene. Han bommet med mer enn 99 prosent. Han hevdet at forventet livslengde i Amerika i 1980 ville være 42 år. På dette tidspunkt viste den seg å være 74 år. Folk i Los Angeles hadde intet behov for gassmasker, men pustet i stedet lettere på 1980-tallet på grunn av katalysatorer i biler, andre teknologiske nyvinninger, og strengere miljøreguleringer. Verden tok ikke slutt.
Den apokalyptiske retorikken gjorde imidlertid betydelig skade. Dersom verden begynte å bli overbefolket, var konklusjonen fra politikere og forskere at det var nødvendig å få færre barn, og særlig fattige. Befolkningskontroll ble sett på som «den eneste salige løsningen for den underutviklede verden», slik Ehrlich uttrykte det. Noen forskere begynte å se på tilsetning av kjemikalier i drikkevannet eller i basisføden, slik at verdens fattige midlertidig ville bli sterile. Det gav også legitimitet til kampanjer fra myndigheter, som inkluderte tvungen sterilisering og tvangsaborter. Bare i løpet av ett år, i 1976, tvangssteriliserte den indiske regjeringen 6,2 millioner menn.
Ideen om at verden sto på kanten av et irreversibelt sammenbrudd som skyldtes sult, åpnet også for at noen ledende miljøvernere foreslo at man skulle slutte med matvarebistand til hele land eller regioner. Tanken var at fortsatt matvarehjelp ville føre til flere barnefødsler, hvor de nyfødte senere ville dø i hungerskatastrofer. Ehrlich argumenterte derfor at menneskehetens mest håpefulle scenario var å kutte ut matvarehjelp til Vietnam, Thailand, Egypt og India, og så lene seg tilbake og se på mens sult og opptøyer tok livet av en halv milliard mennesker. Lidelsene som ville ha oppstått, ville vært enorme. En slik politikk ble ikke gjennomført. I stedet lyttet verden til Norman Borlaug, som gjennom den grønne revolusjonen foreslo en vei basert på innovasjon og forbedrede landbruksteknikker. Slik økte man matvareproduksjonen, og unngikk langt på vei sultkatastrofer. Ehrlich´s tilnærming er sannsynligvis det mest avskyelige eksemplet i moderne historie på en dårlig politikk, som stammet fra ubegrunnede, apokalyptiske bekymringer.
Klimafiksing og rådyr symbolpolitikk
I våre dager forestiller noen forskere seg at vi står framfor et klimasammenbrudd. De fantaserer om å ingeniøre vekk et hevdet eksistensielt klimaproblem, gjennom å tilføre atmosfæren svovel. Eller salt. Det skal redusere solinnstrålingen, eller skape skyer. Med den virkelighetsoppfatningen svært mange har om en kommende klimakatastrofe, hvor politikere, næringslivet og frivillige organisasjoner skal frelse verden, er det ikke godt å vite: vil de denne gangen lykkes med en gal-gal miljøpolitikk, basert på en forskrudd virkelighetsoppfatning?
Eller skal verden bare rote bort opp mot halvannet oljefond i året, for å innfri Paris-avtalen – som dersom IPCCs klimamodeller skulle vise seg å være riktige – innebærer at man i år 2100 senker temperaturøkningen med 0,027 grader C? Går de denne veien skal de huske at utryddelse av ekstrem fattigdom er beregnet å koste rundt 940 milliarder kroner i året. For litt mer enn et månedsforbruk av satsingen som følger Parisavtalen, kunne verden i stedet fjerne den mest ekstreme nød og fattigdom. Men det prioriterer ikke verdens ledere.
Dette er de misantrope sidene av klimapolitikken. Denne satsingen, er det regjeringen leverte det norske bidraget til, fredag den 8. januar.
Det er jo dette splitt og hersk syndromet som styrer verden. Som barn er vi alle like, vi er mennesker, men allerede i skolen begynner vi å lære å tone flagg. Vi deles hovedsaklig i en blå og en rød side. Vi ser det tydeligst i blåruss/rødruss bildet og vi har hatt blå og røde aviser som forer oss med propaganda. Slik sett samlet aldri Harald Hårfagre Norge til EN nasjon. Vi er og blir en todelt nasjon og begge sidene settes stadig opp mot hverandre, et samfunn i strid med seg selv.
Denne konflikten begynner inni oss selv, en kamp mellom det maskuline og det feminine prinsipp, mellom det introverte og det ekstroverte, mellom yin og yang, og vi lærer at det feminine og det introverte er mindre verdt og dette undertrykkes i oss, noe som også går igjen i det hovedsaklig ekstroverte og maskuline samfunnet.
Vi ser konflikten tydelig i Ja og Nei til EU, hvor overgivelse av vår nasjonale suverenitet blir en kamp mellom ja og nei siden i folket mens politikerne kan jobbe uforstyrret med å innlemme oss. Hva mange vil betegne som et landsforræderi og undergravelse av demokratiet blir en kamp mellom folket.
Det finnes en høyre og en venstre globaliseringsside og slik sett har aldri disse verdensomspennende partiene som samarbeider på tross av landegrenser vært skapt for å styre Norge. Demokratiet synes for meg å være et verktøy for å oppnå et helt annet mål, verdensherredømme, og med dagens Orwelske overvåkningssystem hvor ALT skal overvåkes i ren Kina stil vil den makten bli permanent, en hermetisk lukket digital verden.
Det store spørsmålet er om hvem som styrer denne utviklingen. Den høyre og venstre globaliseringssiden er ikke noe som bare starter av seg selv.. På de siste 20 årene har samfunnet endret seg dramatisk mens folket utsettes for det ene sjokket etter det andre (Se sjokkdoktrinen av Naomi Klein) terroraksjoner som blant annet 9/11 – 22/7 – 22/3, virussjokk som Svineinfluensa mm, flyktningestrømmene med IS i spissen, klimakrisen og dommedagsprofetene og nå «KRONEN» på verket?
Det er ikke godt å si, men noe er etter min mening allvorlig galt og et hovedproblem er et stadig mer monopolisert media som styrer matfatet. Vi er hva vi eter!
Årets beste tekst er allerede skrevet! Fantastisk Morten Jødal!
En god kronikk. Den tar opp mange sider av den politiske debatten hvor polarisering og demonisering er blitt dagligdags. Så til klimadebatten. Det virker som propagandaen økes når krisen uteblir. Når man påpeker at tidligere dommedagsprofetier ikke har inntruffet svares det at man nå har mye bedre modeller og derfor er dagens skrekkscenarier korrekte. Nå vil dommedag inntreffe om 30 år. Da har de gitt seg selv god tid til å gjøre endringene de ønsket. Siden disse endringene sannsynligvis vil korrelere med fremtidig temperaturnedgang vil de hevde at tiltakene virket og jorden ble reddet av handlekraftige politikere. Ingen vil høre på dem som vil hevde det er andre mekanismer som var dominerende. Se på «ozon-hullet». Det er vedtatt at forbudet mot KFK-gasser reddet ozon-laget. Noen mener at «hullet» var følge av en naturlig variasjon, men det vil ingen høre på. Det er kjettersk å påstå noe slikt. Det ser ut som den sannhetssøkende vitenskapens tid er forbi. Sannheten er ofte på kollisjonskurs med et politisk korrekt verdensbilde. Da taper tydeligvis vitenskapen. Ikke noe fremskritt for menneskeheten.
Jødal maner til å «ro ned retorikken», men bruker selv sterke ord om en «en gal tweet-president.» Jeg antar han mener USAs president Trump. Vår viktigste allierte. Mener Jødal at over 70 millioner amerikanere bevisst har stemt på en gal president? Trump har en folkeskikk som mange i eliten misliker, men som vi «deploreables» eller «sammensuriet» kan tolerere. Er Trump «gal» i klimasaken, hvor han har standpunkt som mange av oss klimarealister? Det blir verre med Biden. Er vi gale vi som er enige i mye av Trumps politikk som går ut på at en statsleder først og fremst skal jobbe for sitt eget lands befolkning, som en patriot, og ikke forsøke å redde alle andre i verden, som en globalist? Er vi gale vi som er enige i Trumps kritikk av Kina, Iran, fri innvandring, mangel på grensekontroll, utflagging av arbeidsplasser til Kina, og ikke minst hans kritikk av et valg med mangelfull kontroll?
Organisasjonen Klimarealistene og klimarealistene.com bør bare befatte seg med klimasaken, og ikke annen politikk. Den politiske klimasaken er betent nok om ikke annen politikk også skulle blandes inn.
Vi er flere som har merket at dette nettstedet har stoppet opp. Klimarealistene er viktigere enn noen gang med myndighetenes nye vanvittige ”Klimakur” og ”Langskip” CCS. Klimatiltakene til myndighetene ødelegger norsk økonomi og natur (monstervindturbinutbygging).
Jeg håper på et godt nytt år med en aktiv nettside hvor vi klimarealister kan bidra med innlegg og debatt uten sensur av saklige kommentarer.
For mange av oss som har et annet syn på klimaendringene enn hele bekymringsindustrien, har Trump vært en problematisk alliert. Han uttrykker klimaholdninger vi er enige i, men aldri har begrunnet godt. Han er ingen retoriker, og har derfor ikke hatt noen overbevisningskraft hverken akademisk eller politisk, og har snarere stigmatisert klimarealister. Det er synd, men sant. Vi har alltid hatt vanskeligheter med å bli akseptert både i mediene og i politikken, og Trump som klima-meningsfelle har vært problematisk.
Jeg arbeidet flere år som valgobservatør, i en rekke land. Både for EU, FN og Norge. Hans opptreden i det amerikanske valget har for meg vært sjokkerende. Hans rolle med å sette demokratet til side, gjennom ikke fredelig å ville overføre makten til neste president, og gjennom å hevde at han har blitt frarøvet valgseieren, samt å oppildne til angrep på Kongressen, er for meg viktig å ta avstand fra. Nettopp fordi jeg ikke vil at vi skal assosieres med ham. De aller fleste nordmenn tar avstand fra hans opptreden i siste ukene og månedene av hans presidentperiode. Om klimarealister i Norge oppfattes som tilhengere av Trump, er vi politisk evig fortapte. Da får vi aldri noen innflytelse i den klimapolitiske debatten.
De aller fleste nordmenn vil ha sympati med forståelsen av at det amerikanske valget ikke var rigget. Uavhengige nasjonale og internasjonale valgobervatører hevder det, og alle amerikanske rettsavgjørelser bekrefter det. For meg er det mer enn nok. Fordi vi så lett kan bli assosiert med Trump, er det for meg viktig å skrive nettopp dette.
Det sner I Spanien. Tyder Det paa at naa gaar vi inn I koldere tid lige som mange vitenskapsmenn mener?
Nei.
Synes ikke Jødal treffer helt. Kommentaren til Tuvnes presiserer det samme. Politisk polarisering har vel i dette og i forrige århundre tilhørt antidemokratiske og despotiske ideologier, som fascisme/nazisme og marxisme/kommunisme. Donald Trump er mer en folke-oppvekker, som Martin Luther og Hans Nilsen Hauge for noe når siden. Og som Trump uttalte i dag. Disse gjentatte riksrett forslagene fra Demokratene leger ikke sår, men skaper enda mer polarisering, som Demokratenes ledere ustanselig bruker i angrep mot Trump. Ser man litt på baksiden av NRK og TV2 innslagene om Trump, er det åpenbart ført en systematisk hekseprosess(nevnt av ham selv i dag) mot avgående president.
Vi vet at utfasing av halokarboner gjorde at vi unngikk store skader på ozonlaget. Vi vet at utfasing av svovelholdig nedbør fikk bukt med den sure nedbøren. Vi vet at krav til rensing av avløpsvann, krav til gjødselplan i landbruket og utfasing av fosfatholdige vaskemidler reddet bl.a Mjøsa og Skagerak. Vi vet at utslipp av ir- aktive gasser er årsaken til global oppvarming, og at en reduksjon vil bremse denne.
Tom Aage Aarnes:
Jeg anbefaler deg å lese denne artikkelen som beskriver hvordan vi fikk global oppvarming på grunn av CO2 inn i debatten:
https://www.klimarealistene.com/2019/10/06/klimapanelets-farvel-til-klimavitenskapen/
Enig i noe av dette. Men det er store naturlige svingninger av ozonmengdene i atmosfæren, både over Arktis og Antarktis. I høst var det på nytt ekstremt lave verdier over Antarktis, svært lenge etter at Montrealprotokollen ble undertegnet og implementert. Også tilstedeværelsen av «ozonhull» før utslippene av KFK-gasser hadde betydning, indikerer at mengdene av denne gassen i atmosfæren er styrt av naturlige prosesser. Når det dannes kraftige polare lavtrykk, og temperaturen synker til ekstremt lave verdier, brytes ozon ned av naturlig forekommende klorforbindelser i atmosfæren, som både stammer fra havet, og vulkaner.
Altså, man skal være forsiktig med å ta den internasjonale Montrealprotokollen til inntekt for at klimaprotokollene også vil ha betydning.
Som alltid en svært god artikkel fra Klimarealistenes leder som fronter organisasjonen på en veldig god måte. Så slutter jeg meg rent prinsipielt og langt på vei til Petter Tuvnes presisering og bekymringer for nettsidens utvikling, og hans poeng om at POLITIKK IKKE BØR BLANDES INN som en del av det Klimarealistene skal stå for. Politiske standpunkter og absolutte verdensanskuelser krever plutselig mange tilslutninger fra lesere som kommer, og bidrar til å kaste ut de mange som da ikke føler seg hjemme. Klimarealisme skal i utgangspunktet kunne passe for alle politiske avskygninger. Klimarealistene må derfor oppfattes som primært å tilby klimakunnskap innenfor det realfaglige vitenskapsområde for de som søker alternativ, saklig informasjon mot den daglige klimapropaganda. Opp til i dag har disse nettsidene vært den største og beste oase i Norge for slik faglig ballast. For egen del er jeg veldig opptatt av at denne egenskapen opprettholdes fremover.
Så er det likevel viktig å skille mellom samfunnsvitenskapelige tilnærminger i klimadiskusjonen og politikk som beskrevet ovenfor. For Klimarealismen bør også kunne ha et vesentlig samfunnsvitenskapelig element i seg ved å kunne tilby en beskrivelse av de dokumenterte mekanismer på internasjonalt og nasjonalt plan som medfører at vår klimapolitikk konstrueres slik den gjør. Og hva som gjør at «forskning» og media innenfor klimafaglig område i Norge og i utlandet har det ansikt utad som det har fått de forskjellige steder. Vi har jo den situasjon at KLIMAKRISEN mest av alt er POLITISK og ØKONOMISK fundert, ikke naturvitenskapelig. Naturvitenskapen gjøres til politisk redskap og voldtas på åpen gate hver dag , og dette har viktige samfunnsmessige årsaker som Klimarealister på vitenskapelig grunnlag må kunne gi en dokumentert og partipolitisk uavhengig beskrivelse av. Og da på en måte som er samfunnsvitenskapelig forklarende, og ikke politisk opphissende og splittende.
Fokuserer man målrettet på de to arenas ovenfor, har Klimarealistene et seriøst grunnlag for virksomheten fremover, og disse nettsidene vil kunne bli et tilfluktssted for stadig flere.
hvorfor kom min kommentar ikke på trykk?
Petter Smogeli
Artikkelforfatteren har stor troverdighet i temaene økologi og klimapolitikk, og derfor er det skuffende at han reduserer den med sine manglende kunnskaper og forståelse for amerikansk politikk.
» For valget i USA ble ikke rigget. Like lite som vi lever med en klimakrise». Kanskje kunne en redaktør hjulpet forfatteren med slike uheldige sammenstillinger?
Ansvarlige observatører og meget troverdige amerikanske kommentatorer har funnet mange vitnemål og bevis på valgfusk og et rigga valg. Og jeg stoler på de mange vitenskapelige rapportene som sier vi ikke har en klimakrise.
Jeg støtter derfor Petter Tuvnes i kommentaren ovenfor. Artikkelforfatteren burde selv følge sin egen appell i overskriften: Ro ned retorikken.
Artikkelforfatteren har i mange år arbeidet med valgobservasjon, i mange land i verden. Jeg forholder meg til hva valgobservatører som fulgte dette amerikanske valget melder. Jeg forholder meg også til hva amerikanske domstoler slår fast: valget var ikke rigget. Hva en kandidat mener om valgutfallet, er ikke relevant. Jeg har vært i flere land hvor ett av partiene som tapte valget hevdet at de vant, og ble frastjålet seieren. Det imponerer meg lite.
En meget god kronikk. Hvorfor denne krisemaksimeringen og skremselspropaganda som bl. a. NRK framfører. Vi har temperaturmålinger som avsanner prognosene som fremsettes – uten konkrete fakta. Vi har jo andre fakta å forholde oss til som enhver kan kontrollere. Da jeg vokste opp fikk jeg et leksika som het Vi Vet – 4 bind på 1660 sider. Artiklene var skrevet av datidens kunnskapselite ; professorer, leger, biologer, geologer ingeniører osv. (selvfølgelig måtte jeg utdanne meg til ingeniør).
Side 1166 i bind 3 fasinerte meg, det viser et mammutfunn gjort i Alaska – tundraen i 1948. Et godt bevart nyfødt eksemplar død for ca. 15000 år siden. Et annet funnet ved Beresawkaelva i nord- Sibir hadde mageinnholdet intakt og viste at mammuten beitet på forskjellige arter gress/grønnplanter. Et nytt funn gjort av et godt bevart kadaver i 2013 på et hemmelig sted (pga. plyndring) mener man å få ut DNA. Anslått levealder 60 år. Død for 10-15000 år siden.
Disse levningene er funnet i Tundra/ frossen myr. Myr består av organisk materiale dannet ved gjengroing av grunne vann/vannpytter. Denne veksten har kommet ved temperaturer godt over frysepunktet. Gress krever min 5-7 grader C. Mennesker levde samtidig og disse temperaturene bidro til vår overlevelse pga. god plantevekst og et rikt dyreliv. Det beviser at klimaet har vært vesentlig varmere enn nå. Og metangassen som kommer opp ved tining av tundraen kommer fra råtnende organisk materiale.
Plantene utskiller O2 gjennom kullsyreassimilasjonen og til det kreves CO2.
Vår overlevelse som art er ikke truet av temperaturøkning på 2-5 grader, men av vår forbruksvekst og forsøpling av jord og vann , samt forgiftning av naturen.
Vi tar med oss mange andre arter på den veien. —Men planeten vil overleve godt uten oss og liv kan fortsette å utvikle seg på nytt.
Denne artikkelen er godt ment, men den er dessverre litt naiv. Jeg reagerer særlig på den kategoriske avvisningen av at det amerikanske valget var rigget. Jeg begynte selv å ane konturene av hva som hadde skjedd dagen etter valget da Biden i en smell hadde fått 138 339 stemmer i Michigan uten at Trump hadde fått noen, og det ble forklart med at noen hadde «tastet inn en null for mye».
«Mange er rett og slett uvillige til å møte og akseptere at den Donald Trump de forakter så sterkt, faktisk hadde klart å få støtte fra det amerikanske folket igjen. Nei, nei, den muligheten kan ikke aksepteres! Påstander om valgfusk må være grunnløse «konspirasjonsteorier».»
Slik beskriver Claes G. Ryn, professor i statsvitenskap og grunnlegger av det nye Center for the Study of Statesmanship ved The Catholic University of America, det psykologiske aspektet ved at så mange avviser muligheten for valgfusk uten at de har sett ett eneste saklig argument imot at det var valgfusk, kun påstander og avvisninger uten begrunnelser eller begrunnelser som er helt bort i natta (slik som det ovennevnte eksemplet fra Michigan).
Les artikkelen hans (oversatt til norsk) som grundig behandler alle aspekter ved gjennomføringen av valget, før du tar stilling til om det var valgfusk eller ikke.
https://www.document.no/2021/01/18/hvordan-presidentvalget-i-usa-kan-ha-blitt-stjalet/
Klimarealistenes troverdighet er avgjørende viktig. Det er mitt anliggende. Jeg ønsker ikke å delta i en debatt.
Det politiske etablissementet i vårt land er preget av unge voksne uten kunnskap, som nå vil starte ny vanvittig ‘klimaindustri’ som skal motta milliarder i statsstøtte. Disse produktene har intet marked. De vet ikke hva de holder på med, bortsett fra å skattlegge alle enda mer. Disse unge politikerne er en fare for vårt land, og det virker dessverre som stadig flere firmaer lar seg lokke av forventet statsstøtte.
Det er sannheten nrk og hovedmediene frykter, og som holder sanne vitenskapelige fortellinger ute. Klimarealistene har intet annet valg enn fortelle hva riktig er, uansett konsekvenser. Å forsøke å innynde seg hos de som tror på nrks valgrapporter og klimahysteri er fåfengt og ikke tilrådelig.
Herr Jødals valgobservasjoner imponerer meg ikke, – jeg tror presidentvalget i USA ble stjålet, også senatsvalget i Georgia. Jeg har forståelse for at han ønsker å distansere seg fra gangsteren Trump, men nå har vi en ny korrupt nikkedukke. Biden vil trolig bruke parisavtalen til å legge begrensninger på det europeiske næringslivet uten å gjøre det samme selv, konkurrenter som vi er. Jeg tror også stormingen av Kongressen 6.1. var false flag, ved att ‘deploreables’ ble lurt inn til en fredelig sight seeing, etter att betalte agenter hadde brøytet vei, og noen velvillige vakter trådte til side. Slik fikk man hindret en gjennomgang av bevisene for valgfusk, og man kunne starte forfølgelsen av hvite fredelige kristne velutdannede amerikanere som heller ikke tror på klimabløffen.
Strålingsfysiker, professor Tormod Henriksen skriver i sin bok at ozonhullet første gang ble observert av Langlo i 1953 (eller 1951). Hans fagkollega Kjell Henriksen observerte ozonhull med en variasjon på +/- 18.5%. Han fikk ingen penger av myndighetene. De gikk til Prof. Isaksen som forsket på KFK og støttet Montreal-protokollen. Ivar Gjæver søkte på sitater og fant at Henriksens observasjoner var referert 6 ganger – mest sannsynlig via egne arbeider. Dvs. Man har et stort internasjonalt forskningsapparat igang som ikke referer til observasjoner – bare til egne eksperimenter og modeller som genererer menneskeskapte årsaksforhold. Noen assosiasjoner til klima???