Klimanytt 149, av Ole Henrik Ellestad
Antarktis har ikke vært på klimaalarmistenes agenda på en stund. Da er det tid for «resirkulering». Denne gangen, som nesten alltid ved alarmer, er det resultatene fra en ikke-verifisert beregningsmodell som ved feilaktig sammen-ligning mellom tidligere mellomistider og dagens forhold og feilaktig fremstilling i utenlandske media spår domme-dag ved issmelting og havnivåstigning. TV2 ved Kenneth Fossheim er en villig, ukritisk medieaktør. Hvordan kan man formidle så totalt ukritisk om havnivået når dette har steget i snitt bare 1.9 mm per år siden 1860, og dette startet lenge før menneskeskapt påvirkning kunne ha påvirket.
Det åpenbare faktum er at Antarktis ifølge landbaserte- og satellitt- temperaturmålinger (climate4you) er blitt litt kaldere i perioden fra rundt 1980 til nå. Dette fremgår av figuren over temperaturer (rød, blå atmosfærisk CO2) i perioden 1957-2000 på Amundsen-Scott basen på Sydpolen. Tendensen fortsetter til nå. Dette er typisk for det Øst-Antarktiske kontinent som dominerer med 90% av arealet. «IPCC-leiren» har som oftest referert til en svakt stigende temperatur på den Antarktiske halvøy som bare representerer ca 2% av arealet. Tendensen der er forbundet med økt sirkumpolare strømninger som også bidrar i det tilstøtende sør-amerikanske området Patagonia. Halvøya har sammen med Vest-Antarktis den klart største tettheten av vulkaner på land og under vann, som kan påvirke.
Figuren viser også at temperaturene varierer om middelverdien. Går man mer detaljert til de ulike regioner finner man variasjoner over år som i noen grad kan reflektere periodiske endringer i de tilstøt-ende enorme havområder. Og det er vist at Sør- og Nordpolområdene varierer i motfase i en tilnærmet 60-års syklus. Kurven viser også at det ikke er noen sammenheng med atmosfærisk CO2 (blå kurve). Temperaturen går svakt ned mens CO2 stiger jevnt som ellers på kloden. Dette er en «spiker i kista» for IPCC-teorien. For i Antarktis (og Arktis) skal påvirkningen fra CO2 være relativt sett markant iht. modellene. Når det ikke observeres er modellene gale hevder David Bromwich, en av «høvdingene» i Antarktis-forskning og tidligere president i Int. Com. of Polar Metorology og professor ved Ohio State University. Og han føyer til at IPCC-modellene viser også økte nedbørmengder uten at dette observeres. Nedbør-mengden er markant påvirket av sjøisen rundt kontinentet. Jo større den er desto mindre nedbør når innlandet.
Og sjøisen rundt har vokst seg rekordstor. Det kompenserer for mindre sjøismengde i Arktis, og medfører at global sjøisutbredelse ligger på normalen (KN 129). Den økte refleksjonen av sollys påvirker jordens energimengde i langt større grad enn reduksjonen i Arktis. fordi Antarktis og sjøisen rundt går helt ned til polarsirkelen der solinnstrålingen er vesentlig større. Dette er omtalt i KN 106.
Modellresultatene TV 2 referer til har interessante vurderinger om tidligere mellomistid. Det er overføringen til dagens forhold som svikter iht. ovenstående informasjon – konklusjonen om at isen i Antarktis vil smelte og gi en havnivåstigning på ca 1 m i år
2100. Se detaljer her på WUWT. Én meter havnivåstigning er på nivå med den mest intense smelting etter siste istid med enorme ismasser mye nærmere ekvator. I snitt er havnivåstigningen 1.9 mm per år, 19 cm per 100 år, siden 1860 – i mer enn 150 år (KN 119). Og dette skal altså bli katastrofe på et kontinent som i den mest intense oppvarmingsperioden mellom 1980 og 2015 ble litt kaldere.
Dette illustrerer IPCCs manglende vitenskapelige fundament og manglende fokus på de fundamentale forhold som kan bevise eller i dette tilfelle motbevise, betydningen av CO2-klimateorien slik professor i vitenskapsteori Per Arne Bjørkum har påpekt.
Det illustrerer dessverre også TV2s ukritiske holdninger til modellbaserte klimakatastrofe-meldinger.