Planeter og kalde klimaperioder – vinteren kommer

23 kommentarer

1. I teksten er Spörer-perioden tidfestet til 1390-1550, med kilde fra Usoskins tidligere forskning. Yndestad har selv beregnet at Spörer-perioden fant sted 1520-1570.

   Det er videre vist til perioden fra 1709 med «I Norge og Sverige forsvant store deler av befolkningen.» Tap av befolking var størst rundt Østersjøen, da det i disse årene (Store Nordiske Krig) kom en epidemi/byllepest fra Syd-Polen som utslettet store deler av befolkningen der. Danmark utenom Sjælland og Norge unngikk pesten og mistet mye mindre befolkning enn områdene rundt Østersjøen som fikk pest på toppen av lave temperaturer.

   • I kalde klimaperioder svekkes immunforsvaret i befolkningen.
     Det fører til epidemier i kalde klimaperioder.

     Alt vokser senere og økosystemet tilpasser seg med økt dødelighet.
     Resultatet er mindre matproduksjon.
     Mine egne analyser av Barentshavet, viser hvor sårbar økosystemet er.
     Ny DNA- forskning viser store folkevandringer mot sør i kalde klimaperioder.

2. Yndestad: «Dette tyder på at den globale avkjøling startet allerede rundt året 2017.»
   Det ser jo ikke slik ut da, med rekordhøye temperaturer det siste året, høyeste globale temperaturer siden før-industriell tid.
   Kanskje forklaringen finnes her: Klimaforsker uten peiling https://klimarealistene.com/klimaforsker-uten-peiling/
   Kanskje kommentaren til prof. Hovland i samme artikkel om Hunga-Tonga vulkanutbruddet, som økte vanninnholdet i stratosfæren med 10-15 %, har bidratt som økt «drivhusgass». Noen forventer økt temperatur i 5 år på grunn av dette.
   Sol, måne og planeter påvirker vel også tide-jorden (bevegelser i jordskorpen som tidevann) og dermed også mulig vulkanaktivitet.
   Klimaet er ikke enkelt med mer enn100 parametere som kan påvirke (prof. Stott, UK).

3. Interessant artikel, men jeg finder nogle uoverensstemmelser mellem TSI-værdierne på kurverne, og de værdier, der nævnes i teksten.
   År 534: kurve -2,4 tekst -3,25. År 1709: kurve -2,95 tekst -4,0 og år 2064: kurve -2,25 tekst -3,10.
   Hvad er forklaringen på disse uoverensstemmelser?

   • I kalde klimaperioder svekkes immunforsvaret i befolkningen.
     «Strålingen fra solen har et dypt minimum når UN-planetene er nærmest solen samtidig, et Grand minimum når SUN-planetene er nærmest solen, og et Fimbulvinter minimum når alle JSUN planetene har minimum»

     TSI-index for Grand Deep minimum er basert på summen av posisjonen til 3 SUN planeter og får summen av 3 tall. Fimbulvinter TSI index er basert på posisjonen til 4 JSUN planeter og får summen av 4 tall.

4. Petter
   Det er TSI fra solen som har et maksimum ca 2017. Klima er er resultat av oppvarming av havet
   Treghet i solens oppvarming av havet fører til et temperatur max ca 2025
   Tidevann styres av månen.
   Tidevannet fører til klimaendring via vertikal omrøring i havet.
   Harald Yndestad

   • Meget interessant artikkel.
     Jeg savner grafer for «global» temperatur i figurene, spesielt for tiden man har termometermålinger, ca. 1800 til nå. Er det mulig oppdatere med det?

     • Det var begrenset hva jeg fikk med her. Jeg vil anbefale at dere også ser litt i artikkel 2 i referanselisten. Her finner dere mer om begrepene TSI, TSI-index, SUN, JSUN, akkumulering av varme i havet, samsvar med Den lille istid, samsvar med global oppvarming fra 1850, samsvar med temperaturen på Grønland over 4000 år, og mye mer.

5. Jeg har utført et lite eksperiment ved å lage et solur. Det består av en flat, rund plastskive og en spiker i midten. Når været tillater det, kan jeg merke av klokkeslett for hvor skyggen peker med tusj . Ved å gjenta plottingen ved forskjellige datoer, kan jeg tilslutt avlese både klokkeslett og dato en solskinnsdag. Men det spesielle følger nå: Soluret står på nøyaktig samme sted denne sommeren som i fjor, likevel er spikerens skygge allerede nå like kort som den var ved 23. juni i fjor. Dette vil i så fall bety at solen står høyere på himmelen, kanskje av de årsaker som artikkelen nevner? Eller er det jeg som har gjort feil i forbindelse med plottingen? Høyere sol vil gi varmere sommer!

   • Det høres ut som en slingring i jordaksen.
     Jordaksen slingrer med 9’’ med en periode på 18.6 år
     Det endrer vinkelen mot månen og solen
     Jeg er ikke kjent med at dette påvirker klima via solen.
     Kanskje noen kan regne litt på dette?

6. Her bruker dere de tre største planetene for å beregne TSI indeksen. Hvordan ville denne indeksen sett ut om dere brukte alle planetene og må de forskjellige bidragene veies når de settes sammen til TSI indeksen?
   Forøvrig takk for en meget opplysende artikkel.
   Einar Egeland

   • Alle planetene påvirker det virtuelle massesenteret i solsystemet.
     I min analyse er det bare de 4 store JSUN planetene har betydning for TSI stråling fra solen.
     Jupiter, Jorden og Venus påvirker solflekker

7. Interesant artikkel MEN : For en ikke fagmann på «vær og klima » samt Astronomi er et ønske at forkortelser med forklaringer var tatt med , eksempler : TSI indeks ,(hva menes) ?; JSUN planeter (antageligvis de 2-3-4 største ) ?

   • Klimarealistene har en oversikt over klimaforkortelser under fanen vitenskap. Der kan du lese at TSI er Total Solar Irradiance (solinnstråling på toppen av atmosfæren).

     JSUN er forkortelse for Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun.

8. Det var Hubert Lamb (1913-97) som i IPCCs første rapport i 1990 stod for grafen som viste klimamønsteret de siste 1000+ år, med en ca. 500 års periode (aka «varm middelalder») fra 800-1300-tallet som tidvis var minst like varm som nåtiden – men på mye lavere CO2-nivåer enn nåtiden.
   Deretter en periode fra 1300-1800-tallet (aka «den lille istid) som i snitt var mye kaldere enn de 500 foregående årene, men uten et tilsvarende fall i CO2-nivåer. Utlagt: En empirisk falsifikasjon av den rådende CO2-hypotesen.

   De i IPCC-miljøet som stadig hardere insisterte på CO2-hypotesen som bortimot ensidig forklaring bak historiske klimaendringer forstod derfor ganske raskt at dette 1000-årige klimabildet direkte undergravde CO2-hypotesen. Etter 1990-rapporten så man dermed en strøm av historiske klimarevisjoner, alle særpreget av en nedskriving av den varme middelalder, oppskriving av den lille istid, nedskriving av den varme mellomkrigstiden, oppskriving av de 30 første kalde etterkrigsårene, kulminert med stadig grovere oppskrivinger av dagens temperaturer. Michael Manns «hockeykølle» i IPCCs 1998-rapport oppsummerte det hele, der man i praksis hadde fullført en fjerning av en plagsomt «inconvenient» varm middelalder og den lille istid. Men mange ærlige forskere skjønte hva som foregikk av «Mike’s trick» osv., noen lekket samarbeidet om disse datamanipulasjonene, og det hele endte som kjent i skam ned avsløringene i Climategate 1 & 2 ca. et tiår senere.

   Steve McIntyre, den glitrende og nitidig nøyaktige statistikeren som avslørte hockeykøllas feilaktige databruk, ble først nektet innsyn i Mann et als kildekoder, men klarte å regne seg tilbake til disse datakodene likevel. Og fant at ikke bare var datagrunnlaget altfor tynt (proksi fra ett tre i Yamalområdet), men også fullstendig metodisk misbrukt bl.a. ved bruk av spleisedata som overhodet ikke ville passert en reell peer review i andre realvitenskapelige miljøer. IPCC våget etter dette ikke lenger å la Manns «hockeykølle» fronte deres videre rapportering.

   McIntyre viste også IPCCs flukt fra eget tidligere klimasyn ved å legge ut en graf som viste at
   IPCC i 1990 delte omtrent det samme historiske klimasyn som Lamb. Når man i dag vet hvordan IPCCs «nye» og reviderte klimahistorie ser ut, kan alle derfor se at dagens «klimahistorie» i IPCC-regi ikke lenger er vitenskap, men politiske postulater som er rigget for å forsvare CO2-hypotesen (Geir, kan du legge ut dette bildet i teksten?):

   https://climateaudit.files.wordpress.com/2008/05/lambh25.gif

   Det er ellers interessant at Lamb fortsatte å holde sin forskning åpen for en bredere forståelse av klimaendringer enn IPCCs monomane CO2-hypotese. I 1988 skrev han derfor en interessant kommentar til hvordan CO2-hypotesen ble lansert allerede i mellomkrigstiden, men så ble empirisk falsifisert og forlatt i de kalde tiårene etter andre verdenskrig. Da ble det i stedet «fashion» å proklamere ny istid, mens CO2-hypotesen frøs vekk i takt med veksten i istappene på klimaforskningsinstituttene.

   Spørsmålet er hvor mye ny reell forskning som foreligger når man nå monomant på ny insisterer på CO2-hypotesen etter de varme tiårene på 1980-90-tallet (den eneste perioden de siste 100 år som kan sies å vise et samsvar mellom CO2-økning og temperaturøkning), eller om det igjen bare er snakk om «a swing of fashion»?

   Lamb 1988:
   «The swings of fashion among meteorological and climatic research leaders over the carbon dioxide effect provide an extreme example. The suggested carbon dioxide effect of an inevitable warming of world climate was more or less strongly held between 1938, when it was clearly argued by Callendar, and 1960, after further contributions by Plass (1956), only to lose ground in the years when it was obvious that the climate in the northern hemisphere was getting colder (despite greater output of synthetic carbon dioxide than ever before) from the late 1950s till about 1974.”

   • Gunnar,
     Kan du gi oss lenken til teksten fra Hubert Lamb i 1988?

     • Geir,
       her er linken til 1988-teksten direkte:
       https://enthusiasmscepticismscience.wordpress.com/h-h-lamb/#1988

       For dem som vil lese mer fra Lamb, her er link til en oversikt («SourceBook for the Skepticism of Hubert Horace Lamb») for noen av hans sentrale arbeider:
       https://enthusiasmscepticismscience.wordpress.com/h-h-lamb/

9. Tack om väldig intressant och kristallklar artikell.

10. Yndestads tre figurer gir lik vekt til Saturn, Uranus og Neptun. Men variasjonen i gravitasjonskraft på solen fra en planet avhenger av massen, avstanden og banens eksentrisitet. Neptun taper på alle tre punktene mot Saturn, slik at variasjonen av gravitasjonskraften på solen er bare noen promille i forhold til den fra Saturn.

    Det trengs åpenbart en god forklaring på hvorfor man mener at effekten på TSI er omtrent lik!

    • Signaturen til planetene i TSI data serien, har tilnærmet samme amplitude (Ref.: 1). Det tyder på tilnærmet samme påvirkning.

      • 2025-2075 var en utrolig eksakt tidsangivelse. Samtidig er perioden så kort at effekten bør være lett å måle.

        Jeg har ikke finlest den rapporten det refereres til, og det er trolig grunnen til at jeg ikke fant usikkerhetsmarginene i prediksjonen.

        Men syklusene er vel uansett temmelig nøyaktige og forutsigbare?

11. Jeg syns dette er en svært spennende tråd, og håper det er relevant å også nevne en ny spennende forskning rundt solsykluser (her: Schwabe-syklusen) og ny fysisk modell for Rossbybølger («planethypotesen»). Mine kilder er både studien samt det lederen av prosjektet Dr. Stefani har uttalt om studien til HZDR (Helmholtz Zentrum Dresden Rossendorf):

    Forskere fra Helmholtz-Zentrum Dresden-Rossendorf (HZDR) og Universitetet i Latvia foreslår for første gang en omfattende fysisk forklaring på solens ulike aktivitetssykluser. De beskriver såkalte Rossbybølger, virvelformede strømmer på Solen, som formidlere mellom tidevannspåvirkningene fra Venus, Jorden og Jupiter og Solas magnetiske aktivitet. Forskerne presenterer dermed en konsistent modell for solsykluser av ulik lengde – og nok et sterkt argument for den tidligere kontroversielle planethypotesen. Resultatene er nå publisert i tidsskriftet Solar Physics ( DOI: 10.1007/s11207-024-02295-x ).

    Det er fremdeles flere forhold ved Solens fysikk som ennå ikke er fullt ut forstått. Dette inkluderer også de rytmiske svingningene i solaktiviteten. Den mest kjente: I gjennomsnitt når solen et strålingsmaksimum hvert ellevte år – eksperter snakker om Schwabe-syklusen som oppstår fordi solens magnetfelt endres i løpet av denne perioden og til slutt reverserer polariteten. Ikke noe uvanlig for en stjerne i seg selv – hvis Schwabe-syklusen ikke var så bemerkelsesverdig stabil.

    Schwabe-syklusen er overlagt med andre, mindre åpenbare svingninger i aktivitet som strekker seg fra noen få hundre dager til flere hundre år, hver oppkalt etter sine oppdagere. Selv om det allerede har vært ulike forklaringer og matematiske beregninger for disse syklusene, har det ennå ikke vært en overordnet fysisk modell.

    Planeter som pacesettere:
    Dr. Frank Stefani fra Institute of Fluid Dynamics ved HZDR har forfektet «planethypotesen» i flere år, basert på at planetene utøver en tidevannseffekt på solen med sin tyngdekraft, lik hvordan månen utøver på jorden. Denne effekten er sterkest hvert 11.07 år: når de tre planetene Venus, Jorden og Jupiter er på linje med Solen, jfr. lignende fenomen for vårflo på jorden ved ny- eller fullmåne som er slående konsistent med Schwabe-syklusen.

    Solens magnetfelt er skapt av komplekse bevegelser av det elektrisk ledende plasmaet inne i solen. Stefani forklarer at man kan forestille seg dette som en gigantisk dynamo. Selv om denne soldynamoen genererer en aktivitetssyklus på omtrent elleve år alene, tror vi at planetenes innflytelse deretter griper inn i denne fungerende dynamoen, gir den et lite dytt igjen og igjen, og tvinger dermed solen til å ha en usedvanlig stabil 11,07-årsrytme.

    I de tilgjengelige observasjonsdataene fant han og hans kolleger allerede sterke bevis på en slik tidsbestemt prosess for noen år siden, og var i stand til å korrelere forskjellige solsykluser med planetens bevegelse i rent matematiske termer. Sammenhengen kunne imidlertid ikke forklares tilstrekkelig fysisk til å begynne med.

    Påvirkningen fra Rossbybølger på solen
    Rossbybølger er virvelformede strømmer på solen, lik de store bølgebevegelsene i jordens atmosfære som styrer høy- og lavtrykkssystemer. Forskerne beregnet tidevannskreftene under springflo på to av de tre planetene Venus, Jorden og Jupiter og fant at de har akkurat de rette egenskapene til å utløse Rossbybølger. Et funn med mange konsekvenser:
    – For det første har disse Rossbybølgene da tilstrekkelig høye hastigheter til å gi soldynamoen den nødvendige drivkraften.
    – For det andre skjer dette henholdsvis hver 118, 193 og 299 dag, som samsvarer med de observerte Rieger-syklusene til solen.
    – Og for det tredje kan alle andre solsykluser beregnes ut fra dette.

    Stefani hevder derfor at man nå har funnet den underliggende fysiske mekanismen ved at man vet hvor mye energi som trengs for å synkronisere dynamoen, og at denne energien kan overføres til solen via de såkalte Rossbybølger. Dette kan forklare ikke bare Schwabe-syklusen og lengre solsykluser, men også de kortere Rieger-syklusene, som vi ikke engang hadde sett på før, sier Stefani.

    Alle sykluser forklart av en modell:
    Herfra tar matematikken over. Fra en superposisjon av de tre korte Rieger-syklusene opprettes den fremtredende 11,07-årige Schwabe-syklusen automatisk. Og selv langsiktige svingninger i solen er spådd av modellen. Dette skyldes at solens bevegelse rundt tyngdepunktet i solsystemet forårsaker en såkalt slagperiode på 193 år på grunnlag av Schwabe-syklusen. Dette tilsvarer størrelsen på en annen observert syklus, Suess-de-Vries-syklusen.

    Forskerne fant et imponerende samsvar mellom den beregnede 193-årsperioden og periodiske svingninger i klimadata. Et annet sterkt argument for planethypotesen, fordi: «Den skarpe Suess-de Vries-toppen på 193 år kan knapt forklares uten fasestabilitet i Schwabe-syklusen, som bare er tilstede i en klokket prosess,» anslår Stefani.

    Betyr dette at spørsmålet om solen følger planetenes rytme er endelig avgjort?
    Stefani svarer her at hundre prosent sikkerhet vil nok bare være tilgjengelig med ytterligere data. Men argumentene for en prosess klokket gjennom planetene er nå veldig sterke.

    Kilde:
    F. Stefani, G. M. Horstmann, M. Klevs, G. Mamatsashvili, T. Weier: Rieger, Schwabe, Suess-de Vries: The Sunny Beats of Resonance, in Solar Physics, 2024 (DOI: 10.1007/s11207-024-02295-x)

12. Ad den nye studien fra HZDR («Rieger, Schwabe, Suess-de Vries: The Sunny Beats of Resonance», publisert 19. april 2024) ser jeg at lenken til selve studien ikke kom med i presentasjonen. Her er den:
    https://link.springer.com/article/10.1007/s11207-024-02295-x

Kommentarer er stengt.