«Peak Green» fortrenger «Peak Oil»

Samfunnet ble bomardert med profetier om oljealderens umiddelbare slutt i mer enn 60 år, men verdens land produserer mer olje og gass enn noensinne før. Seriøs analyse (se Forbes her) viser at det grønne skiftet ikke kan erstatte dagens virkelighet før elementene i dette skiftet (sol, vind, hydrogne etc) uten subsidier kan utkonkurrere hydrokarboner. Vesten er ikke på vei dit, og det grønne skiftet er nå på retur. Norske politikere er ikke uventet de siste til å oppfatte dette.

Myten om «Peak oil»

Denne myten er basert på det hypotetiske tidspunktet hvor verden når en topp i oljeproduksjonen, fulgt av en irreversibel nedgang. Logikken er at olje er en begrenset naturressurs, mens behovet er stigende, og forutsetningen er at alle lønnsomme oljefelt er funnet, og/eller at teknologiutviking som kan endre forholdene ikke vil finne sted. På toppen av dette kommer profetenes eller analytikernes forhold til det grønne skiftet, Paris-avtalen og det kvasivitenskapelige byggverket som hører med der. Altså troen på at vi må avslutte bruken av hydrokarboner snarest for å unngå klimadommedag, dette til tross for at ledende klimaprofeter erklærer at det nå (mai 2023) er verre enn dommedag.

Hva som er lønnsomt å utvinne styres av teknologiutviklingen og etterspørselen i markedet. Absolutt ingen forutså introduksjonen av gigantiske mengder skifterolje og skifergass i markedet, og nesten ingen forutså at det skulle være mulig å finne nok olje og gass andre steder til å dekke vestens behov, etter at Putins krig gjorde det nødvendig å innføre sanksjoner mot Russland.

Virkeligheten trenger seg på

Investeringer i leting etter og utvinning av nye olje- og gassfelt går i lange sykler, ikke ulikt den 22-årige solsyklusen som styrer vårt klima. For tiden har det vært lave investeringer i en årrekke, vesentlig på grunn av vestlige aktivisters press for å utsette eller avslutte leting etter nye felt, dette kan medvirke til kunstig oljemangel i en situasjon der verden har mer enn nok olje (Se Koonin’s figur ovenfor) og det blir stadig stillere fra «Peak Oil» profetene.
IEAs bærekraftscenario, som noe naivt forutsetter en kraftig skjerpet klimapolitikk, viser at toppen er nådd i midten av 2020-årene. Altså om 14 måneder! BP’s Outlook, viser derimot at toppen ikke inntreffer før i 2050, basert på kjente oljeressurser og dagens teknologi, mye fordi resten av kloden forkaster vestens klimapolitikk og satser på å nå vårt velstandsnivå ved å prioritere øknomisk vekst..

Akkurat som isolasjonistene i USA nå isoleres av virkeligheten, så skjer det samme med klimapolitikerne – det er ikke en elbil, eller ett elfly engasjert i krigene i Ukraina og Midt-Østen, og land etter land ruster opp mens de kansellerer klimatiltak, ofte under dekke av å «utsette» tiltakene.

Har vesten nådd «Peak Green» ?

Mye tyder på at befolkningen i vestlige land er lut lei grønt skifte, bærekraft, molboaktige klimatiltak og alt som har med dette kvasireligiøse fenomenet å gjøre: Stadig flere ser at Vestens grønne skifte truer velferden. Her er noen av sakene som viser en mer realistisk politikk:

• USA ruster opp, grønne subsidier er truet. USA trenger retorisk sett kanoner, ikke smør.
• England har «utsatt» en rekke klimatiltak, og bygger ut sitt største olje- og gassfeltet.
• Tyskland fyrer opp kullkraftverkene igjen for å dekke vinterens energibehov.
• Frankrikes Macron tar til orde for stans i klimatiltakene i EU.
• Nederlandske velgere gjør opprør og stemmer inn BBB som landets nest største parti.
• Nederlands klimakutt (kunstgjødsel og antall gårdsbruk) er død og begravet.
• Tyske velgere snur ryggen til regjeringen i Bayern/Hessen, populistiske AfD stormer fram.
• Vindmølle produsenter (f.eks Ørsted) opplever sterkt verdifall på børsene
• Chevron investerer i økt oljeproduksjon ifølge WSJ.