Klimanytt 133, av Ole Henrik Ellestad
FNs årlige klimamøter de siste 21 år har i tiltagende grad fått preg av mindre vitenskap, desto mer pseudovitenskap og fått preg av et politisk regissert medierituale. Debatten transformeres fra årsaksforhold som domineres av naturlige klimavariasjoner, til tendensiøs og delvis feilaktig medieomtale av effekter. Men en stadig økende skare har oppfattet at det som i Æsops fabler, har vært ropt «ulv» alt for ofte så alt for lenge. Selv IPCC konkluderte i 2012-rapporten at ekstremeffekter ville domineres av naturlige variasjoner de neste 20-30 år. Og FNs FAO påpeker at flere grader varmere klima og økte CO2-mengder i sum er en markant fordel for klodens vekster.
Kloden må reddes nå!
Gjennomgangsmelodien på de årlige klimamøtene har vært: tiden løper ut, og nå er det siste sjanse for å redde kloden. I København var fokuset på Arktis hvor det ble spådd at isfrie somre kunne inntre fra ca 2013. Så langt ligger isen innen naturlige variasjoner siste 250 år – ikke så ulikt varmeperioden i 1920-40 eller rundt 1760-årene. De store alarmene har vist seg vitenskapelig uholdbare og er myntet på medias informasjonsspredning til lekfolk som velgere.
Gir klimatiltakene oss hele 0,05 C i effekt?
Ellers er internasjonale media opptatt av at dersom landenes frivillige intensjoner oppfylles vil CO2 reduseres i så liten grad at klodens temperatur reduseres med kun 0.05 C i 2100. Tallet er sogar svært optimistisk. Kanskje er det også latterlig urealistisk å tro at landene vil realisere sine intensjoner ifølge denne teksten fra den danske instituttlederen Bjørn Lomborg.
Redusert emisjon fra klodens ivrigste klimaaktør, EU, vil kun svare til økt CO2-bruk i Kina for å produsere EUs økte import derfra. Norges bidrag være uten betydning – også vår selvpåtatte rolle som forbilde.
Klimabudskapet er politisk, ikke vitenskapelig
Budskapet er som vanlig. Høyprofilerte løfter om dyre enkelttiltak som ikke vil ha effekt, som ikke har hatt effekt siste 25 år, og som heller ikke ville hatt det om de ble gjennomført fordi naturlige variasjoner alltid har og vil dominere klima. Det er blesten om CO2 de er ute etter. Hovedmålet synes å være politikken på en rekke andre områder – forhandlingskampen om alle de politiske parentesene uten klimarelevans – som Ole Mathismoen omtalte i Aftenposten 7.12. Ikke så rart at man kun er opptatt av å omtale CO2-økningen, men legger minimalt arbeid i å følge opp den katastrofale bruken av de enorme kostnadene.
I mangel av solid vitenskapelig backing fortsetter indoktrineringen om CO2 som klimatraume for barn og ungdom. De over lang tid indoktrinerte,unge, skyves i front under Parismøtet ved at de skal uttale seg om hvordan kloden skal reddes. En beregnende medieregi.
Banaliteten preger presseomtalen
På vår hjemlige arena fortsetter omtalen av de to siste år som et bevis på at nå er den 19-årige varmepausen slutt. Men om to kalde år sier de samme personene, inklusive Aftenpostens klimasjonglør Ole Mathismoen, at man må ikke se på enkeltår, men tendensen over tid. Argumentasjonen er temmelig banal. På Dagsrevyen sist uke klagde en bonde på at Landbruksdepartementet hadde lagt til grunn at oppvarmingen ville gi bøndene bedre avlinger i fremtiden. Bonden anførte tall om avlinger redusert til 80% i 2100. FNs profesjonelle organ for dette, FAO, hevder en vekst på 60% innen innen år 2050. IPCC rapporterer at veksten vil bli et par prosent lavere enn dette per tiår. Pussig nok er det tallet for redusert vekst som IPCC-leirens mange aktører skyver foran seg – men da som redusert totalavling. På samme måte som at 95% sannsynlighet for at mer enn 50% av oppvarmingen er menneskeskapt omformes til et menneskelig bidrag på 95%.
Det er påfallende hvor stor suksess IPCC har med denne type formuleringer i samarbeid med medias velvillige regi.
I Paris COP21 er det mye tro, god mat og drikke, sene kvelder og mye spill om penger. Reell klimaforståelse er fraværende. Heller ikke tvil synes tilstedeværende.
Men; hva med litt viten hos norske deltakere? Hva viser naturlovene? De forteller oss at vær (og dermed klima) skapes i troposfæren av dynamisk utveksling av energi (termohydrodynamikk). Hva bringer energi inn i troposfæren? La oss sammenholde to kandidater: CO2 og vanndamp. Naturlover viser at CO2 (tell opp antall molekyler i en gitt mengde luft, og multipliser med den energimenden CO2 absorberer fra elektromagnetisk stråling) tilfører ca 0,5 % av den energimengde som vann (ved fordampning fra jordoverflaten) tilfører. Variasjon i fordampning overskygger CO2 sitt bidrag. Det er derfor ikke mulig å definere CO2 sin påvirkning på vær og værendringer..