Ny forskning publisert i Nature tar knekken på enda et ikon for den galopperende CO2-drevne klimakrisen. Det viser seg nemlig at den akselererende issmeltningen i Vest-Antarktis ikke eksisterer. Fra før av har man innen seriøs klimaforskning vært enige om at denne delen av kontinentet kan ha noe issmeltning, mens det øker med is i størstedelen av Antarktis.
Klimakommunikasjon
Klimaskremmerne her hjemme har jevnlig foret oss med røver-historier om det stadig varmere Vest-Antarktis, ofte ispedd rørende historier om de stakkars adeliepingvinene, eller enda mer rørete historier om havnivåstigningen vi får når all isen smelter, for da risikerer millioner av mennesker å måtte flytte fra sine hjem når kystbyene drukner.
Arktis og Antarktis har grunnet all den smeltende isen vært ekstra populære skremsler for dem som jobber med såkalt klima-kommunikasjon, for da får man to skremsler for arbeidet med den første. Optimalt som propaganda blir det hvis man kan få med søte dyr, isbjørnen for Arktis og adeliepingvinen for Antarktis. To arter som ellers har det helt utmerket.
Klimaskremmerne om Antarktis
Her er NRK fra 2011, med pingviner som bonus, Dagbladet mente ifjor med en uimotståelig overskrift at kloden vil slukes av havet med akselererende issmeltning i Antarktis. Nettavisen med flere har et ekstra skremmende skremsel, hvor isen i Vest-Antarktis «kan ha vippet over i en tilstand med ustoppelig issmelting», og hvor man bare kan hindre det samme i Øst-Antarktis ved å slutte å utvinne olje, gass og kull (kilden er erkeklimaskremmer Levermann fra det tyske PIK som får våre hjemlige aktører til nesten å virke seriøse). Besteforeldreaksjonen for klimakrise henger med, og der i gården er språkbruken som vanlig av apokalyptisk art.
Også i utlandet er kreativiteten stor, og pussig nok får man seg aldri til å nevne at det aktuelle smeltende feltet i Vest-Antarktis bare utgjør 1 % av dette kontinentet.
At fagfolkene som måler de facto havnivåstigning fra instrumenter i vannkanten ikke kan se noe annet enn ca 10 cm havnivåstigning pr 100 år, med en usikkerhet i observasjonene på opptil 15 cm, det nevnes selvsagt ikke i disse presseoppslagene.
Ny forskning viser isøkning i Vest-Antarktis
Men nå er det slutt, ihvertfall for den delen av pressen som prøver å holde på et minimum av redelighet i sin klimajournalistikk. Vest-Antarktis har vært ikonet for to ikke-eksisterende fenomener i naturen: den galopperende CO2-drevne klimakrisen og det smeltende Antarktis, i det siste tilfellet selv når man innrømmer at isen øker på resten av dette enormt store og kalde kontinentet som på over 30 år ikke har opplevd et fnugg av global oppvarming.
Turner et al har produsert rapporten: «Absence of 21st century warming on Antarctic Peninsula consistent with natural variability» og du kan lese sammendraget fra Nature her:
Since the 1950s, research stations on the Antarctic Peninsula have recorded some of the largest increases in near-surface air temperature in the Southern Hemisphere1. This warming has contributed to the regional retreat of glaciers2, disintegration of floating ice shelves3 and a ‘greening’ through the expansion in range of various flora4. Several interlinked processes have been suggested as contributing to the warming, including stratospheric ozone depletion5, local sea-ice loss6, an increase in westerly winds5, 7, and changes in the strength and location of low–high-latitude atmospheric teleconnections8, 9. Here we use a stacked temperature record to show an absence of regional warming since the late 1990s. The annual mean temperature has decreased at a statistically significant rate, with the most rapid cooling during the Austral summer. Temperatures have decreased as a consequence of a greater frequency of cold, east-to-southeasterly winds, resulting from more cyclonic conditions in the northern Weddell Sea associated with a strengthening mid-latitude jet. These circulation changes have also increased the advection of sea ice towards the east coast of the peninsula, amplifying their effects. Our findings cover only 1% of the Antarctic continent and emphasize that decadal temperature changes in this region are not primarily associated with the drivers of global temperature change but, rather, reflect the extreme natural internal variability of the regional atmospheric circulation.
Her merker man seg at nedgangen i temperaturen er sterkest i den Antarktiske sommersesongen hvor det normalt bare er noen få uker med plussgrader. Samt at denne kjølende trenden er sterk nok til å være statistisk signifikant også fra hele året. Det har altså vært et fravær av global oppvarming i det vestlige Antarktis i snart 20 år.
Men vi trenger ikke å fortvile, for uansett hvor mye kaldere det blir på ulike steder, så har vi NRKs og NTBs klimaskremmerne som assistert av den klimatroende redaksjonen i Aftenposten kan forsikre oss om at vi fremdeles er utsatt for en galopperende klimakrise. Disse folkene leser bare forskning dersom den stemmer med den konklusjonen de selv starter med.
Stadig nye påfunn
Og det finnes alltid en ny vinkling når den gamle blir avkledd, her er NRK med et ferskt oppslag basert på den nesten uslåelige kombinasjonen av klimakrise og flått. Flåttforskerne har som andre forskere registert hvordan de sultefores på bevilgninger mens det flommer over av midler innen klimaforskningen og de vet at det innen klimajournalistikken er et totalt fravær av selvstendig tenkning. Dermed blir fristelsen stor, kan man redefinere sin forskning som klimaforskning?