Nullutslipp i Norge i 2050 —  om 26 år?

Redaksjonen informerer her om et interessant møtekonsept i vårt lokallag i Oslo, hvor Klimautvalget 2050 er tema, med innledning av utvalgets sekretær, fulgt av ymse kommentarer fra debattanter som til nå ikke har bidratt på våre møter. Redaksjonen bifaller en videre satsning på møter med reell meningsutveksling som i større grad er relevante for den delen av Norges befolkning som ikke er medlemmer i Klimarealistene.

Klimautvalget 2050

Et utvalg – klimautvalget 2050 – har foreslått at det i Norge ikke skal slippes ut noe menneskapt CO₂ i 2050. Utslipp på 50 millioner tonn i året skal reduseres med 90-95 prosent, ned til 2,5 til 5 millioner tonn. Hvordan skal denne utslippsreduksjonen gjennomføres detaljert? Hvordan vil det samfunnet se ut? Alllerede i 2040, om 16 år, skal det ikke være noe utslipp fra transportsektoren, forutsetter utvalget.

Det politiske systemet må endres for å understøtte at vedtakene blir «bedre tilpasset målet om en helhetlig omstilling av samfunnet». Vil dette samfunnet bli et godt samfunn?

Klimautvalget har allerede publisert en rekke rapporter, som har det til felles at ingen av forfatterne – alle hentet fra samme ekkokammer – kan tenke seg at noe er galt med klimapolitikken. Ingen vil se at keiseren ikke har klær, etter H. C. Andersens eventyr.

Den viktigste rapporten et seriøst utvalg burde produsere, en konsekvensanalyse med bidrag fra næringsliv og arbeidstakere, den glimrer pussig nok med sitt fravær.
Hvor mye demokrati og ytringsfrihet vil det være igjen i dette lavutslippssamfunnet?
Hvor langt ned skal levestandarden i dette lavutslippssamfunnet?

Infomøte 22.januar på Litteraturhuset i Oslo

Klimarealistene i Oslo inviterer til infomøte om dette 22. januar kl 1899 på Litteraturhuset i Oslo. Sekretariatslederen for utvalget, fagdirektør Elen Richter Alstadheim, vil innlede med en presentasjon av utvalgets veivalg for omstilling til lavutslipp.

Hva vet vi om klimautvalget 2050?

Klimautvalget ledes av siviløkonom Martin Skancke, trygt forankret i klimaindustrien via sitt styreverv i Norsk klimastiftelse som koordinerer tilkarring, ensretting og klimapropaganda i Norge. Blant øvrige medlemmer i utvalget finner vi Ciceros klimainkvisisjon ved Kristin Halvorsen som sammen med klimaaktivist (!) Mari Hasle Einang kan gripe inn dersom andre utvalgsmedlemmer skulle finne på det utenkelige – å si noe fornuftig på utvalgsmøtene.

Klimautvalget har allerede publisert en rekke rapporter, som viser utvalgets manglende kontaktflate med virkeligheten. Rapportene har det til felles at ingen av forfatterne – alle hentet fra samme ekkokammer – kan tenke seg at noe er galt med klimapolitikken. Ingen vil se at keiseren ikke har klær, etter H. C. Andersens eventyr.

Kontaktflaten mot virkeligheten?

Utvalgets kontaktflate mot virkeligheten er totalt fraværende, vist både av utvalget selv, og i de mange innspillene som er kommet, utelukkende fra klimaindustrien selv, alt oppsummert i en delrapport. Vi ser kun en setning som indikerer at klimapolitikken påvirkes av virkeligheten:
«Korona-pandemien og krigen i Ukraina har hver på sin måte endret premissene for klimapolitikken. Utvalget må ta hensyn til dette i sitt arbeid, og legge til grunn at det også i fremtiden vil komme brå skifter og endringer som påvirker rammene for klimapolitikken.»

Kanskje møteleder 22.januar kan be fagdirektør Alstadheim om en konkretisering av hvordan premissene for klimapolitikken har endret seg etter Putins angrep på Ukraina? For utenforstående kan det virke som om klimapolitikken er i ferd med å bli enda mer «spinnvill og gal» (tre ord lånt fra fhv. Ciceroleder Pål Prestrud).

Det faktiske forhold er at vestlig klimaforvaltning og den voksende parasittiske klimaindustrien har arbeidet hardt over lang tid for å gjøre CO2-molekylet til dette århundrets jøder, med delmålene å utslette vestlig bruk av hydrokarboner (jfr. IPCCs 1,5C Special Report) og å ensrette vekk kjennskap til fotosyntesen. Dette arbeidet er av klimautvalget reformulert til å være nødvendig politikk for å komme til et lavutslippssamfunn som skal sørge for at vesten kan unngå en ikke eksisterende klimakrise (jfr. Dagsvik-rapporten som påpeker at mennesket ikke har merkbar påvirkning på global temperatur).

Samtidig er velferdstatene i vesten avhengig av mest mulig pålitelig energi levert til lavest mulig pris, for ikke å synke ned til U-landsnivå, og de har satt seg i en situasjon hvor denne energien skulle leveres Europa av vår gode venn Putin.

Resultatet i dag er at det er rekordstor produksjon av kull, olje og gass. Resten av kloden har avvist vestens krav om nedfasing eller utfasing av hydrokarboner som aktuell politikk, men kommunikeet fra COP28 åpner for at det enkelte vestlige land unilateralt kan fase ut, ned eller vekk egen velferd.

Ettersom tiden går vil vi finne ut om klimautvalget 2050 evner å omstille seg, eller om det raskt havner på historiens søpledynge. Mens vi venter, kan avstanden mellom klimautvalget og resten av kloden inkludert Norges befolkning illustreres godt i neste avsnitt:

Norsk klimakolonialisme forklart

Det er mange artige utvalg i statlig forvaltnings dyrehage, og rapportene de produserer med befolkningens skattekroner kan være enda artigere. Eller er tragikomisk mer dekkende? Her presenterer vi utsnitt med kommentarer fra kapitlet Klimamakt: Kan norsk klimavasking og klimakolonialisme erstattes med klimarettferdig omstilling? Forfattet av Hanne Svarstad (Oslo Met) i rapporten Hvem har makt i norsk klimapolitikk.

Hun skriver om Norges satsing under Regnskogfondet, som startet i 2008, og som skal fortsette minst til 2030. Spesifikt om et prosjektområde i Tanzania, hvor prosjektet var mislykket både som klimatiltak og fordi folk ikke fikk fortsette å utnytte skogressurser. Prosjektet gikk særlig utover de aller fattigste og spesielt kvinner, mens prosjektet av norske myndigheter ble framhevet som spesielt vellykket.

Dette prosjektet føyer seg inn i et mønster som trygt kan karakteriseres både som klimakolonialisme og som forvaltning man vanligvis bare finner i land Norge ikke sammenligner seg med. I Brasil gikk norske kroner til et prosjektområde hvor satsningen også var vellykket ifølge klimaminister Elvestuen, fordi det ikke lengre ble hugd skog i området, som hadde betydelig med skog og betydelig med hogst før de fikk prosjektmidler. Elvestuen var på sitt mest kreative da han utelot grunnen til at det ikke lengre var hogst i området og satsningen der derfor var vellykket, nemlig at all resterende skog var hogd ned i prosjektperioden. En vesentlig del av prosjektmidlene gikk i de fleste regnskogsland vekk i korrupsjon, med store midler styrt ned i lommene på en grønn konsulentindustri hvor et ukjent antall sitter i Norge.

Klimakolonialisme (også kalt karbonkolonialisme) er et begrep som definert av aktører i den vestlige klimadyrehagen , har ifølge Svarstad blitt etablert som en form for nykolonialisme der en vestlig stat (gjerne i et samrøre med lokale eliter) benytter naturressurser og arealer utenfor egne landegrenser til sine formål.

Ikke uventet, unnlater denne rapporten å nevne at Resten av kloden benytter en helt annen definisjon av klimakolonialisme, nemlig en form for vestlig nykolonialisme hvor klimapolitikken brukes for å hindre ikke-vestlige land i å nå opp til den vestlige levestandarden, og hvor Resten skal nektes å benytte rikelige forekomster av kull, olje og gass til å avskaffe fattigdom i egne land. Man trenger ikke være klimaforsker for å forstå at Resten prioriterer å nå opp til vår levestandard, mens vestlige ekstremister vil ofre vår velstand og vårt demokrati på klimagudinnens alter.

Hvor er klimautvalgets og de politiske partienes erkjennelse av at klimapolitikken er et konkursbo i dagens virkelighet?