Forfattet av biolog Morten Jødal. I Jakten på klimaendringene vil NRK få oss til å tro at konsekvensene av vår manipulering av klimaet allerede har rammet oss. Statskanalen prøver å bevise at svært mye i norsk natur er endret. Journalistens og fotografens problem er imidlertid: De har et alt for statisk syn på natur og menneske. De etablerer en slags idealtilstand for dyr, planter, økosystemer, vær og vind, samt matproduksjon, hvorfra avvik betraktes som menneskeskapte og farlige. Dette indoktrineres i norsk skole hver eneste dag. MDG vil attpå til ha inn i grunnloven; at vi alle har krav på et stabilt klima. Det synliggjør de samme manglende hullene i uvitenheten.
Redaksjonen gjør oppmerksom på at originalteksten, hentet fra Morten Jødals blogg, er mye lengre og med flere illustrasjoner. Vi har valgt ut avsnittene sterkest knyttet til biologien, og anbefaler dere å lese resten på hans blogg.
I naturen, og for all matvareproduksjon og høsting, er det endringer og forandring som er regelen. Der ute er ingen ting stabilt. Spør en bonde. Eller en molteplukker. Alt varierer gjennom tid og rom. I de kalde årene under Den lille istid, regnet det ekstra mye i vårt land. Og været var vilt. Nedbøren førte til at kornet kunne bli angrepet av en sopp, kalt meldrøye. Når folk spiste denne dævelskapen, fikk de i seg giftstoffet ergotamin. De ga hallusinasjoner, kramper, rare følelser i huden, panikk, angst, koma og koldbrann. Og ofte manglende melkeproduksjon hos kvinner. Sykdommen ble kalt antoniusild. Når fiskere gikk ned på havet i disse vindfulle årene, pekte kirken ut syndebukker som skulle ha brukt svart magi for å reise stormen. I 1695 ble Johanne fra Kvæfjord brent som den siste heks i Norge. Hun hadde alle symptomer på antoniusild; gjennom meldrøye forårsaket av det kalde og våte været, som var svært annerledes det folk hadde levd med under Middelalderens varmeperiode.
Under Middelalderens varme periode ble det tørt i Nord- og Sentralamerika. På Yucatanhalvøya drev mayaindianerne et avansert landbruk, avhengig først og fremst av årlige sommerregn. Sterkt redusert nedbør på 700 og 800-tallet, og senere på 1000-tallet, satte deres matproduksjon på en prøve. Det ble sult og krig, og langsomt bukket mayakulturen under. På den sørlige delen av høylandet snakker vi om en total undergang. Fra en mayabefolkning på 14 millioner på 700-tallet, var det noen få titusener tilbake da spanjolene kom på 1500-tallet. I dag vet vi med ganske stor sikkerhet; de ble tatt av varmen og tilhørende tørke. I Asia førte imidlertid varmen på samme tid til økt monsunregn, og kulturell oppblomstring.
Morten Jødal, biolog
Det er stabilitet som er unormalt. Det er her svært mye av miljø- og klimadebatten kræsjlander. Den grønne ideologien har lullet oss inn i en forestilling om naturens idealtilstand
Brunt ferskvann
Jakten på klimaendringene forteller at ferskvannet i Norge blir brunere, og klimaendringene skal være én av faktorene bak. De andre nevnes ikke. Mer avrenning av jord og humus til rennede og stillestående vann, hevdes å være forklaringen. Samtidig har forskningen de siste årene fokusert på mindre surt vann, etter 1970-tallet. Da blir det reduserte svovelmengder i vannet, og derfor mer utvasking av humus. Ifølge en artikkel på forskning.no hevder forskere fra University College i London, publisert i Nature, at det ikke er klimaendringene som ligger bak det brune vannet, snarere resultatet av kampen mot forsuringen i tiårene bak oss. Forskning.no-artikkelen linker forøvrig til en artikkel fra NIVA, som heter: Økt humusinnhold i vann er relatert til sur nedbør og ikke til klimaendringer. Denne har NIVA fjernet. Hvorfor?
Artikkelen på forskning.no hevder noe interessant: Når elvene blir brunere, kan det faktisk være tegn på en mer naturlig tilstand.
Tregrensen på vei oppover
I perioder av den postglasiale varmeperioden, fra ca år 8000 til 3000 før Kristus, vokste det furutrær på Hardangervidda. Breene var stort sett smeltet vekk. Det er derfor ikke noe nytt med en høyere tregrense i Norge.
Det er riktig at tregrensen er på vei oppover, og nordover. Spørsmålene er : Hvorfor, og hvor mye? Jakten på klimaendringer nevner bare én årsak: menneskeskapte klimaendringer. Langt viktigere er imidlertid den endrede utmarksbruken. Det er mindre beiting og hogst. Landbruket fram til 1960-tallet var preget av både geiter, hest og kyr i utmark. Disse dyrene beiter ikke lenger utenfor gården, med det resultat at åpne partier gror igjen. Sætervoller og slåtteteiger får ikke lenger føling med ljå, og bjørkeløv sankes ikke til vinterfôr. Hogsten endres, og vi driver ikke lenger med tjærebrenning, fyrer ikke opp kullmiler, og trenger ikke ved til ysting på sætra. Derfor er det bare noen få prosent av skogdekket som brer seg, som kan føres tilbake til klimaendringer. Endret utmarksbruk ligger bak skogens erobringer. Studier som har sett på skogens vandring mot nord konkluderer med at hastigheten ser ut til å være rundt 100 meter i året, og hevder at modellene gir kraftig overdrevne effekter av klimaendringer. Generelt har forskere som deltok i klimaforskningsprosjektet PPS Arctic, under Det internasjonale polaråret (2007-08), stilt spørsmålstegn ved gyldigheten av modellprediksjonene. Verken i Nord-Amerika, Europa eller Sibir fant de noen hurtig invasjon av tundraen, slik modellene forteller. Fortsetter utviklingen som nå, vil rundt to prosent av arktisk tundra ha gått tapt ved slutten av århundret (fra et intervju med NINA-forsker Annika Hofgaard på forskning.no).
Bjørkemåler i Varanger
Våre nordlige og alpine økosystemer kjennetegnes av enorme forekomster av enkeltarter, som opptrer gjennom kortere perioder. Altså store svingninger. Alle har hørt om myggen og knotten på Finnmarksvidda, som kan plage vettet av folk og fe gjennom noen sommeruker. Tilsvarende kan det opptre insekter som kalles målere. Det er flere arter av dem. Noe slikt som hvert tiende år formerer disse seg i store mengder, og larvene har den uvanen at de spiser bjørkeblader. De kan gjøre rent bord, og i løpet av få dager tygge et grønt tre fritt for løv. Gjentar det seg tre påfølgende år, dør den overjordiske delen av treet. Røttene kan overleve. Det etterlater bjørkeskogsområder som skjeletter, som ser skremmende ut.
NRK hevder klimaendringene forverrer ødeleggelsene, ved at det har kommet inn en ny art som opptrer i tillegg til fjellbjørkemåleren: liten frostmåler (til venstre på fotoet). Når disse opptrer tidsmessig etter hverandre, klarer ikke trærne seg. Og det skal ha blitt vanligere.
Problemet er: man må kjenne bjørkemålerangrepene gjennom lengre tid, og ikke minst intensiteten av dem. Forskerne har brukbare data for hyppigheten av angrep gjennom de siste 140 år. Men de kjenner ikke den historiske intensiteten. Det antas utelukkende at en vanligere forekomst av liten frostmåler vil kunne gi kraftigere angrep, altså gjennom flere påfølgende år. Men fordi de ikke kjenner den historiske intensiteten, er de forsiktige med å trekke bastante konklusjoner.
I Abisko-dalen nord i Sverige kjenner vi til et kraftig angrep i årene 1954-1955, hvor skogen ble fullstendig plukket fri for blader, og stort sett måtte skyte nye skudd fra bakken i 1956. Det var før menneskelige utslipp av drivhusgasser hadde noen betydning, og skjedde i tillegg i en periode hvor temperaturer i Skandinavia var på vei ned.
Tareskogen forsvinner
På 1970-tallet skjedde noe underlig langs kysten vår, fra Trøndelag til russegrensen: Tareskogene begynte å forsvinne. Store frodige belter av sukker- og stortare ble beitet ned av mengder av Drøbak-kråkeboller. Det kunne være opp til 120 voksne individer per kvadratmeter, og de gjorde rent bord. Det som hadde vært svaiende marine skoger nedenfor tidevanns-sonen, fulle av både dyre- og planteliv, ble liggende som en havets ørken.
En del år senere, antakeligvis rundt årtusenskiftet, kom problemet også til Skagerrak og Vestlandet, hvor mellom 80 og 90 prosent av tareskogene ble registrert forsvunnet i perioden 2004-2006. I farvannene som her ble rammet, var det imidlertid bare sukkertaren som ble borte.
De politiske aktørene på den tiden, blant annet miljøvernminister Helen Bjørnøy hevdet at utviklingen er skremmende og dramatisk, og en bekreftelse på at klimaendringer ikke er teorier som truer langt inn i fremtiden, men at vi allerede nå får direkte konsekvenser i vårt nære økosystem.
Poenget er imidlertid det motsatte av global oppvarming: Kråkebollene kom opp fra dypet fordi vanntemperaturen hadde gått ned. Det ser vi i vedlagte figur. Drøbakkråkebollen er nemlig en kaldtvannsart, som begynte å trives i det kaldere vannet nærmere havoverflaten. Det er også dette forskeren Hartvig Christie påpeker i Jakten på klimaendringene – men journalisten presenterer det i en kontekst hvor global oppvarming er problemet.
Da temperaturen steg fra 1990, begynte problemet å løse seg. Kråkebollene forsvant ned i dypet. Tareskogen har kommet igjen på store deler av kysten, selv om problemet er forskjellig for stortare og sukkertare. Men nok en gang er poenget: Naturen er ikke stabil. Alt svinger gjennom tid.
Palsmyr
Akkurat som for breene, er palsmyr (steder på en myr med en kjerne av permanent frosset is, som stikker opp som kuler) et fenomen som kommer og går, med vekslende klima. Etter siste itid, har det skjedd flere ganger. Jakten på klimaendringene påstår at «noe er galt». De setter opp en idealtilstand: Myr i store deler av Finnmark skal være palsmyr. Det er en gal måte å forstå naturen på. Om biologer «blir rystet eller triste» over en frossen kul i terrenget som blir borte, burde de kanskje gå tilbake til skolebenken.
Lemen og rype
Vi hører det innimellom: smågnagersvingningene skal forsvinne. Én av modellene sier: det skyldes klimaendringer. Sammenhengen er: ved mildvær om vinteren smelter snøen på toppen, og renner som vann ned gjennom snølaget. På bakken fryser det. Her nede er det ikke uvanlig et luftrom hvor smågnagerne lever vinterstid. Det kalles det subnivale rom. Det hevdes at det forsvinner.
Problemene er imidlertid mange. Det aller viktigste: Det finnes ikke data som støtter opp om forsvinningen av dette subnivale rom. Skal det sjekkes, må det graves tusenvis av snøprofiler over hele landet, som må sammenliknes med tilsvarende snøprofiler gjennom lange perioder bakover i tid. Slike data finnes ikke, og modellen er derfor ubrukelig.
Det er også problem et at smågnagersvingningene ikke har opphørt. I deler av landet var det gjennom noen år mindre markante topper og bunner. Men de har kommet tilbake. Det siste tiåret har vi hatt gode lemenår.
Og tilsvarende med rype. Bestandene av de to artene våre (fjellrype og lirype) preges av to viktige miljøfaktorer. Den første er temperaturen om våren. De nyklekte rypekyllingene spiser insekter, og på den tiden de ser dagens lys er kaldt vær et stort problem. Da kan de dø, noen år også foreldrene. Den andre faktoren er smågnagere. De år lemen og andre arter er borte, blir rypene utsatt for sterk predasjon. Og motsatt: Gode smågnagerår blir gjerne gode rypeår.
Det har vært mange dårlige rypeår på 2000-tallet, selv om den geografiske variasjonen har vært stor. Samtidig var det mange kalde år i fjellet. I 2017 bygget bestanden seg opp i store deler av landet, og 2018 var et kronår for rype. Det var varmt og godt i fjellet, og mye smågnagere. Unntaket var Troms og Finnmark, hvor vår og forsommer var kald, og uten disse små pattedyrene.
Dataene tyder på: Det er fremdeles naturen som styrer forekomsten av både lemen og ryper. Ikke menneskeskapte klimaendringer.
Isbjørn
Isbjørnbestanden ved Svalbard/Barentshavet økte med 42 % i perioden 2004-2015. Den antas å være på hele 3 000 dyr. Dyrene her går i hi på fast land, og er ikke kjent for å grave hi i snøen på isen. Det kan de gjøre enkelte andre steder på nordkalotten. Isbjørnen er en glimrende svømmer, og mange av bjørnene som hører med i bestanden her vandrer/svømmer til og fra Franz Josefs Land. Det har de ingen problemer med.
Presentasjonen til NRK problematiserer at enkelte dyr må svømme for å komme til sine hi-områder. Det store bildet: at bestanden har vært i kraftig vekst, sier de ingenting om. Det er en meget kritikkverdig journalistikk, som burde klages inn til NRK – for brudd på de etiske retningslinjene. For noe som går aldeles utmerket, tegner de et bilde av det som går galt.
Når programmet tar opp Svalbard, kunne de også nevnt: For 10 000 år siden, ved avslutningen av siste istid, var det seks grader varmere på øyene enn i dag. Det er en grunn til at det ikke nevnes.
Konklusjon
Med Jakten på klimaendringene vi NRK skremme oss. Delvis gjør de det, ved å snu virkeligheten på hodet. Som i fortellingen om isbjørnen. Delvis gjør de det, ved å fortelle bare en del av historien. Som i fortellingen om torsken, som alltid har beveget seg opp og ned langs kysten – og hvor torskebestandene de siste årene har vært rekordstore. Delvis gjør de det, ved å vise at de besitter manglende kunnskaper om temaene de behandler. For eksempel den varierende klimahistorien etter siste istid, hvor breene har rykket fram og trukket seg tilbake. Og endelig vil de skremme oss ved å overdrive. For eksempel om hetebølger, og kostnader ved naturødeleggelser.
Samtidig er presentasjonen særdeles spekulativ i form. Vi får se gråtende bønder som må sende kuene til slakt, fortvilte hytteeiere som sitter igjen i en død bjørkeskog, eller en trist biolog og vadefugl som savner palsmyra si. Vi skal bli følelsesmessig engasjert. Da spiller det ingen rolle at innholdet er frikoblet fra kunnskap.
Nydelig gjennomgang og presisjon. Stå på. CO2 er driver for naturens produksjon.
Brunt ferskvann
Det gjelder å følge med. Forskningen går framover. Jødal viser til ett forskningsresultat fra 2007. De samme forskerne Jødal viser til publiserte en forskningsartikkel i 2016 (https://pubs.acs.org/doi/abs/10.1021/acs.estlett.6b00396) som klart konkluderte med at et våtere klima fører til brunere vann. Både mindre forsuring og mer avrenning øker humusinnholdet. Dette er forskerne nå ganske enige om. Uviten av Jødal? I hvert fall ikke av NRK.
Tregrensen på vei oppover
Det er ingen tvil om at oppvarmingen er en vesentlig faktor som driver tregrensen oppover og nordover. Mange forskningsresultater viser dette. Eller hvorfor tror Jødal at Hardangervidda var skogkledt og tregrensa i Sibir nesten gikk helt nord til Barentshavet da det var litt varmere eller like varmt for 6-7000 år siden? Den største delen av Arktis og de tempererte områdene har aldri hatt vesentlig beiting av tamme husdyr. Likevel ser vi at tregrensa kryper oppover og nordover også i disse områdene. I Norge spiller nok også mindre beiting (skjønt det er et diskusjonstema om den er mindre) inn. Påstanden om at mindre hogst nå også skulle spille inn faller på sin egen urimelighet. Uviten av Jødal? I hvert fall ikke av NRK.
Bjørkemåler i Varanger
Det er gjennomført flere grundige studier som er publisert i det beste fagtidsskriftene som alle konkluderer entydig med at økningen i målerangrep med påfølgende skogdød i nord-Skandinavia skyldes varmere klima. Jødal har selv referert til en av dem. Det er flere andre. Påstanden om at forskerne ikke trekker klare konklusjoner er feil. Uviten av Jødal? I hvert fall ikke av NRK.
Palsmyr
Ja det er jo tillatt med verdiutsagn. Jødal synes det greit at palsmyrene forsvinner. Det er jo bare naturlig. Han om det.
Isbjørn
Påstanden om at isbjørnbestanden ved Svalbard/Barentshavet har økt med 42% i perioden 2004-2015 er feil. I 2015 kunne ikke størrelsen på bestanden beregnes fordi russerne nektet de norske forskerne å fly i deres territorium. Mesteparten av bestanden befinner seg på russisk territorium. Bestandsestimatet skulle utføres etter linjetransekter fra fly. Det er derfor ikke mulig å sammenlikne bestanden over denne perioden. Jeg vet ikke om en eneste isbjørnforsker som ikke uttrykker bekymring for isbjørn som følge av klimaendring. Uviten av Jødal? I hvert fall ikke av NRK
Og slik kunne jeg fortsatt også med de andre påstandene hans i dette innlegget. For ikke å snakke om boka han utga for et par år siden. Maken til uviten og «cherry picking» av forskningsresultater skal en lete lenge etter. Det er synd. Vi hadde trengt seriøse motforestillinger og en god debatt om mye av det som står i mediene om klimaendringer.
Prestrud,
Her var det flust med luftige påstander, men du har bare lenket til en kilde. Kunne du tenke deg å dokumentere resten av dine påstander eller mener du vi skal stole blindt på en fhv leder fra statens Institutt for klimapolitikk??
ja du vet jo at du kan stole på meg. Tror rett og slett ikke at jeg bruker mer tid på dette og overlater til deg å andre å finne dokumentasjonen. Det er relativt lett.
Javisst stoler vi på din betydelige kunnskap om rabies på rev og din disputas om rødrevens personlighet er et minneverdig monument over de kvalifikasjonene som kreves av en Cicero-leder.
Siden du definerer isbjørnforsker på samme måte som Samset definerer klimaforsker, dvs yrkesgruppen omfatter bare de som er enige med deg, så kan vi peke på noen av de som ikke driver med politisert forskning:
Her er en isbjørnforsker som påpeker at isbjørnene har det helt utmerket:
https://polarbearscience.com/
Og her er en til, «feite som griser», skriver han om isbjørnene på Svalbard:
https://www.highnorthnews.com/en/node/45733
Aaslid, Susan Crockford som du linker til er ikke isbjørn- eller klimaforsker. Hun har forsket på domestisering av hund. Hun er også finansiert av heartland eller en tilsvarende tenketank.
Hvis du finner noen aktive forskere (ikke lobbyister som Crockford), med isbjørn- og/eller arktisk klima som spesialfelt, som mener vi ikke trenger å bekymre oss for isbjørn eller andre innvånere i det arktiske økosystemet er jeg lutter øre.
Det er bare å gå til den første av de to lenkene jeg viste til, dersom du vil ha versjonen basert på observasjoner i naturen.
Du må gjerne diskutere person istedet for de faktiske forhold rundt isbjørnbestanden. Lykke til med det.
Geir Jeg tror du bør lese gjennom det du linker til. Denne med isbjørnene som er så velfødde f.eks. Den sier midt imot det du mener i alle innlegg jeg har sett deg skrive. Mange slike og vi mister troverdigheten i debatter med msm og ipcc
Hva er det du misliker med dette sitatet?:
Isbjørnene var feite, mange så ut som griser, forteller isbjørnforsker ved Norsk Polarinstitutt, Jon Aars til High North News.
På ca 40 år er den globale isbjørnbestanden 4 eller 5-doblet, og det er ingen tegn til at bestanden er truet på noen måte. Isbjørnene har som alle andre ville dyr gode år og mindre gode år.
Jada. De var feite, men det er fordi det var et godt isår. Du bør lese gjennom hele innlegget først og så vurdere om det kan brukes. Å forholde seg til en overskrift ser ikke bra ut.
Jeg tror alle her er enige i at kvalitet på innhold er viktig. Ikke nødvendigvis kvantitet.
Prestrud tar bare fatt i en flik av hva Jødal har skrevet (det henvises også til originalversjonen). Jødals hovedpoeng er at naturen ikke er statisk hverken mhp. klima eller en rekke andre faktorer. Når NRK skal uttale seg om årsak til naturens endringer burde det være en selvfølge å få med alle betydningsfulle faktorer som et ledd i god folkopplysning, og ikke bare det som passer inn i NRKs klimaideologi. Det er vel dette Prestrud også iverer for når han fraråder ‘cherry picking’. For det gjelder vel også hans meningsfeller?
Ingen hevder noe annet enn at varmere klima vil påvirke tregrensen i høyden og mot nord. Men det er et viktig poeng hvor mye over relativt kort tid? Som Jødal nevner har jo skogen også bredt seg av andre årsaker i soner der den ikke trenger noen ‘klimaforbedring’. Det er jo ikke mer enn 50 år siden den rådende oppfatning var at vi gikk mot en ny istid (lille?).
Prestrud skriver at det var like varmt eller litt varmere for 6000-7000 år siden. Påfallende at iht. IPCCs CO2-hypotese skal IPCCs verdi på ca 2 W/m2 være så dominerende, mens en økt solinnstråling gjennom noen tusen år om sommeren i vekstperioden på 30W/m2 ikke skal ha nevneverdig effekt.
Isbjørnbestanden i Arktis har jo økt fra 5000 i begynnelsen av 60 årene til nærmere 30 000 – langt fra noe kritisk tall. Det varierer sikkert med forholdene i de ulike soner inklusive Svalbard. Det gjorde det vel også på 30 tallet da isen i Svalbard-området var omtrent som nå ifølge T. Vinje. Den kanadiske isbjørnforsker Susan Cockford påpeker at isbjørnbestanden i Arktis er ‘healthy’ vesentlig bedre enn den isbjørnforskningen IPCC-leiren promoterer.
Prestrud mener at miljøforskningen og tilhørende debatt var inne i et så godt spor før Jødals bok. Sikkert – på miljøbevegelsens premisser. Vi som har fulgt med utviklingen gjennom nærmere 50 år synes Jødal påpeker hvor ille det kan gå når miljøbevegelsen alene får dominere og politisere debatten – som for klima.
Pål Presterud, klima er konstant i endring. Sjekker du global temperaturutvikling mellom 1900-1999 fra NASA publisert i 1999, så viser den at 3o-årene var betydelig varmere enn 1999. Hvis du derimot ser på global temperaturutvikling mellom 1900-1999 fra samme NASA, publisert i 2016 så er dette plutselig forandret til at 1999 er betydelig varmere enn 1930-årene. Dette er ikke annet enn grov manipulering av rådata for at bildet av en global temperaturøkning skal passe inn i bilde tegnet av bjellesauen IPCC, med sin hærskare av støtte-kåte «sorte får» som predikerer dommedag. Dessverre må jeg nesten si, så har IPCC ikke innvirkning på klimaet. Alle solemerker sier at vi går inn i en kaldere periode nå, dette uavhengig av hva både IPCC og dens følgere predikerer.
Merkelig hvordan argumentene til KR-folket stadig ender opp i konspirasjonsteorier. For det er jo det når du er nødt til å anklage NASA for bedrageri for å få fram dine poenger?
https://www.google.no/amp/s/polarbearscience.com/2015/12/23/survey-results-svalbard-polar-bear-numbers-increased-42-over-last-11-years/amp/
Pål Prestud burde vite at bestanden av isbjørn ved Svalbard/Barentshavet øker. Det er polarinstituttets egne tall som viser dette. Tall fra Jon Aars viser at bestanden i den norske sonen økt med 42% over 11 år, fra 2004 til 2015. Og dyrene er i tillegg i meget god kondisjon.
I den russiske sonen av Barentshavet var bestanden i 2004 rundt 2650 dyr.
Konklusjonen er at NRK framstiller et helt galt bilde av situasjonen for isbjørn i regionen. De snur bildet på hodet. Bestanden vokser, og dyrene er i meget god kondisjon.
Man kan ikke si noe om en bestands størrelse ved å telle i en tredjedel av bestandens utbredelsesområde. Det er innlysende, og det gjør da heller ikke isbjørnforskerne. Eller mener Jødal at han kan si noe om størrelsen på reinsdyrbestanden på Hardangervidda ved bare å telle Telemarks-delen av vidda? De som har utført isbjørntellingene sier klart at tallene fra 2004 og 2015 ikke kan sammenliknes. Dette vet Jødal utmerket godt, likevel velger han å gjøre det. Jeg skal unnlate å karakterisere framgangsmåten hans, men den er typisk for det meste av det han skriver om klima – dessverre.
For oss som har prøvd å sette oss litt inn i situasjonen virker din implisitte benekting av isbjørnbestandens økning som absurd, like absurd som IUCNs påstand om at vi ikke kjenner populasjonstrenden, mens de under «decline in subpopulations», og «extreme fluctuations in populations» svarer klart nei.
Fordi jeg har en viss personlig interesse i isbjørn summerte jeg opp det jeg fant av tellinger og påfølgende estimater for et par år siden. Jeg kom til en økning fra 1993 av talt og estimert bestand fra 13 000 til 17 000 individer.
Samtidig gikk IUCNs bestand ned fra ca 25 000 til 22 000. Ikke så verst nivå sammenlignet med anslaget på rundt 5 000 individer på det laveste nivået.
Interessant at det i perioden må ha foregått en isbjørnmassakre i den ikke-telte delen av Arktis, nesten utelukkende Russland, hvor antallet må ha gått ned fra ca 12 000 til 5 000 i perioden for at IUCN’s kabal skal gå opp!
Men hvem vet, jeg er ikke biolog, min formelle utdannelse er på termodynamikk, fluidmekanikk og atmosfærefysikk, og jeg er blank hva biologi angår, og men er så faglig belastet at jeg aldri vil kunne være enig i en påstand om at klimaendringer er menneskeskapt (underforstått, slik Aftenposten, NRK og CICERO ønsker å antyde 100 % menneskeskapt) like lite som jeg er enig i den motsatte påstanden; 0 % menneskeskapt.
Så litt anekdotisk om isbjørner. Jeg var på Svalbard vinteren 80/81, hver gang noen da var på nord- eller østkysten så vi isbjørner, og avdøde sjef for polarinstituttet, Nils Øritsland, med doktorgrad på isbjørn, fortalte meg en kveld i en fangsthytte på Svalbards Østkyst at antagelig kunne en viss jakt, hvis man fant en akseptabel form, innføres, men at det ville ikke skje, fordi etter hans utsagn var miljøverndepartementet befolket av dogmatiske miljøvernere, og de hadde gått mot fagfolks anbefaling om start av reinsdyrjakt på Svalbard så mange ganger at han hadde sluttet å gå i møter med dem (jakt ble startet noen år etter).
Samtidig fortalte sjefen for statens bygninger på Svalbard hvordan da han hadde sin første vinter på Svalbard anslagsvis 20 år før (tror jeg det var, dette er litt tid siden) var det ingen som så isbjørn, men du Prestrud vil vel si at det skyldes antallet snøscootere!
Kan også nevne på siden, siden nevnt i Jødals artikkel, at bygningssjefen, som jeg hadde kjent en 10 års tid, også ga uttrykk for at manglende gehør for hans oppfatning om at vi skulle gjøre som russerne, installere kjøleanlegg under nye bygg, ville ende i en katastrofe.
Kort sagt Prestrud, selv for en ikke-biolog er det vanskelig å oppfatte det du skriver i innleggene over som annet enn ren, ukvalifisert miljøvernaktivisme.
Men det er vel å betrakte som bedre enn kvalifisert løgn som lå i Nils Øritslands oppfatning av fagfolkene i miljøverndepartementet.
Et beint fram fantastisk tilsvar Roald Theisen. Så velskrevet, med tilhørende sentrumstreff på spikeren, at helga nå møtes med lettbente tanker og med håp om at ekte vitenskap til slutt skal overvinne aktivismen!